RØFT OG VARMT: Bjørn Sundquist i Pål Jackmans Jernanger. (Foto: Filmweb)
Jernanger: Et stygt tilfelle
av bondeanger
Regi: Pål Jackman
Med Bjørn Sundquist, Pål Sverre Valheim Hagen, Hans Petter Hansen, Nils Utsi, Mary Sarre, Inga Marja Sarre
Karakter: 1, 2, 3, 4, 5, 6
Jeg har hørt om fylleanger og bondeanger og sånn litt mer alminnelig anger og ruelse, som det heter. Men jernanger, det er nytt for meg, skjønt det passer godt på den type skjebnetung, steinbitter (!) og nærmest dødelig anger som Eivind Strand, i Bjørn Sundquists grinete gamle gubbeskikkelse, strir med her.
Jernanger er også navnet på skuta til Eivind, som ungdomskjæresten Beate ventet på i en evighet ved kaia der oppe i Jernangerfjorden den gang i ungdommen, før hun forsto at han Eivind, han kommer ikke tilbake, og ikke Jernanger heller. Så da får Eivind, for evig strandet i Stavanger (også en slags anger-variant, Flekkefjord hadde ikke gjort nytta!), noe å være bitter for.
En dag, i den evige duren av fyllerør som hersker på kafeen i messa ombord i skuta til Eivind, dukker det opp en ungdom, i Pål Sverre Valheim Hagens mer melankolske figur, høy og tynn med tungt blikk og sørgmodige tanker om kjæresten som han ikke makter å forklare det uforklarlige for, og det oppstår en allianse, en forståelse, selvfølgelig, mellom de to.
Historien er ikke påtrengende original, men den er godt gjennomført i en tempofin og omsorgsfull regi, og med to hovedpersoner som står godt til hverandre og gir jernet (!) i sine roller som de kjærlighetshemmede menn, og vi blir glad i dem og oppgitt over deres maktesløse handlinger, som vi skal bli.
Og det er en aura av femti-, sekstitalls eropeisk film over dette, det er ikke glanset, det er røft og varmt og akkurat passe sentimentalt. Som livskunstnerprofessoren Per Fugelli sa det her på bloggen forleden: Livet er et blandet regnskap, og det er et vakkert syn!
..bb
Finn mer i lenkekjeden til høyre under FILMBLIKK
..lars
