Svanesjøen på Black Box Teater

SVANE-SJØEN: Kristine Karåla Øren, Marianne Kjærsund og Elisabeth Berger Breen danser Svanesjøen på Black Box.. (Foto: Svein Fannar Jóhannsson)

Generaloverhaling av Svanesjøen

På 1800-tallet ble balletter sett som handelsvarer som kunne friskes opp og selges på nytt, noe koreografen Marius Petipa gjorde i 1895 da han rekonstruerte Svanesjøen fra 1877, som var blitt svært dårlig mottatt i -77-utgaven.

Siden har de fleste av verdens mest kjente koreografer laget sine versjoner, nå også Henriette Pedersen. Torsdag blir det premiere på hennes versjon på Black Box, med tittelen Riding Romance 1 Swan Lake...

Kostymer, bevegelsesmateriale, dramaturgi, til og med musikken til Tsjaikovskij, har siden 1877 vært gjenstand for rekonstruksjon. Utallige produksjoner har vært tilpasset kunstneres ferdigheter og øvrige ressurser. Svanesjøen er blitt mottatt som romanse, tragedie og melodrama med både tragisk og lykkelig slutt.

I den grad det går an å snakke om noe særegent ved «Svanesjøen», er det at den gode Odette danser feminint, føyelig og fallende. Den onde Odile danser maskulint, oppreist, selv uten støtte fra portør.

Henriette Pedersen er en koreograf som oppholder seg mellom teater, dans og billedkunst, i et uttrykk som strekker seg fra det subtile og introverte til det eksplosivt ekstroverte – fra hysteri til romantikk, heter det i forhåndsomtalen fra Black Box Teater.

I sin nye trilogi, Riding Romance, vil Pedersen gjøre en overhaling av noen av romantikkens mest sentrale verk:  Fra Svanesjøen, via Caspar David Friedrich til Rødhette.
_bb/


Finn mer under KULTUR

Norsk Oscar-bombe: Tuba Atlantic

TUBA ATLANTIC: Når han får beskjed av legen om at han bare har seks dager igjen å leve bygger han en kjempetuba på stranda for å skvære opp med broen - på den andre siden av atlanteren.. (Foto: Hans Erik Brøndbo)


Kjempetuba vant nominasjonen for Norge


Martin Scorsese troner på toppen av nominasjonslista foran årets Oscar-galla i februar. Scorsese fikk flest nominasjoner, nemlig 11,  for sin Hugo, men hakk i hel med ti nominasjoner kom dagens sjarmbombe, The Artist, av den relativt ukjente franske regissøren Michel Hazanavicus, som riktignok har vært favoritt siden Cannes-festivalen i mai i fjor. 
Den store bomben  sett fra en norsk vinkel, var likevel prisen for beste kortfilm, som gikk til den unge norske filmskaperenHallvar Witzø for kortfilmen Tuba Atlantic, som er hans eksamensfilm fra filmskolen i Lillehammer. Den forteller om en gammel mann som får beskjed om at han bare har seks dager igjen å leve og bygger en kjempesvær tuba på stranda i et forsøk på å skvære opp med broren sin — som bor i Amerika — før det er for seint.

THE ARTIST: Den franske stumfilmen The Artist har vært Oscar-favoritt siden i mai i fjor.. Men Scorsese stakk av med flest nominasjoner..


I sommer vant Witzø en student-Oscar for samme film.Jennifer Garner og Ben Afleck delte ut prisen, så den prisen var heller ikke helt uten betydning.
Andre nominasjoner:
George Clooney, som har fått en Oscar med Syriana, fikk sin fjerde nominasjon for The Descendants, som har norsk premiere denne uka. Den filmen fikk fem nominasjoner i dag.Brad Pitt, Michelle Williams og Meryl Streep er også blant de nominerte, for hovedroller i filmene Moneyball, med Pitt, Williams fikk sin nominasjon for Marilyn Monroe-filmen,. som går på norske kinoer allerede, og Meryl Streep for sin hovedrolle i filmen om Margaret Thatcher, Jernkvinnen, som kommer på norske kinoer til uka.
_bb/

Torshovteatret: Jåtåkdag, Komilab. Nr. 6

JÅTÅK: Mariann Hole, Jan Gunnar Røise og Thorbjørn Harr fortsetter sine komilab-eksperimenter på Torshovteatret. . (Foto: Gisle Bjørneby)

Komilab-ekspressen ruller videre..

(Oppdatert søndag 29.januar klokka 1515: ..Det er et univers skapt av fabuleringsvilje på frigir, skriver Dagbladets anmelder Andreas Wiese. Fortellingen blafrer fram og tilbake på kreavitetens vindkast, der humorgrepet er å sette opp kontraster, forventningsbrudd og illusjonsbrytende kommentarer, skriver anmelderen.
— ..dramaturgisk er dette stykket en underlig tilskåret kamel.. det kan nok hende manus eller regi hadde vært tjent med et kritisk øye utenfra.. for når man følger beste innfalls vei kommer man sjelden dit man hadde tenkt seg, og aldri helt hjem. Men reisen, den er en opplevelse i seg selv, skriver Dagbladet..
— Torshovteatrets ensemble tar fellessats ut i eget univers, suser ut over publikums lattersprengte forvirring, og lander musikalsk og fjellstøtt, skriver Aftenpostens anmelder, Mona Levin. 
— Under overflaten av alt det lattervekkende vaker noe om ensomhet og savn, som styrkes av plutselig poetiske tekster. Tanker om arv og tradisjon, alles ønske om å sette sitt eget avtrykk på verden er der, men aldri påtrengende eller morliserende. En besnærende teaterkveld, skriver Aftenposten.)

For ti år siden dukket Jan Gunnar Røise opp i en kommode (!) på teaterskolen og fortalte historier fra Jåtåk. Han ble umiddelbart oppfordret til å utvikle det underfundige og humoristiske Jåtåk-universet videre. Men det var først da Røise møtte humorist, virtuos multi-instrumentalist og balkanmusikk-ekspert Stian Carstensen, at alle bitene falt på plass. Carstensen, som er best kjent fra bandet Farmers Market, komponerer og spiller musikken. Mariann, Thorbjørn og Jan Gunnar regisserer og spiller alle rollene. 


Jåtåkdag er, ifølge teatrets forhåndsomtale, en sjarmerende musikalsk collage av små og store oppdiktede historier. Vi møter to unge brødre en vårdag øst for Kapp-Åzvar fjellene en gang på 1800-tallet mens de forbereder seg til den årlige begivenheten i landsbyen – Jåtåkdag – en vårfest det knyttes store forventninger til.

Regi: Thorbjørn Harr, Mariann Hole og Jan Gunnar Røise.
Med Thorbjørn Harr, Mariann Hole, Jan Gunnar Røise og Stian Carstensen.
Musikalsk ansvarlig: Stian Carstensen.
_bb/


Finn mer på KULTUR

Enorme Ensjø: 100.000 kvadratmeter skal bebygges..

NYE ENSJØ: 16 blokker på åtte-ti-tolv etasjer pluss T-banelokk til 100 millioner..

Maner til kamp for Ensjø-området

Den enorme Ensjø-utbyggingen omfatter 16 svære, kompakte blokker på rundt åtte-ti-tolv etasjers høyde. T-banestasjonen skal oppgraderes for 100 millioner kroner. Motstanderne kaller det rasering..

— Det ser ut for meg som at man bare må forberede seg på en politisk kamp der lokalpolitikere, byutviklingskomiteen og etterhvert bystyret må påvirkes for å hindre at dette skjer.

Det skriver en av de berørte beboerne i Ensjø-området, Per Eriksen, i et omfattende innlegg i lokalaviskjeden Osloavisene denne uka..

— Plan og bygningsetaten som nå jobber med å gjennomgå planen,  forventer at noe kan komme i mars/april og at hele planen da kommer ut på offentlig høring, skriver beboeren i innlegget, som også er lagt ut på Osloavisenes nettside dittoslo.no.

Ifølge den overordnete planen for Ensjø-området ønsker Skanska og EBY å bygge ut 92.600 kvadratmeter arealer i området.

Mot Ensjøveien blir det to bygg på 12 etasjer, to bygg på 10 etasjer og ett bygg på åtte etasjer. I grove trekk vil disse byggene strekke seg hele veien fra Rolf Hofmos gate og ned til Gladengveien. Her blir det en åpning for et torg før det på nytt kommer bygg med 12 etasjer. 

Bygningene vil få en total utnyttelse på 492 og 330 prosent, noe som er meget høyt i forhold til det vedtatt planprogrammet for Ensjø, der det er tillat med maksimal utnyttelse på fra 200 til 270 prosent, skriver Per Eriksen.

Resten av byggene som skal bygges bak disse første og inne på det tidligere næringsområdet varierer i høyde.  To bygg på 10 etasjer, fire bygg på åtte etasjer, fire bygg på seks etasjer.

En forutsetning for utbyggingen er at det blir lagt et lokk over store deler av Ensjø T-bane stasjon. Hvis dette ikke skjer, blir det ikke nok utearealer som kan forsvare en høy utbygging av området. Dette lokket skal gjøres i forbindelse med en oppgradering av stasjonen som koster mer enn 100 millioner kroner, skriver Per Eriksen i innlegget.
_bb/

Broen på TV i dag:

BROEN: Sofia Helin, som spiller den kontaktløse/humørløse politidetektiv Saga Norén i den svensk-danske krimserien Broen, på NRK1 i kveld, smiler i Dagbladet i dag..! Hun er jo knapt til å kjenne igjen..  (Faksimile/ Dagbladet)





Se, hun smiler!

— Det var uhyggelig! Det var som vi trakk ondskapen inn i våre liv, sier Sofia Helin (39), som spiller den pussige, empatiløse/ humørløse politidetektiven Saga Norén i den svensk-danske krimserien Broen, til Dagbladet. Fjerde episode kommer på NRK1 i dag.
— Først hadde jeg innbrudd i leiligheten min. I samme periode skjøt den uhyggelige galningen løs på folk i Malmø. Og så var det en pyroman som satte fyr på hotellet i Trollhättan der vi skulle overnatte, så vi måtte flykte gjennom røykfylte korridorer. Det var virkelig merkelig.
Sofia Helin ble for alvor kjent i hjemlandet i rollen i den Guldbagge-nominerte filmen Masjävlar i 2004. Flere vil også huske henne i rollen som Cecilia Algotsdotter i filmatiseringen av Jan Guillous bøker om Tempelridderen Arn Magnusson, skriver Dagbladet i dag.
_bb/


Finn mer under KULTUR

Film: Bridesmaids (Am.)

HAT: Ikke akkurat Steel Magnolias. De smiler og legger minespillet i de rette folder. Men de hater hverandre. Kanskje det er det som er så tiltrekkende for hotellgjester..? (Foto: Filmweb)

En venninnegjeng fra helvete..

Film: Bridesmaids (Am.)
Regi: Paul Feig
Med Kristin Wiig,  Maya Rudolph, Rose Byrne,  Melissa McCarthy, Terry Crews, Jon Hamm

Karakter: 1, 2, 3, 4, 5, 6

Av BJØRN BRATTEN, Østkantliv


Jeg har en utfordring. Jeg har mange gode venner som er kvinner. Noen forstår jeg og noen forstår jeg ikke så godt. Mitt problem akkurat nå er amerikanske kvinner. I den hysterisk populære amerikanske Bridesmaids, som forresten skal være den filmen i USA som er sett mest på hotell-tv,  er det et kobbel av kvinner, og knapt en mann. 
Det er jo forfriskende. 
Nesten som den praktfulle Steel Magnolias for noen år siden. Dette er ingen Steel Magnolias. Her er ingen heltekvinner, som dør av kreft og alle synes det er forferdelig trist. Her tror jeg ikke det ville hjelpe å dø av kreft..
Her er det kniver i lufta i ett bankende kjør. Hat, hat. Som altså hotellgjester flest ser på når de sitter på rommet og kjeder seg og ikke får sove. 
Det er en ting som er bra med dette. Det er at amerikanske kvinner kanskje er mer likestilt enn vi liker å tro. De er i hvert fall veldig mye på hotell. 
For jeg kan ikke se for meg at menn sitter på hotellrommet og ser på Bridesmaids. Om de da ikke er nyskilt og ønsker å utdype sin eventuelle forakt for, eller i hvert fall negative tanker, om sin eks.. 
Bridesmaids viser en venninnegjeng som er nettopp så hysteriske, falske, intrigante, selvopptatte og materialistiske som mange menn beskriver kvinner når de vil ta riktig godt i. 
Og det er ikke bare intrigene og rent ut sagt hatet som strømmer mellom disse menneskene når de ikke liker hverandre. Det er også faktene, hele det oppskrudde, falske minespillet! Hører dere!
Men det handler altså om Annie (Kristin Wiig), innehaver av et kakebakeri som nettopp har gått konkurs. Hun er uten mann og har helt i starten et riktig hjertelig knull med en eks-venn, som forresten spilles av Mad Men-stjernen Jon Hamm. 
Så det kan jo ikke være helt gærnt? 
Men hun er ganske dårlig stilt, mor vil hun skal flytte hjem til henne, så sparer hun utlegg til bolig. Ja, sånn er det jo der borte, og vi er ikke vant til dette. Amerikanere har jobb-problemer, til og med boligproblemer. 
Men det som betyr noe for Annie er at hun vil være gullvenninna til bestevenninnen, som plutselig er blitt forlovet, og da skal det selvfølgelig feires bryllup. Og da dukker en annen venninne av bestevenninna opp og vil også være bestevenninne. Det skjærer seg. Hatet mellom de to konkurrentene blomstrer friskt. 
Så dette er altså en Steel Magnolias med omvendt fortegn. Et amerika på vei til helvete? 
Eller bare en ny realisme som kan kan være forfriskende i forhold til den overflatiske Hollywood-glamouren vi er blitt vant til. Endelig en amerikansk film med ganske alminnelige mennesker, tjukke og tynne, stygge og, ja, litt småpene, like dumme og kloke som resten av oss?


Finn mer under KULTUR

Das Boot: Ubåt-action på Det norske..

U-BÅTFILM TIL SCENEN: Det norske Teatret har gjort teater av filmsuksessen Das Boot. Aftenpostens teateranmelder slakter oppsetningen i regi av Kjetil Bang Hansen.. (Foto: L.P. Lorentz) 

Aftenposten slakter Das Boot..!


"De beste scenene er der hvor skuespillerne holder kjeft," skriver Therese Bjørneboe..

(Oppdatert lørdag 28.januar klokka 1600: Dette er krig i et jernskall. Det er mesterlig teater, skriver Dagbladets Andreas Wiese om verdenspremiere på teateroppsetningen av den tyske krigsklassikeren Das Boot på Det norske Teatrets Scene 2. Kjetil Bang-Hansen har stram regi i en stram, mørk realisme der han med små midler viser oss det helvete en sjøkrig er. 
Aftenpostens Therese Bjørneboe skriver om et Ubåtdrama uten trøkk. Hun mener forestillingens styrke ligger i det visuelle, i John-Kristian Alsakers installasjon av en ubåt, men føyer til: 
— De beste sccenene er der hvor skuespillerne holder kjeft.
— I teaterversjonen gir Kjetil Bang-Hansen den torpederte båten et norsk navn, og fordreier antikrigsbudskapet til enda en gang å handle om nordmenn som ofre, skriver Aftenpostens anmelder.)


Das Boot er Kjetil Bang Hansens dramatisering av Lothar Günther Buchheims antikrigsroman med samme tittel fra 1973. Mange husker filmen fra 1981, der den klaustrofobiske tilstanden på en u-båt under 2. verdenskrig er så levende skildret at pulsen stiger flere hakk også hos tilskuerne, skriver teatret i forhåndsomtalen: 

"Det Norske Teatret er det første teatret i verda som har fått rettane til å dramatisere og lage ei framsyning av romanen på teaterscenen.Vi følgjer ein kaptein og mannskapet hans på ein u-båt under ein operasjon i Atlanterhavet vinteren 1941. Dei allierte begynner å få overtaket i lufta, og livet i u-båt-krigens skuggerike blir meir og meir uuthaldeleg. Veker går under vatn utan at noko skjer; dagane og timane går så seint at dei verkar som månader og år. Vatn over og vatn under, klam og stikkande luft, ikkje noko privatliv, tre mann på kvar køye, den verkelege verda er heilt uverkeleg, krigen synest meir og meir meiningslaus.  Av dei 40 000 tyske mennene som mønstra på tyske u-båtar under 2. verdskrigen, var det berre 10 000 som overlevde."

Forestillingen får premiere i Kjetil Bang Hansens regi på teatrets Scene 2 fredag.

MGP1: Favorittenes aften..

STEMMEPRAKT: 15 år gamle Nora Foss Al-Jabri vant første delfinale i årets MGP med flest innringte stemmer med låta Somewhere Beautiful. Med den stemmen kan hun nå så langt som helst.. (Foto: Hege Bakken Riise, NRK)

Mye fin MGP-stemmeprakt

..men selvfølgelig vant Nora..

Av BJØRN BRATTEN, Østkantliv
Du kan si hva du vil om Melodi Grand Prix, vår hjemlige variant av Eurovision Song Contest — som jo rett oversatt betyr, bokstavelig talt — en sangkonkurranse!, men det har aldri vært veldig preget av skjønnsang.

Joda, det har skjedd at noen artister har utmerket seg med spesiell stemmeprakt, som Carola Häggkvist, ja strengt tatt er jo hun svensk, da, og vår egen Maria Haukaas Storeng, som hun het den gang, og et par andre, men stort sett har det vært begredelig.

I kveld var det første omgangs absolutt største stemmer som stakk av med de to første plassene i den første delfinalen, for å gå rett videre til finalen. De har vært favoritter lenge nå, både Reidun Sæther med High on Love og Nora Foss Al-Jabri med sin Someone Beautiful. I kveld innfridde de til fulle og vi kan bare bøye oss i støvet.

STEMMEPRAKT2: Reidun Sæther, først ute med å bli plukket ut til finalen, men med færre stemmer enn Nora.. (Foto: Hege Bakken Riise, NRK)

Med slike stemmer er det ingen gitt å si hvor langt det rekker: Begge låtene har potensiale til å smyge seg inn i den store felleseuropeiske MGP-pakka. Et sted en annen hovedfavoritt til den norske finalen, nemlig Plumbos Ola Nordmann, ikke har en sjanse til å overleve..

Den tredje deltakeren som gikk direkte til finalen var den skinnkledte rockeklisjéen Carburator med Don’t touch the Flame. Så fikk rockefolket sitt, også.

Sympatiske typer med solbriller, skinnjakker, gamle biler og frontmann med skikkelig growlestemme..

På Ørland flystasjon i kveld brukte den ubestridte MGP-sjef Per Sundnes selv ordet skjønnsang om den virksomheten som skulle utspille seg på kveldens MGP-scene. Vi tenkte at dette skal han få svi for, men neida!

Sjelden har vi sett, eller hørt, så mye stemmeprakt i en MGP-delfinale som i årets første runde, fra Ørland Flystasjon.

Så er det verdt å merke seg at avisenes musikkanmeldere fortsatt stort sett fortsetter å snakke ned låtene, og unnlater å lytte til stemmene: 

Irresistible, trønderjentene med Elevator, ifølge Aftenposten; ”..en småfrekk tekst over moderne, dansbare elektrorytmer — men synthene er litt for enkle osv..”
Ikke ett ord om sangprestasjonene..

Og så synger disse jentene veldig bra, i en flott og samstemt og velklingende koring — så hvorfor får de ikke kred for stemmene, altså sangen! Vel, de nådde ikke opp, men det var ikke stemmene sin skyld.

Mest slående er omtalen av den første som ble plukket ut til finalen, nemlig Reidun Sæther. Hennes fantastiske sangprestasjon i High on Love fikk følgende omtale i Aftenposten, med en treer i karakter:

” ..en erketypisk  eurodancelåt som oser av korte kjoler og vindmaskin. Akkurat dette er jeg realt lei av, låten må by på mer enn å etterape historien”, skriver avisas musikkmedarbeider.

Se det må han tygge i seg..

Cosmopolite: Scat-sang og Django-punk

DJANGO-FESTIVAL: Sigøyner-scat-sang-gruppa Serge Camps, med sanger og felespiller Piotr Sapieja i front,  åpnet årets Django-festival, den 33. i rekken, på Cosmo-polite i går med sin slentrende, svært sjarmerende riviera-stil.. (Foto: Bjørn Bratten)




Av BJØRN BRATTEN, Østkantliv
Mens det var Django-punken til Toulouse-gruppa med det rare navnet, Samarabalouf, som reddet kvelden sist vi var på Django-festival, måtte de denne gangen, i går fredag, på festivalens første dag, dele æren med den fransk/russisk/ italienske scat-sang-gruppa Serge Camps og deres noe pretensiøse show, kalt Opus4. 
Og når vi sier pretensiøs så mener vi at noen av låtene de spilte var kanskje litt for kompliserte for deres slentrende, men svært sjarmerende riviera-stil. Det er fært å si det men når det gjelder presisjon ligger Dizzie Tunes et hakk lenger fram i løypa i fraser og harmonisering. Om det altså skulle være noe sammenligningsgrunnlag. 
Og når du skal kore og scatte på en gang må harmonier og fraseringer sitte som skudd. Hører dere!

SJARM: Serge Camps-gruppa, med sjefen sjøl til høyre i dette bildet, sjarmerte med et bredt og fengende repertoar.. (Foto: Bjørn Bratten)


Men på Cosmopolite på Django-festival er vi ikke så nøye på disse detaljene, der er det hektisk og løssluppent og sigøynermusikken tas imot med åpne armer og hjerter, og vi sier alle dabadabadu når det trengs. Og det som manglet i presisjon tok Serge Camps og hans venner igjen i entusiasme, og ikke minst bredden i repertoaret, fra jazz-klassikere som Moanin og Its love til Beatles-travere som Lady Madonna — samt de mest nødtørftige innslag fra den pliktskyldige Django-katalogen...
De fire musikerne hadde altså rikelig med sjarm, og da spilte det jo ingen rolle, snarere tvert i mot, at mye av presentasjons-ritualet for publikum ble holdt på russisk.
Trolig fordi disse herrene hadde reist langt nordover for å komme hit, og da kan det fort falle naturlig å snakke russisk. 
Kvelden ble avsluttet som sist med herrene fra Toulouse, Samarabalouf, pluss en trekkspiller som gjest, og det var hot og hektisk som vi er vant til å høre dem. Trekkspilleren, Jean-Luc Amestoy, bidro med ekstra nerve og en fin og varm og fyldig stemning, særlig på de litt langsommere låtene. På de frenetiske up-tempo-låtene til Samarbalouf skal det nok noen år med trening til før man er helt på høyden. 
Skjønt trekkspillet bidro fint til å sprekke opp den til tider litt bastante gitar-ekvilibrismen til Samara-gutta...
_bb/




Finn mer under KULTUR

Østkanthelga: Bossa Nova og King Lear

Jobim på norsk heter gitaristen Espen Ankers (bildet t.v.) musikkteater-forestilling på Caféteatret i Hollendergata på Grønland i dag og i morgen. Det handler om Bossa Nova, den brasilianske musikkstilarten som ble så populær på seksti-tallet. Antonio Carlos Jobims sanger er oversatt til norsk og flettet sammen til en poetisk historie. Sanger som Girl from  Ipanema og Corcovado er med. Bossa Nova ble oppfunnet av Jobim og ikke minst sanger og gitarist Joao Gilberto, og udødeliggjort sammen med saksofonisten Stan Getz med platen Getz/Gilberto fra 1963.

Den internasjonalt anerkjente, britisk baserte kunstneren Claire Hind, har i samarbeid med de to ledende forfatterne og regissørene Gary Winters og Alexander Kelly skapt denne soloperformancen, kalt Ghost Track, med premiere på Dramatikkens hus, tidligere Det Åpne Teater, lørdag. Det handler om hennes utallige fedre, psyken og stemmebåndet, ifølge forhåndsomtalen. 
Gjennom en biografisk linse tar hun oss inn i et intertekstualisert nett av referanser som gjennom flere mikrofoner avdekker lydkomposisjoner gjennom en såkalt nano-pad. 
Disse gir akt én, scene én fra Shakespeares King Lear-forestilling en ny ramme. Det hele blir til en stand up om nervøsitet/angst med feiltrinn og turer til Freud-museet. Ghost Track handler om frykten for å miste, nerver og det å ha humor!
_bb/

Munch-bilder: I hjertet av Bjørvika

OPERAEN: Fabrikkhallene på Nylands verksted, fotografert av Edvard Munchs søster Inger i 1925, lå der operaen ligger i dag.. (Foto: Inger Munch/Oslo bymuseum)

Et Munch-bilde av “operaen”

Inger Munch, Edvard Munchs søster,  var spillelærerinne i nordstrandsområdet i cirka 36 år, men hun var også en ivrig fotograf, skriver DittOslo.no.

Hun var nok svært interessert i motiver fra Akerselva, fra og med Maridalsvannet til og med havna i Bjørvika, skriver avisa.

Det motivet vi her på Østkantliv har funnet blant de 200 bildene som ligger på Oslo Bymuseum, http://www.oslobilder.no/, er dette som viser et motiv fra Nylands verksted i 1925. For den uinnvidde viser altså dette bildet åstedet for det som senere skulle bli tomta til den nye norske operaen.

Fabrikkhallene på bildet ligger på høyre siden av Akerselvas utløp, nettopp der hvor operaen ligger i dag.

Inger Munch (Munchs maleri av søsteren t.h.) fikk laget en bok «Akerselven» som ble utgitt i 1932. Hun testamenterte ved sin død i 1952 ca. 200 negativer til Oslo Bymuseum. Blant dem er negativene til de fleste bildene i boka fra Akerselva. Det er tydelig at Edvard Munch oppmuntret henne ofte og kom med positive bemerkninger i mange av de 506 brev som han sendte til sin søster:

«Tak for det nydelige fotografi – Sender i dag to kasser æbler til jer.»

«Takk for påskehilsenen og det vakre fotografiet.»

«Tak for brevet og fotografiene. Det var morsomt at se de kjendte partier og Du har fået tat frem det meste som har fæstet sig i erindringen –».


Østkantliv vil trykke en serie med bilder av Inger Munch utover vinteren..
_bb/