Maiskivedryss fra vår mann i musikken

COCONUTS:  
Mumle-vokal og 
svære klanger -  
akkurat som 
det skal være..

Seig, støyete og

deilig psychedelia

To av gutta som skjuler seg bak det fiffige navnet CoConuts, Tim Evans (Sea Scouts) og Jordan Redaelli er fra Australia og har en fortid fra garagepunkbandet Bird Blobs, men har slått seg ned i New York med trommis Daniel Mitha (Throaning Groan, Violent Bullshit). Nå spiller de en seig, støyete og deilig psychedelia. Det har er en mørk og desperat stemning i låtene, og det slepes avgårde i begravelsesmusikk-tempo. Repetative, seremonielle trommer, enkle monotone basslinjer, skrikende gitarer, svære klanger og en distansert mumle-vokal....mmm akkurat som det skal være....
Silver Lights' som åpner albumet starter med noe som høres ut som en gregoriansk chant som etterhvert byttes ut av en skeiv lofi-rock basslinje, og ikke lenge etter kommer det skrikende, klagende gitarer...mye som skjer og da er du bare litt over ett minutt inn i skiva.
'Pop-låta' fra denne selvtiulerte seks spors skiva 'When She Smiles' er mindre illevarslende en de andre spora, men like intens, bassen knurrer, en hypnotisk diskantgitar skjærer etter hvert opp lydbildet. Man kan t.o.m få med seg teksten på dette sporet!
Kjøp skiva fra den spennede labelen No Quarter, der finner du også andre godbiter. Me want more!

Messages - After Before (De Stjil Records)
Messages er Psychic Ills gitarist og vokalist Tres Warren sammen med musiker/ kunstneren Taketo Shimada og perkusjonisten Spencer Herbst fra Mountains of Matalamma. De har dessuten hatt med seg visual-art legenden Jeffrey Perkins (som jobbet sammen med Yoko Ono, Nam June Paik og kjørte lys/effekter på bl.a Velvet Underground, Grateful Dead og Dr. John konserter) på live forestillinger. Taketo Shimada har vært assistenten til Henry Flynt og jobbet med en en bunch av Fluxus kunsterene.
Warren og Shiamda har en release fra før under navnet Messages; i 2006 ga de en 7” i Social Registry Social Club serien, fortsatt tilgjenglig via Social Registry. Messages ligner litt på de to siste utgivelsene til Psychic Ills; Mirror Eye (2009) og Astral Occurrence (2010), men her en enda mer dronete variant, instrumentalt, minimalistisk, pulserende bass og Agnus MacLise-aktig perkusjon. Tres Warren kaller sporene her etter hva han spiller på; Shruti Box, Ukelin og Tambura. Låtene snirkler seg sakte fremover uten de store variasjonene, men de bygger seg langsomt opp.

Mugstar

Når tidligere omtalte Mugstar nå gir ut en ny skive kommer den på den superbe labelen Important Records, som har gitt ut bl. a Merzbow, Acid Mothers Temple, Cave og A Place To Bury Strangers mm. Psych/kraut rockebandet ble dannet i Liverpool i 2003, og har siden den gang gitt ut et par full-lengder, en rekke 7-tommere, en split med Mudhoney (hvor de coverer hver sin Hawkwind låt), en 10-tommer, og er også kjente for å ha spilt inn den aller siste Peel Session med den avdøde John Peel.
Hawkwind faktoren er ganske høy også på "...Sun, Broken..." riffene og låtene tunge og repetitive, men har en moderne tilnærming og produksjon til slitte begreper som kraut, psych...
Mugstar er allerede i studio og jobber med sitt tredje album, to nye 7-tommer-singler og har visstnok et filmprosjekt på gang, og legger ut på USA-turne til sommeren.

Disappears – Lux (Kranky 2010)

Rock'n roll på Kranky? Ja, The Disappears fra Chicago er det nærmeste man kommer den sjanger på labelen som kanskje er mest kjent for å ha Deerhunter/Atlas Sound/ Lotus Plaza i stallen sin, men de har også gitt ut en rekke andre artister som; Stars of the Lid, Jessica Bailiff, Cloudland Canyon, White Rainbow, Loscil, Tim Hecker, Charalambides…
Vel, helt streit rock'n roll er det ikke, men byr ikke akkurat på de store utfordringene heller. I tidens ånd leverer de oss en solid dose catchy kraut- og spacepunk. Fine, skurrete tregreps gitarer med masser av klang, tremolo og echo ligger over sporene, de enkle melodiene, vokalisten som bjeffer seg gjennom sangene som punkerne engang gjorde det, og de monotone trommene og bassgangene som dreier det hele over i god gammel kraut groove.
Ekko fra Eno, shoegazing, VU, Fall og Hawkwind, andre godsaker, som hos så mange andre samtidige, men Disappears har sin egen sound og særpregede materiale. Det er mange elementer fra fordums storheter, i mange forskjellige sub-sjangere uten at det blir en plagsom pastisj. Forfriskende å høre noen som gir ut noe som ikke passer så godt inn i hva som er korrekt i 2010. På bloggen deres kan man gratis laste ned deres tidliger utgivelser; 2 sjutommer og en live skive.

Finn mer musikk i BLOGGARKIVET her på bloggen og på lars-sonic.blogspot.com/

Musikk: Påskedryss

Ikke bare søndag- sofa- skiver..


Mark McGuire - Guitar Meditations vol. II.

McGuire er en produktiv mann, men klarer å holde høy kvalitet på det meste av det han gir ut, både som soloartist som her, og spesielt som medlem av noise/drone/ambient-trioen Emeralds, som også har gitt ut skive sammen med bl.a Aaron Dilloway og Pain Jerk. Har også vært delaktig i utgivelser med Mental Prism, Skyramps, Sun Watcher, Telecat Prowlers og Peoples Parties . Soloarbeidet hans er det mest minimalistiske og tandre han har gjort. Prosjektet kom i gang for å bekjempe søvnløshet og kjedsomhet i turnelivet. Som skivas tittel tilsier er det veldig roligt og nede, fin søndag-sofa-skive. Men det er ikke kun abstrakte lyder her, men lagvis med eh…masse gitarer som feeder, soloer, og fingerspill som lager drømmende atmosfæriske tepper.


Smith Westerns:

Catchy som bare det

Denne skiva til Smith Westerns som ble utgitt på den eminente labelen Hozac i fjor er en svært lovende debut for dette unge Chicago-bandet. Intet nytt her, men mer av den samme sjarmerende skrangle-garage-pop'en som så mange andre lefler med om dagen. Flørter litt mer med T-Rex/Marc Bolan enn resten av klassen. Klassiske pop-hooks og catchy som bare det, bare spent på hvor mange gjennomlyttinger denne skiva tåler?


White Fence

Sjarmerende
skrangletrommer

White Fence (Woodsist) er soloprosjektet til Tim Presley fra Darker My Love, som nå også er blitt med i The Strange Boys. Han var dessuten også vært med på The Falls album ”The Fall - Reformation: Post TL” fra 2007. Han spiller også her sekstitalls psykedelisk pop med garage-preg. Sjarmerende skrangletrommer, noen samplet, noen programmerte og noen er spilt inn, ofte er de skeive og malplassert, uten at det gjør noe. Skiva blir kanskje litt for lang med dette lo-lo-lo-fi konseptet, men absolutt verdt å sjekke ut; myspace.com/whitefenceband


Psychic Ills:

Løst og jammete

NYC kvartetten Psychic Ills fortsetter der de slapp på Mirror Eye, og tar oss med på nok en kosmisk reise med sin skeive rock på sin nye EP, Astral Occurrence. Det er ikke lett å beskrive dette bandet, å bruke slitte begreper som psykedelisk, space og experimentelt er ikke akkurat dekkende, men det er vel noen av ordene som går igjen når man vil prøve å sette ord på det de gjør. Det er fortsatt åpent, løst og jammete, meditativt, den karakteristiske stemmningen og låtstukturene. EP'n ble innspilt på en gammel 4-spors kassettopptaker.
Den er utgitt på australske forlaget The Spring Press og er trykket i 250 eks på hvit vinyl.

Mantis fra Mirror Eye (2009):


Loscil – Endless Falls (Kranky 2010)

Kjølig ambient electronica

Loscil er Scott Morgan, som vanligvis spiller trommer med Destroyer. Dette er hans femte album under Loscil navnet. Fortsatt er det kjølige ambient electronica som gjelder, og temaet for denne skiva er regn, den begynner og slutter med lyden av regn som Scott har samplet i bakgården sin, og nedbør er visstnok så å si konstant i hans hjemby Vancouver. Mange av de andre lydene på albumet er hentet fra de samme opptakene. De bearbeides og kombineres med andre harmoniske lyder for å lage teksturer og droner. Låtene drar seg sakte fremover med seige, ambiente lyder, piano, strykere, de bygges nesten ubemerket opp, krydret med elektro-knitring, noen blips og blops her og der, dype basser og distanserte rytmer.
Pianisten Jason Zumpano er den eneste kjent navn fra tidligere album. Kim Koch og Robert Sparks bidrar denne gangen med fiolin og bass. Og for første gang inkluderer Scott vokal på Loscil projektet sitt da når du hører den uventede stemmen til Dan Bejar, bedre kjent som nettopp Destroyer.
Omslagsbildet er tatt av Scott nyeste samarbeidspartner, hans 4 år gamle datter Sadie.


..lars-sonic..

Anmeldelse: Django-festivalen

DJANGOPUNK:
Francois Petit (t.v.) og Pierrot Margerin fra gruppa
Samarabalouf tente Djangofestivalen.

(Foto: Samarabalouf)

Hva i all verden er Samarabalouf?

Karakter: 1, 2, 3, 4, 5, 6

Av BJØRN BRATTEN, Østkantliv

Ikke før hadde vi tenkt tanken, så åpenbarte det seg et splitter nytt Django-konsept på scenen på Cosmopolite i går kveld. For selv om Hot Club de Norvège og frontfigur Jon Larsen er et solid, svært velspillende og entusiastisk band i Django-tradisjonen, tro til arven etter idolet, så hender det vi sitter der og tenker: Kan det skje noe nytt i denne musikkgenren?

Og så kom Samarabalouf, helt til slutt på første aften under årets Djangofestival.

- Jøss, dette er jo rock, sa vår sidemann med åpen munn, han var så overrasket over det han hørte og så at det var litt vanskelig å si om han var fornøyd eller bare veldig sjokkert.

Rock er i Django-miljøet kanskje ikke nettopp noen hedersbetegnelse.

Men Samarabalouf, opprinnelig fra Amiens, en middels stor fransk by noen titalls mil nord for Paris, er et veritabelt sjokk av energi, humor, musikalsk overskudd, så til de grader fullt av entuasiastisk kraft og inspirasjon at forsamlingen i løpet av de tre-fire første numrene var frelst. Det godt modne publikummet, som allerede hadde fått solid tenning av det saftige, kraftfulle felespillet til praktfulle 20-årige Fiona Monbet i samspill med Frangy Delport og hans trio, gikk i taket, ja, knapt noen hadde reagert om taket hadde løftet seg.
Så hva i all verden er Samarabalouf? De er svært vanskelig å båssette, men på deres reklameplakater står stikkordene punk, gypsy, jazz og for vår del kan du gjerne legge til rock, boogie, vals, ja, det meste er de innom.

I motsetning til den øvrige Django-inspirerte musikken hvor standardlåtene swinger avgårde i deilig, stødig tempo, - men vi har jo hørt mange av låtene før, - så er dette originalmusikk. Samarabalouf lager stort sett alle sine låter selv.

Francois Petit er ildsjelen som startet moroa sammen med kona i 1997, så kom energibunten Pierrot Margerin med etter hvert, og bassisten med sigøynerbakgrunn, Luc Ambry. Han får kontrabassen til å danse, og hele laget - og publikum - til å trampe med foten til den hektiske, ekstatiske musikken.

Finn mer i ARKIV under FILM/TEATER/MUSIKK

Ukas skivedryss

KAOTISK
NYTTÅR:
Store
doser
galskap,
støypunk,
kraut-
rock osv.
i det
nye
året,
med
bl.a.
Clipd Beaks
og
Heavy Wings:
Velkommen
til
nytt
år
med
ostkantliv.no..

Godt nytt år med

Kaotisk punkrock og
annen galskap


Kaotiske stykker med mørk punkrock fra Fan Death Records og gruppa FNU Ronnies innleder dette nyttårsdrysset med punk, støyrock, kraut osv. som vår mann i musikkverdenen anbefaler..




FNU Ronnies leverer kaotiske stykker med mørk punkrock. Vanskelig å beskrive, men det innholder store doser galskap; støypunk, forvridde loops, synthbass, industri, og smeller til med manipulerte overstyrte gitarer og andre støykilder, og ofte med en metall-aktig vokal. Satanpunk som en kompis så treffende beskrev det. De har utgivelser på Night People, Hot Dog City Records, Richie Records/TestosterTunes og White Denim Records. Sistnevnte er er et plateselskap drevet av sangeren fra Pissed Jeans. Richie R/TestosterTunes gir også ut blant andre Blues Control, Kurt Vile, Clockcleaner og Homostupids.

For den som er interessert i å ta tak i noe av dette, kan man prøve her: Fan Death Records.
myspace.com/fnuronnies


Hypnotiske bølger

Lumerians spiller groovy psych/prog/kraut/stoner rock med forvrengte orgeler, synther, vibrafon og gitarer over hypnotiske bølger av perkusjon og bass med sekstitallets vibb. De fleste numrene strekker ut fem til sju minutter. Fem potente spor langsomt utfolder seg i saftige psych, med skarpe basslinjer og fokusert perkusjon, og lagvis med orgel og gitar. Dette minner på mange måter om det Wooden Shjips driver med; monotone, lange, seige låter med loopaktige beats og en feit bass som bare går og går.Det er ikke så lett å finne så mye info om dem bortsett fra at de er i fra San Francisco, og at det begynner å bli svært vanskelig å få tak i denne EP’n fra 2008 som er utgitt på Subterranean Elephants; 500 copies, each pressed on nice thick clear vinyl, housed in a plastic PVC jacket with a thick color cardstock insert, and comes with a code, so you can download MP3s.
myspace.com/lumerians
Kick-start på 2010

Clipd Beaks fra Oakland spiller dronete støy-rock som får deg fort til å tenke på tidlig Sonic Youth, Liars, Oneida, Indian Jewelry og den type rock, men det låter likevel friskt, og er en fin-fin kick-start på 2010. Låtene er drevet fram av alternative, monotone trommer og med en kool vokal som er veldig markant og ofte pushet langt frem i lydbildet. De har jobbet mye med vokalen, de ligger lagvis oppå hverandre og det er masse forseggjorte koringer. Lydbildet er fylt opp av syredryppende blips'n'blops og hissige gitarer som ligger og knurrer i bakgrunnen. Noen ganger eksploderer låtene ut i skeiv støy, tunge feite bassganger eller klaustrofobiske og kaotiske partier. Tidligere har de gitt ut skiver på bl.a Tigerbeat6, To Realize blir gitt ut på Lovepump United (Health, Indian Jewelry, Crystal Castles, Aids Wolf mm). Alt av interesse.
myspace.com/clipdbeaks
God, straight punk-rock

Trioen Gun Outfit fra Olympia, Washington leverer catchy lofi-punk på skiva Dim Light. Den ble utgitt på Post Present Medium, som er label’n til Dean Spunt fra No Age. De er i godt selskap her, for labelen har tidligere gitt ut blant andre; Liars, Wavves, High Places, Mika Miko. Skiva er spilt inn kun ved bruk av analogt utstyr, og den har en upolert og autentisk sound. De har ingen bassist, og den spinkle produksjonen på trommene forsterker 80-talls punk-sounden (Husker Du, X), minner også DIY stilen fra 90-tallet, til f.eks Eric’s Trip . Dette, samt den til tider Lou Reed-aktige vokalen og Television-inspirerte gitarene gjør dette til en spennede skive, og det er godt å høre litt god straight punk-rock igjen.

myspace.com/gunoutfit


Tradisjonell støy

Støy-rock trioen Heavy Winged har sluppet mange fine støyskiver allerede, og de begynner å få et solid navn i sjangeren. De har gitt ut skiver siden 2006 på kred-labeler som bl.a Three Lobed Recordings , Trensmat, Not Not Fun Records, og da gjerne i svært begrenset opplag. De er også innvolvert i andre band som Eternal Tapestry, Bloodbiker, Parlor Wit, Lilum for å nevne noen, gutta er fra Brooklyn, Portland og Vermont. De spiller en tradisjonell form for støy da de er et band bestående av trommer, bass og gitar. Låtene er ofte lange, veldig lange, og de graver seg ofte ned i en mørk, skitten psychedelia som drukner i klanger, ekko og feedback.

Repetisjon og støy

Cold Pumas er et band med talent for repetisjon og støy. Trioen fra Brighton består av Patrick Fisher, Oliver Fisher (begge fra The Light Sleepers) og Dan Reeves (fra An Emergency, Tropics). Her er det up-beat, beat-up krautrock, industri, montone beats og hypnotiske gitarriff. Og som det står på myspace siden deres; Repetition Repetition Repetition. De har kun gitt en 12”, Jela (Hungry For Power) og en split 7”, Cyan (Rough Trade) med Male Bonding, som forøvrig nettopp har signert til Sub Pop og kan fort komme til å bli en av 2010's store hyper. Kan minne litt om de senere tingene til The Liars, med sin industrielle sound og falsett vokal som ligger i det fjerne.

Østkanthelga: Serena Maneesh

MARERITT: Serena Maneesh med konserter denne helga, på ATP: Nightmare Before Christmas - i England. Følg med på bloggen - vi kommer tilbake med reportasjer..





Seriøs suksess i manesjen


I mars neste år er det klart for en flunkende ny album-utgivelse fra Serena Maneesh. På konserten på Garage denne uka fremførte de noe av dette nye materialet med stor suksess. Det ble en perfekt oppvarming før konserten de skal ha på ATP: Nightmare Before Christmas, i England denne helga - denne gang kurert av selveste My Bloody Valentine.

Vi klipper fra forhåndsomtalen fra Garage:
'After a lengthy sojourn in the studio working on the follow up to the 2005 self-titled album, Serena Maneesh return to the live circuit with new material for the first time. The band have performed several shows these past 3 years although the shows have invariably been centered around one song or clung more to the experimental elements of their sound. These upcoming concerts will be the first ever showcasing the newly recorded material. Recently the Norwegian press was relishing the news that the legendary label 4AD had signed the Norwegian band to their roster. These shows will be a chance to hear those songs before they come out.'

Vi kommer tilbake med reportasjer fra konsertene i England. Slik var det sist gang jeg så dem live, på Høvikodden:

..lars-sonic

Finn mer i lenkekjeden til høyre under FILM/TEATER/MUSIKK

Musikk: Brian Glaze

BRIAN GLAZE: Når ikke opp til tidligere utgivelser..

Skranglete, grøtete og sprikende


Brian Glaze var med i Brian Jonestown Massacre’s tidlige fase og spilte trommer på mesterverket Methadrone (1995) og Their Satanic Majesties' Second Request (1996). Han (som mange andre) droppet ut av BJM etter et par år og startet senere Gris Gris med blant andre Greg Ashley.
Glaze har som soloartist tidligere sluppet Let's Go to the Sea i 2006, en fantastisk fin og skranglete lo-fi skive, og Rainsplitter i 2007. Begge på labelen Birdman Records. Mens Green Living er gitt ut på det nyetablerte plateselskapet World Famous in San Francisco. Glaze forsetter som før, med enmannsband-i-kjellerstudio konseptet sitt, men kanskje nå enda skeivere enn tidligere.
Det høres ut som om han har samplet musikk fra tv-shop på noen av låtene, 80-talls synther og trommemaskiner som ligger i bakgrunnen for hans ofte ustemte gitar. Det begynner fengende og spennende med Leader Of The Band - og derfra humper albumet av gårde med bluesaktige riff, elektronika, pop og country.
Synes kanskje at det hele blir litt for grøtete og sprikende, og den når aldri helt opp til de tidligere utgivelsene hans. Det kan virke som om han har rasket sammen noen låter han har hatt liggende i studioet sitt, det er mange bra spor her, men han kunne med stor fordel ha bearbeidet låtene og konseptet på albumet litt mer.

..Lars Sonic

Musikk: Times New Viking

SKRANGLETE:Vi klarer gjerne en dose til med Times New Vikings.


Mer skrangle-rock

Det er sikkert noen som begynner å få en overdose av hipster-skrangle-punk-rock nå, men jeg klarer mer en gjerne en dose til med Times New Viking.
Bandet fra Colombus, Ohio som ble dannet i 2004, består av gitarist Jared Phillips, keyboardist Bet Murphy og trommeslager Adam Elliott.
De har gitt ut tre plater tidligere: : Dig Yourself ’05, Presents the Paisley Reich ’07, og Rip It Off ’08, og stakk virkelig frem hodet på sistnevnt, som ble hyllet av kritikere og fans, og faktisk nådde en 17. plass på Billboard-lista.

De to første skivene ble utgitt på kredible Siltbreeze Records og de to siste på relativt store og etter hvert legendariske Matador Records.

Med Born Again Revisited kjører de på med samme lo-fi estetikk, støy, skranglete korte skeive låter (15 sanger, 30 min), drevet frem av gitar, orgel, trommer og gjerne en overstyrt vokal. Den høres ut som om den er spilt inn live i studio, lyden er primitiv og rå og her spilles det ofte feil på arrogant vis. Lenge leve ufullkommenheten.
Skiva innholder alt fra fine harmoniske spor til god garage-pop, og til mer stakkato bråkete punkere.

Dette er en gjennomført catchy skive, og de vet hvordan de skal hylle sine stilistiske forfedre uten å høres ut som nok et rip-off band. Mp3:No Time, No Hope.
TNV spiller på Revolver i Oslo fredag 9. oktober.
..lars-sonic

Les mer i BLOGGARKIVET eller på http://lars-sonic.blogspot.com/

Musikk: Magik Markers

Fete og heftige punklåter

Musikk:
Magik Markers
Balf Quarry

Dersom du hører på denne plata bare en gang, så vil du høre Sonic Youth-influenser over det hele. Men Magik Markers er Elisa Ambrogio og Pete Nolan, og de klarer fint å stå på egne ben.
Balf Quarry er den andre skikkelige plata fra Magik Markers, den forrige BOSS ble sluppet på Ecstatic Peace i 2007. Fra å gi ut en stor mengde cd'r og kassetter med til dels ustrukturert støy, ble den delvis Lee Ranaldo-produserte BOSS starten på en modning for dette bandet.
Produksjonen ble mer helhetlig og de enkelte elementene i deres musikk ble satt i en større sammenheng, hvor deres teft for gode låter fikk større oppmerksomhet. Med Balf Quarry viser Magik Markers at de hele tiden blir bedre til nettopp det.
Den helhetlige oppbyggingen av plata er dels lik forgjengeren, men produksjonen er bedre. Vokalen til Elisa Ambrogio er tydligere og viktigere i lydbildet. Ambrogio er i mine øyne en av de beste kvinnelige vokalene i alternativ-universet i dag.
Her er fete og heftige punklåter, som Jerks og The Lighter Side Of…Hippies til flytende pianolåter som avslutningen Shells.
Låta Risperdale kan minne om hit'en fra forrige plate, Taste. Selvfølgelig har flere av låtene noe støy her og der.
Magik Markers er et band som tar stadig mer kontroll, men aldri kommer til ikke å forsøke å miste den av og til. Utviklingen på Balf Quarry lover godt for fremtiden. Som en kuriositet kan du jo sjekke hvor cover-fotoet har sin opprinnelse.
..Vegard J

Les mer i lenkekjeden til høyre under FILM/TEATER/MUSIKK og http://prescriptionperfect.blogspot.com/

Østkantmusikk

HYPE: Det lukter årets hype lang vei når Crocodiles slipper sitt debutalbum i slutten av måneden..



Årets krokodille-hype?

Når Crocodiles slipper sitt debutalbum på Fat Possum Records 28 april så lukter det årest hype lang vei. Bandet befinner seg i sammen sjanger som blant annet The Vandelles, som blander sekstitallspop-estetikken til Phil Spector og Beach Boys med hipsterrock alla Jesus & Mary Chain og Primal Scream: garasjerock-gitarer og programmerte trommer. Tidligere har Crocodiles gitt ut to 7-tommere; Neon Jesus/Neon Autobahn (Zoo Music); og en split med Cold Cave & Blessure Grave (Down In The Ground), som selvfølgelig er out of print allerede. Men nå slipper de altså LP'n Summer Of Hate.

on .
..lars-sonic.

Musikk: Søvnig sol

SLEEPY SUN: Håper å se dem på årets Øya-festival..






Forfriskende Sleepy Sun

Akkurat nå som jeg var begynt å få en overdose av kalkulert skranglerock dumpet endelig forfriskende Sleepy Suns ti tommers New Age ned i postkassa her om dagen. Full-lengderen Embrace (ATP Rec) kommer ikke på vinyl før i mai, men er allerede nå tilgjengelig digitalt. Og her er det mye feite, tåkelagte saker.

Sleepy Sun er en gjeng med 22-23 åringer, kids altså, men de har klart å absorbere en del av hippie-stemningen fra 60/70 tallet i byen der de har sin base; San Fransisco. Med sin tunge groovy psychedelia, inspirert av gamle helter som bl.a Black Sabbath og Can, ble bandet visstnok en av de store hypene under årets SXSW festival.

Tydelig hører man også klangen fra nyere band som Brightblack Morning Light, Black Mountain, Dead Meadow, Bardo Pond, Comets on Fire... Men skiva er overraskende varierende til å være fra et heavy-psych band – de har fått plass til et par ballader, som for eksempel countrifiserte Lord som er albumets andre spor.

Den hadde nok passet bedre lengre ut på plata, for den virker tam etter det groovy åpningsporet New Age som driver av gårde i over sju minutter, og det er freakout- låtene som funker best, synes jeg. Gled deg! Håper å få sett dem live i sommersola på Øya ’09.
..Lars-sonic

Musikk: Blank Dogs

Vi vet ikke så mye om Brook- lyn- baserte Blank Dogs, bortsett fra at det er èn fyr og at han er veldig produktiv. Det er vel heller ikke meningen at man skal vite så mye siden han alltid har ansiktet tildekket av en maske eller tøyfiller. Musikken fremstår også til tider ganske tildekket av skurrete gitarer, overstyrt vokal, skeive synther og herpa samples, men det dekker likevel ikke over hans teft for fengende låter og melodier. Han har en lang diskografi, og selv om det meste er utgitt i begrenset opplag (på bl.a kassetter, cd-r, 7") er det meste gjort tilgjengelig på nett og kan lastes ned gratis (med mulighet for å donere - noe du selvfølgelig gjør). Fram til nå har han befunnet seg langt nede i undergrunnen, men med all buzzen som har vært rundt Blank Dogs det siste året, ser det ut som om han endelig er klar for å stikke hodet opp av kjelleren.

Sjekk ut: The Fields (Woodsist 2008), On Two Sides (Troubleman Unlimited 2008)

Musikk: The more it succeeds, the more it fails

New York- baserte Psychic Ills er nå ute med sin tredje full- lengder Mirror Eye, virkelig laangt ute, for dette bandet blir jo bare skeivere og mer psykedeliske for hver utgivelse. Early Violence, som samlet 7'' og 12" Mental Violence I og II, virker nesten konvensjonell i forhold til 2006-utgivelsen Dins og årets Mirror Eye.

Fra å lage knalllåter som Killer, går det nå mer i tåkete, jammete stemningsrapporter fra det ytre eller var det østen? Det kan bli i overkant mye mystical shit her, men i sin helhet synes jeg skiva er uimotstålig.
Åpningssporet Mantis, som forøvrig betyr profet på gresk, er en syre-jam som strekker seg over 10 minutter med tablas, synth og sitar-inspirert gitar, denne låta setter standaren for resten av skiva; hypnotisk, repetative beats, feite klanger og ganske så langt ute.
Det virker som de har funnet en groove som basis for låtene og improvisert rundt dette, med lite vokal og lange utflytende partier.

"The more it succeeds, the more it fails” som er skrevet på coveret, er et sitat av den britiske filosofen Alan W. Watts. Han var svært opptatt av østlige religioner og asiatisk filosofi og ulike former for sinnsutvidelse, og eksperimenterte tidlig med LSD. Og det må Psychic Ills tydeligvis også ha gjort. Suksessen uteblir garantert denne gangen og. God tur!

Mantis video:

Skiva er ute nå på The Social Registry

Rundhyl:

The Kids Are Alright

Musikk:
The Strange Boys:
The Strange Boys and Girls Club
In The Red Records

Disse gutta som knapt har fylt 20 år må ha falt i den psykedeliske rocke-gryta som barn. For The Strange Boys fra Austin har virkelig boltret seg i rockehistorien, spesielt da i 60-talls garage/psychedelia.
Her lukter det av Nuggets, Kinks, ? & the Mysterians og Rolling Stones etc, de leker også med punk, soul, blues, country og Dylan.

På låta Stay At The Window stjeler de med ungdommelig overmot mesteparten av riffet fra Stones' Jumpin Jack Flash, på This Girl Taught Me A Dance høres de ut som Dylan i 1965/66; skeivt, nasalt og lekkert.
Sounden er som om de skulle ha snublet inn i studioet til 13th Floor Elevators, urørt siden 1969.

Etter et par vanskelig tilgjengelige 7-tommere og noen CD-R skiver kommer endelig LongPlayer'n The Strange Boys and Girls Club, produsert av Jay Reatard, ut på In The Red Records, 2. februar 2009.

..lars

Rundhyl:

Singer/Ranaldo i Stockholm


iloveyouihateyou

Curator: Richard Julin

I mer en 10 år har støykunsteren, Sonic Youth-gitarist og poeten Lee Ranaldo jobbet (og bodd) sammen med kunsterinnen Leah Singer, som hovedsaklig jobber med fotografi og film. Nå kommer de med en ny utstilling til Magasin 3 i Stockholm.

Fra Magasin 3: Utställningen "iloveyouihateyou" på Magasin 3 utgår från Leah Singer och Lee Ranaldos audiovisuella verk med samma namn. Verket är en undersökning av hur bild och ljud samverkar, utformad antingen som liveperformance eller som installation. På Magasin 3 sker båda delar: utställningen öppnar med en performance av Singer och Ranaldo och verket tar sedan formen av en utställning. Deras performance-verk och installationer för samman ett flöde av bilder och ljud tagna från vardagen, ögonblick som understryker det vackra i det alldagliga och gör det oansenliga extraordinärt.

I utställningen visas även tre historiska experimentfilmer som understryker temat ”vardag” och möjligheten att se det stora i det lilla. Filmerna är gjorda av Gordon Matta-Clark, Terry Fox, Nancy Holt & Robert Smithson.

Magasin 3 Stockholm Konsthall, 7 feb - 24 mai

..lars

Finn mer i lenkekjeden til høyre under MUSIKK og musikkbloggen www.lars-sonic.blogspot.com

Cosmopolite: Django-anmeldelse

LEGENDENE: Gitarekvilibristen Nomy Rosengren (19) øverst, nedenfor Nomy med band (Ringo Steinbach, gitar og Arnoud Van Den Berg, bass). Foto: Michal Wasaznik

Hett og Tett på Torshov

Det ble hett og tett i de gamle kinolokalene på Torshov i kveld, nå ombygd for Cosmopolite, og åsted denne helga for vinterens hittil hotteste festival, Django-festivalen, som i år har vært arrangert i Norge i 30 år, stadig i regi av Django Reinhardts norske epigoner, Hot Club de Norvège, under ledelse av ildsjelen Jon Larsen.

I kveld var det, i lokaler fylt til randen av entusiastiske Djangovenner m.fl., den norske Hot Club-gjengen selv som åpnet ballet, tett fulgt av den fransk-russiske sigøyner-, kabaret-, og folkloregruppa Arbat, en slags fransk-russisk variant av Gypsy Kings, uten popfrieriet. Men det var nok 19-åringen Nomy Rosengren, lillebroren til den legendariske Django-gitaristen Jimmy Rosengren, det var stilt størst forventninger til.

Storebror Jimmy debuterte på en Django-festival i Norge i 1992 som 12-åring, ble siden en fast gjest på disse festivalene gjennom årene, en trofast Norges-venn, og blir nå, som han visstnok er blitt utsatt for et hjerneslag, omtalt som verdens beste gitarist, intet mindre, men altså ikke lenger i virksomhet.

Lillebror Nomy debuterte som kompgitarist for storebror som åtteåring, og i kveld stilte han altså som solist i beste Django-stil på Cosmopolite.Og overbeviste i hvert fall denne tilhører om sin virtuositet, med et høyt oppdrevet tempo, lynraske fraseringer og et repertoar som nok tok pusten fra både garvete Django-beundrere og mer nyvunne venner av den sigøynerinspirerte gitarjazzen.Og aldri har vi hørt – og sett – råere versjoner av de eviggrønne traverne, som All of me, Honeysuckle Rose osv. En ny legende er på vei..
..bb


Finn mer under KULTUR