Kulturhistorisk Museum følger Lambda?..

MIDDELALDERPARKEN: Her, rett ved vannspeilet i det som man håpet skulle bli et nytt museumsområde i Bjørvika, med det nye kulturhistoriske museet i bildets høyrekant, var det tenkt at vikingskipene skulle ligge i et eget hus. Nå er en flytting blitt uaktuell  — og kanskje ikke heller det nye kulturhistoriske museet blir bygd..? (Foto: Bjørn Bratten)

Det glipper for resten av museums-Bjørvika..?


Vikingskipene blir på Bygdøy — og den nye museums-direktøren, dansken Rane Willerslev, ser helst at Kulturhistorisk Museum blir på Tullinløkka..!

(Ny versjon tirsdag 1.mai klokka 14.00/Oppdatert torsdag 3.mai klokka 11.19: : Den internasjonale ekspertgruppa som har vurdert muligheten for å flytte vikingskipene fra Bygdøy til Bjørvika mener det er for stor risiko ved flytting, bekrefter kunnskapsminister Kristin Halvorsen i dag. Ekspertgruppa, som har vært ledet av Jesper Stub Johnsen, bevaringssjef ved Nationalmuseet i København, anbefaler at man heller utvikler samlingen på Bygdøy. De har gitt meg det klare råd at vikingskipene ikke vil tåle en flytting, sier Kristin Halvorsen.
Oppdatert fredag 11.mai: Arbeiderpartiets gruppeleder i Oslo bystyre, Liebe Rieber-Mohn, vil holde fast ved Bjørvika. — Vikingskipene er en liten del av Kulturhistorisk museum. Resten av museet hører naturlig til i Bjørvika. Lokalisering der er også viktig for utviklingen av området, sier Rieber-Mohn. Også Bård Folke Fredriksen, Høyre-byråds for byutvikling ønsker Kulturhistorisk museum til Bjørvika. Grunnen til at saken ikke er fremmet for bystyret, er at det foreligger innsigelse både fra Riksantikvaren og Jernbaneverket, på grunn av henholdsvis kulturlagene i Middelalderparken og den fremtidige traseen for Follobanen.)


Av BJØRN BRATTEN, Østkantliv

Kroken er satt på døra for et vikingskipsmuseum i Bjørvika, og det kan også se mørkt ut for et nytt kulturhistorisk museum i Bjørvika, slik planen har vært. Da den internasjonale ekspertgruppa som har vurdert risikoen ved å flytte vikingskipene fra museet på Bygdøy til Bjørvika, overleverte sine anbefalinger om vikingskipene til kunnskapsminister Kristin Halvorsen i formiddag, kan det også ha vært begynnelsen på slutten på den siste rest av museums-planer i den nye bydelen.

Etter at Lambda ble sendt over og ut i bystyret av Fremskrittspartiet har det handlet om vikingskipene, som etter planen skulle plasseres i en egen bygning ved vannspeilet i Middelalderparken, rett over gata for det som skulle bli det nybygde kulturhistorisk museum på nordsiden av Bispegata.
Situasjonen i denne lokaliseringsdebaten er at politikerne på Oslo-benken på Stortinget og et flertall i Oslo bystyre, og Oslo Arbeiderparti, vil ha en flytting av vikingskipene, mens Riksantikvaren går imot, ifølge Aftenposten.

Kulturhistorisk museum har tidligere arbeidet for flytting til Bjørvika, men den nye ledelsen ved museet, dansken Rane Willerslev, er skeptisk.

I et Brennpunkt-program på NRK1 tidligere i våres sa Willerslev at han hadde stor sans for det møtet mellom det hedenske og det kristne som vikingskipene i det kristen-inspirerte kirkelignende vikingskips-huset til arkitekt-legenden Arnstein Arneberg representerer. Han pekte også på en rekke konkrete forhold, som båtenes fysiske tilstand, og måten de er konservert på, som klart går mot en flytting.
I dette programmet, som også omhandlet Nasjonalgalleriets framtid, ble vi presentert for en rekke gamle, ærverdige museer i andre hovedsteder, som Athenæum i Helsinki og Nationalmuseet i København, som var blitt gjennom-rehabilitert og åpenbart fungerte strålende i sine roller som moderne museumsinstitusjoner, i en gammelmodig drakt..
Nå antyder sogar Willerslev at han kunne tenkt seg å overta Nasjonalgalleriet også, når det skal flytte over i det planlagte Nasjonalmuseet..

Tidligere direktør på kulturhistorisk museum, Geir Mikkelsen, har jobbet i nesten 40 år for å få i stand en flytting fra de lite tidsmessige lokalene på Tullinløkka, og har i mange år nå gått inn for Bjørvika-alternativet.

Hans etterfølger, Rane Willerslev, erklærte på ett av sine svært populære publikumsmøter — med vin på dansk vis — som han har arangert en hel rekke av etter sin tiltredelse, at han allerede var blitt glad i det gamle huset og at han nå vil satse på at det restaureres.
Så blir spørsmålet hvilken betydning den nyansatte museumsdirektørens fornemmelser har for eierne, Universitetet i Oslo, og i siste instans regjeringen, når loddet skal kastes for flytting av kulturhistorisk museum til Bjørvika. Særlig når vikingskipene fortsatt bor på Bygdøy..
Etter Lambda-fadesen kan det være at den sterkt omseggripende flytte-feberen har avtatt noe..?

Det var tidligere forskningsminister Tora Aasland (SV) som i fjor valgte å oppnevne bare utlendinger til å vurdere en eventuell flytting av vikingskipene og gi myndighetene råd om hvilket valg som bør treffes. For å sikre at utvalget samlet seg om fordomsfrie råd, fikk ingen nordmenn plass i utvalget.

_bb/

Munch-bilder: Akerselva og Sørenga

I dagene før vår største kunstners mest kjente bilde selges for kanskje så mye som en halv milliard kroner på en auksjon der borte i New York, kan det være på sin plass å trykke ett av lillesøsterens beste og mest interessante bilder: 
Et svart/hvitt bilde fra midten på tjuetallet som viser munningen av Akerselva med kaiene og havneanleggene på Sørenga ruvende i det fjerne — og Sjømannsskolen kneisende på toppen av Ekebergåsen enda lenger bort. 

INGER MUNCH: 
Edvard Munchs lillesøster
 Inger tegnet av sin 
rundt 20 år gamle 
storebror sommeren 
1883, 15 år gammel.. 
(Tegning: Edvard Munch)

Men mens storebror Edvard Munch malte sitt Skrik allerede på slutten av 1800-tallet, det første er datert 1893, skulle Inger Munch, hans fem år yngre søster, vente til hun ble godt voksen og vel så det, før hun tok sitt kamera og gikk ut i Oslos gater midt på 1920-tallet. Inger Munch var femtisju år gammel da de fleste bildene hennes, noen av dem har vi allerede trykket her på bloggen, ble tatt rundt 1925. 
Et interessant poeng her er jo forøvrig at dette bildet viser det samme området som det berømmelige Skrik-bildet, som selges hos auksjonsfirmaet Sotheby's onsdag til en antydet pris på rundt 460 millioner norske kroner. Men lillesøsters bilde altså atskillig mer nøkternt og virkelighetsnært, rundt 35 år seinere, med et sydende havneliv, tatt fra kaia ved Nylands Verksted, som på denne tiden var et høyst oppegående skipsverft, men som nå altså har veket plassen for vår nye opera, — som snart er like kjent  ute i verden som storebror Edvards bilder?
_bb/

Andre bilder i denne serien:

Nylands Verksted
Hausmanns Bru
Damstredet
Bentsebrua 
Bispebrua

Flere Oslo-bilder: http://www.oslobilder.no/ 

Hjemmekinoen: Master and Commander (Am.)

BLODTÅKE: Svimlende havrokk, blodsprut, splintret treverk, øredøvende kanontorden, og midt i det hele; Kaptein og Kommandør i Hans majestets britiske marine midt under Napoleonskrigen: Jack Aubrey, i Russel Crowes barske skikkelse.. (Foto: Filmweb) 


Mesterlig om sjøsprøyt, blodtåke, mannsmot — og menns besettelser..


Master and Commander kostet 150 millioner dollar å lage og spilte inn snaut 100 millioner dollar. Nå kan du få en stormfull og ramsalt kveld i sofakroken for 29 kroner på iTunes..


Film: Master and Commander (Am.)
Regi: Peter Weir
Med Russel Crowe, Paul Bettany, Billy Boyd, Lee Ingleby


Karakter: 1, 2, 3, 4, 5, 6


Av BJØRN BRATTEN, Østkantliv


Mesterregissør Peter Weir (Dagen er din, The Truman Show, Green Card, Moskitokysten) kaster seg her ut i de mer urørte sidene av Napoleonskrigen, nemlig sjøkrigen mellom briter og franskmenn, en krig som foregikk på de sju frådende hav, der Lord Nelson var en av de legendariske figurene. Men her, i Patrick O'Brians romansyklus, er det den endeframme, intelligente og sympatiske kaptein Jack Aubrey som i Russel Crowes skikkelse står for de besettelsene som hører til genren — men som også gir rollen en menneskelighet, innlevelse, rett og slett empati, for undersåttene på fregatten H.M.S. Surprise, — ikke vanlig kost i filmer om liv og død i seilskutetida. 
Filmen Master and Commander fra 2003, med norsk premiere i november det året, kostet 150 millioner dollar å lage og spilte inn snaut 100 millioner dollar den gang, og høstet beskjedne to Oscar-statuetter. Beskjedent når du tar i betraktning hvilke omkostninger, både finansielt og logistisk, produksjonsteknisk og kunstnerisk, som er lagt inn i denne produksjonen.  Nå kan du få en stormfull og ramsalt kveld i sofakroken for 29 kroner på iTunes..
For en elsker av de store blå vidder, og som fòr til sjøs i en tid da du fortsatt kunne treffe på attergløymer fra den stolte seilskutetida, er denne filmen en åpenbaring av sjøsprøyt og sjømannskap, en eventyrfilm uten anmassende digitale fiksfakserier, men med fullstendig forbløffende realistiske scener fra voldsomme stormer rundt Ildlandet helt på Sør-Amerikas sørspiss, like ubegripelig realistiske slagscener med to svære seilskuter med master som raser og knuses av kanonkuler, menn som blåses til himmels, — alt riktignok tatt opp utenfor kysten av Mexico og i Hollywoods mer urbane studiofasiliteter. 

RAMSALT: For elskere av de store, blå vidder: Russel Crowe i sin paraderolle i Peter Weirs Master and Commander.. (Foto: Filmweb)
Er så dette en film eksklusivt for menn, av menn, om menn?
Tja, dette er ikke en film om kvinner og kvinners liv, her fins bare én kvinne i denne filmen, hun titter fram under en parasoll på en strand der sør under et strandhogg, og får Russel Crowes, eller rettere, kaptein Jack Aubreys,  hjerteslag til å stanse noen sekunder, så er det forbi. 
Så blir det et brennende spørsmål som henger i lufta, og som sikkert har vært et tema underveis i produksjonen: Ville filmen ha spilt inn de siste 50 millioner investerte dollar dersom dette hadde vært litt mer kjønnsnøytralt anlagt? Og hvordan skulle man eventuelt ha gjort det?
Hollywoods vanlige oppskrift er jo å legge inn de amerikanske familieverdiene over alt hvor de kommer til, noe som kan bli litt påtrengende når du ser hvor programmatisk det blir. I en film om et sjøslag under Napoleonskrigen kunne det jo blitt riktig parodisk..
Russel Crowes grep om hovedrollen, og regissør Weirs overordnete blikk, hever det som ellers kunne blitt en ren macho-fest opp til å bli et spennende, ramsalt dypdykk i Napoleonstiden, seilskutetiden, alle besettelser, angster, klasseskiller, til og med et ekko av Darwin har de fått med her gjennom Jack Aubreys bestekamerat, skipslegen Stephen Maturin, spilt av Paul Bettany, og hans naturvitenskapelige strandhogg på Galapagos-øyene..
Alt i alt, altså, kanonbra. På nettet...
_bb/

Krim-ekstra: Morderen Olsen (5)

Tegning: Filur

Les forrige episode her

Pressens ulver 


En oppglødd bladmann roper ekstatisk: 
"Roser og død er skjønt og dramatisk!

Vi knipser dauingen her, fra et bord, 
så rammes han inn av rosenes flor!" 
Mediefolkene strømmer til stedet, 
og lovpriser scenen i støyende glede. 
"At fyren falt her, er det deiligste hell; 
i firfargetrykken får bildet appell!

Vel er han tildekket, skjult og stiv, 
men rosene rundt ham gir dødsscenen liv! 
Og trøkken han fikk," sier journalisten,

"vil legge ham leservennlig i kisten."

"Den påstanden der er ikke så gal,"

bemerker en kar fra en TV-kanal. 
En dame ser bladmannen an og hveser:

"Iblant er det pinlig å være leser!" 
Hun snerrer: "Rosene - hva er vitsen?"

og slår ham med paraplyen på blitzen: 
"Jeg vemmes av sleip fotografisk dandering, 
jeg skremmes av hjernekald manipulering! 
Du frydes når mennesker tas av dage? 
Så prøv deg, ditt fjols, i konditorfaget! 
Der kan du smøre på tykt og dekke 
skavankene til, så alle blir vekke, 
bak marsipanen, melisen, melet,

og sukre så kundene svelger det hele! 
For sannheten duger visst ikke i lengden?" 
Så slukes hun opp av den bølgende mengden. 
(fortsettes)

Filur 

(hentet fra samlingen Morderen Olsen på Licentia Forlag — tidligere vist her på bloggen sesongen 2008/09)

Finn mer på www.filurposten.no 

Det Norske Teatret: Sorga kler Elektra..

ELEKTRA: Kirsti Stubø og Lasse Kolsrud i sensasjonell oppsetning i Eirik Stubøs regi på Det Norske Teatrets Scene 2.. Vises fram til 29.desember.. (Foto: Erik Berg)

AFTENPOSTEN: — SENSASJONELT BRA, PERSONLIG TEATER.. 

(Oppdatert mandag 30.april: Sorga kler Elektra på Det Norske Teatret er en forestilling jeg får lyst til å gå rett tilbake og se én gang til, selv om dette er et stoff man egentlig ikke orker å ta i med ildtang. Det skriver Aftenpostens Therese Bjørneboe etter premieren lørdag. ..Det er sjelden å oppleve skuespillere som til de grader er bevisst på sin plass, vekselvis som solister og del av et ensemble. I tredje og siste del, hvor både moren og faren er døde, og vi i et kort øyeblikk ser datteren Lavinia blomstre som kvinne, før galskapen bryter løs, gir Kirsti Stubø meg gåsehud, igjen og igjen og igjen. Det må være hennes beste sceneprestasjon hittil.. Dette er teater av internasjonal klasse. Men protesten i siste tablå kunne kanskje likevel bare vært skapt i Oslo akkurat nå, mener Aftenpostens teateranmelder.
Dagsavisens Anette Therese Pettersen skriver at til tross for at spennvidden i følelsesregisteret som utspilles i scenerommet er stor, så vipper det aldri over. I nesten tre og en halv time er noe på spill, hele tida. Men aktørene og elementene i Scenerommet spiller hele tida på lag, de avløser hverandre og kompletterer hverandre. Dermed blir forestillingen en noe utmattende opplevelse, men på en god måte, skriver Dagsavisens anmelder.
Oppdatert 2.mai: Sorgen kler Elektra er blitt en intellektuelt gjennomført, tankevekkende og i ordets beste forstand annerledes oppsetning, skriver IdaLou Larsen i Klassekampen.
Oppdatert søndag 10.juni: Det Norske Teatret stakk totalt av med fire priser da Heddaprisen ble utdelt søndag. Svein Tindberg fikk den gjeveste prisen for Årets forestilling for Abrahams barn. Ane Dahl Torp fikk prisen for beste kvinnelige hovedrolle for rollen som Shen Te i Det gode mennesket fra Sezuan. Prisene for beste mannlige og kvinnelige birolle gikk til skuespillerne Gjertrud Jynge og Torbjørn Eriksen som begge spilte i Sorga kler Elektra. )

Sorga kler Elektra er en gresk tragedie lagt til moderne tid av den amerikanske forfattaren Eugene O’Neill, her på Det norske Teatret med Eirik Stubø som regissør, med premiere på Scene 2 lørdag.. Familiedramaet som utspiller seg i den amerikanske borgerkrigen følger intrigen i Orestien av Aiskylos. Jazz, rock og ballader følger som lydspor til dette brutale oppgjøret der hevnens onde sirkel ikke synes å la seg bryte. 
Hos O’Neill er det det tidlige 1900-tallets interesse for psykoanalysen, vår uutgrunnelige svarte underbevissthet, og våre irrasjonelle bindinger, som gir handlingen dramatisk tyngde, heter det i forhåndsomtalen fra teatret.
I O’Neills stykke er vi i den amerikanske borgerkrigen i åra 1865 og -66. Brigadegeneral Ezra Mannon og sønnen Orin vender hjem fra krigen. Hjemme venter Christine og datteren Lavinia, men alt er ikke som det skal. Ekteskapet er i oppløsning, og Christine har forelsket seg i sjøkapteinen Adam Brant, som har et nedarvet horn i sida til den stolte Mannon-familien. Sammen planlegger de å utnytte Ezra Mannons hjertesvikt, og tar livet av ham. 
Datteren, Lavinia, har gjennomskuet det hele, og sammen med Orin følger hun etter sjøkapteinen og dreper ham om bord på skuta hans. Når Christine får høre dette, bryter hun sammen og skyter seg, sønnen Orin går samme veien når søsteren avviser ham og ikke vil ofre livet sitt på ham.
O’Neill letter på trykket med noen folkelige underholdningsscener. Eirik Stubø har erstattet disse med en jazztrio på scenen. Stubø har tidlegare gjestet Det Norske Teatret med Andromake, som han i 2009 vant kritikerprisen for, og med Rosmersholm. Skuespillere: Kristin Grue, Gertrud Jynge, Kirsti Stubø, Kyrre Hellum, Torbjørn Eriksen, Lasse Kolsrud, Sverre Bentzen.
_bb/

Valkyrien Allstars: Live på Riksscenen

LIVE: Valkyrien Allstars på Riksscenen fredag til uka..
 To av nordens fremste liveband i tradisjonsmusikk-genren står på Riksscenen i Schous Kulturbryggeri fredag til uka. Norske Valkyrien Allstars har tatt Musikk-Norge med storm de siste årene, mens det bemerkelsesverdige bandet til den færøyiske pianisten Dánjal forener en unik haug av inntrykk og uttrykk i en musikk som ble nominert til Danish Music Awards i 2010 med plata The Palace.

Dánjal er fra der Klezmer møter Tom Waits, Øst-Europa kolliderer med Gambia og tango møter rock, heter det i forhåndsomtalen.

LIVE: Færøyiske Dánjal er fra der Klezmer møter Tom Waits, Øst-Europa kolliderer med Gambia og tango møter rock..

 Valkyrien Allstars har rot i den norske tradisjonsmusikken, men ved selv å eksperimentere og blande stiler og sjangere, har de utviklet sitt eget lydbilde. Dette gjør musikken både nyskapende og internasjonal. De gir det musikalske bildet en ekstra dimensjon ved å kombinere stev- og kveder-tradisjon med et mer urbant og rocka uttrykk. Valkyrien Allstars ble etablert i 2002 og kom med debutplata i 2007.

Valkyrien Allstars: Tuva Livsdatter Syvertsen, Ola Hilmen, Erik Sollid, Magnus Larsen og Martin Langlie.

Dánjal: Dánjal á Neystabø, Kim Nyberg, Annika Jessen, Stephan Sieben, Erik Olevik og Ulrik Brohuus.

Nationaltheatret: Klart for ny Ibsen-festival

IBSEN: 100 representanter for befolkningen i Oslo står på scenen når Nationaltheatrets sceneteppe går opp for En Folkefiende og årets Ibsen-festival.. (Foto: Mrs. Pigi Psimenou)

Tømta om Ibsen-festivalen: "Banebrytende og åpen.."

"I En folkefiende i Oslo representerer hver av de 100 personene på scenen 5995 innbyggere i Oslo — Tigerstaden har en befolkning på 599.509.."

Oppdatert 25.august 2012: ..med denne forestillingen legger Rimini Protokoll inn et bud på å skape en form for representativt folketeater. Resultatet er både morsomt og irriterende, og noen ganger litt provoserende, skriver Aftenpostens anmelder Therese Bjørneboe om En Folkefiende, Ibsen-festivalens åpningsforestilling på Nationaltheatret. Noen glemmer replikkene, andre får ikke talt ut, mens andre igjen gjør hovedscenen om til et Sopeaker's Corner. Det er ikke godt å si hva som er regissert, og hva som ikke er det, i den tilsynelatende kunstløse forestillingen, skriver Aftenposten.

En folkefiende. Et dukkehjem. Villanden. Nora. Peer Gynt. Ibsen-titlene satt løst da Nationaltheatersjef Hanne Tømta la fram programmet for høstens Ibsen-festival tirsdag. Banebrytende og åpen var teatersjefens stikkord for festivalen, som går fra 23.august til 9.september, med En folkefiende i Oslo som åpningsforestilling, signert Rimini Protokoll, som Tømta omtalte som et av de ledende europeiske kunstnerkollektivene. 
— De lager en forestilling om oss, med oss. Det handler om Oslo, hovedstaden i kongeriket Norge, og hvordan vi stiller oss til spørsmålene Henrik Ibsen reiser i En folkefiende, mente teatersjefen.
— Hva om du oppdager råttenskapen i byen din?, spør denne forestillingen:
—  Hva om du kunne bevise hvor den kom fra, men visste at om sannheten kom for en dag, ville den påvirke alles liv, og kanskje skade eller til og med ødelegge oss? Hvilken vei ville du valgt? Ville du spredt sannheten, men forurenset samfunnet? Ville du risikert ditt eget liv? Er du enig i at enkeltpersoner står over flerftallet i spørsmål som gjelder rett og galt? Stemmer det at den sterkeste mannen i verden, det er han som står alene?
Rimini Protokoll har utviklet et framføringssystem der 100 enkeltpersoner blir valgt ut fra en gruppe for å representere hele gruppen. I En folkefiende i Oslo representerer hver person på scenen 5995 innbyggere i Oslo (Tigerstaden har en befolkning på 599.509..) Deltakerne blir valgt ut på bakgrunn av en rekke statistiske kriterier, kjønn, alder, område man bor i, opprinnelsesland, boforhold. Slik kan prosjektet gjenspeile måten den offentlige opinionen dannes på: gjennom gruppepress, fra mediene, eller gjennom enkeltpersoners handlinger.
Denne folkefiende-forestillingen følges dagen etter, 24.august, av Arne Lygres gjennombruddsstykke Jeg forsvinner, som hadde urpremiere i Paris i oktober i fjor, — vi møter skuespillerne Gisken Armand og Laila Goody i de store rollene, og Eirik Stubø har regien.
På Torshovteatret har regissøren Oskaras Korsunovas premiere den 25.august med Peer Gynt, med Øystein Røger, Lasse Lindtner og Kjersti Elvik i de store rollene, 4.september er det Vildanden på Nationaltheatret med Tone Danielsen, Trine Wiggen, Finn Schau og Bjørn Floberg og regi av Anders Paulin, og 6.september Peer på en pall på Amfiscenen, en Peer Gynt på 60 minutter, 1 x 2 meter, en halsbrekkende reise, som en film på scenen, som det heter.
Nora heter forestillingen som det belgiske tearterkompaniet tg STAN setter opp på Black Box Teater fra 24.august, og som selvfølgelig henter teksten fra Et dukkehjem, og som tar utgangspunkt i spørsmålet: Vi tar det for gitt, men har kvinners posisjon endret seg vesentlig siden 1879..?
Australske Belvoir Theatre kommer med The Wild Duck, av Simon Stone, etter Henrik Ibsen, og forteller et bittersøtt portrett av en dysfunksjonell familie, på Amfiscenen på Nationaltheatret fra 27.august.
_bb/

Black Box Teater: Life and Times — episode 1..

MUSIKAL: Life and Times — episode 1, er navnet på musikalen som spilles på Black Box Teaters store scene denne helga.. (Foto: Reinhard Werner)


(Oppdatert 29.april klokka 1350: Jubelen sto i taket, og publikum lot seg forføre av et teaterprosjekt som kan minne om, men som også er vesensforskjellig fra Knausgårds, skriver Aftenpostens teateranmelder Therese Bjørneboe. Den høyenergiske spillestilen gir oss som sitter i salen et gjenskinn av den intensiteten et barn opplever verden med. Svette armhuler og røde kinn viser at profesjonelle skuespillere også er ekte, skriver Aftenposten)

Nature Theater Of Oklahoma, det mest omtalte nye kompaniet på New Yorks avant-garde scene, er helt klart ikke for dem med tradisjonell smak. Med sin muntre, demokratiske ånd og gammeldagse underholdningsform setter de seg som mål å glede sitt publikum – og de gjør det svært overbevisende, skrev The New York Times om det teaterensemblet som fremstår på Black Box Teaters store scene denne helga.

Med frisk intelligens, en genial kreativitet og en herlig, skrudd sans for humor har Nature Theater Of Oklahoma blitt ett av de beste alternative kompaniene i New York, skrev The Village Voice.

Nature Theater of Oklahoma – navnet kommer fra det siste kapittelet i Franz Kafkas roman Amerika – er blitt utropt til et av New Yorks mest talentfulle teaterkompanier. De to regissørene, Pavol Liska og Kelly Copper, lager forestillinger de selv hevder at de ikke aner hvordan man bør lage.

Sammen har de skapt flere morsomme og ukonvensjonelle produksjoner og mange vil sikkert huske Romeo og Julie og No Dice som har gjestet Black Box Teater tidligere.

Teksten til musikalen Life and Times – episode 1 er en 16 timers lang telefonsamtale skrevet ned ord for ord, der et av medlemmene i kompaniet forteller om de første åtte årene av sitt liv. 

Det store målet er å lage Life and Times i ti deler som avslører hele denne kvinnens livshistorie. Nå får vi altså servert den første delen og ikke bare er det morsomt og rørende, det er enkelt og greit en uforglemmelig musikal, heter det i teatrets forhåndsomtale.

_bb/

Vaktskifte på Tøyen Torg

VELKOMMEN: Hussein-Salah ønsker velkommen til sin non-profit-kafe i nabolokalene til det som skal bli non profit-virksomheten Fontenehuset til høsten.. (Foto: Bjørn Bratten)


Ikke business, men samfunn..


Nå skinner det i vinduene til Baker Nordby igjen, skrev vi i 2009. Det skulle ikke vare så lenge. Fredag for snart ei uke siden, den trettende, var det slutt. Nå er ryddearbeidet og rivningsarbeidet i gang. Til høsten flytter Fontenehuset inn. 
Men ikke før er bakeren ute, så er det innflytting i nabo-butikken. Hussein-Salah heter mannen som mandag denne uka åpnet kaffe-, te-,  og internett-kafe i nabolokalene til bakeriet, der en bruktforretning har forsøkt å opprettholde livet noen år, til det tok slutt i fjor en gang.

SIC TRANSIT OSV.: Bakern er ute for godt. Til høsten blir det andre boller.. 
(Foto: Bjørn Bratten)


Hussein-Salah er fra Somalia og har bodd i Norge i 15 år, og han betrakter ikke virksomheten sin som en forretningsvirksomhet. Det er mer som et samfunn, sier han. 
Her kan folk møtes og ta en kaffe, se fotball  og prate, folk fra alle miljøer, kristne, pakistanere, somaliere, uansett hvor du kommer fra, sier han. 
Tilbudet bak disken er ikke bugnende, men samosa, som de heter de små trekantete bakervarene med kjøtt eller fisk innbakt, er svært gode, mektige, og koster bare ti kroner. En kopp te koster tjue kroner, det samme for en kaffe, en time på internett koster også tjue kroner, det er jo ikke all verden. Det er mer for å få dekket kostnadene, sier han. 

HILSEN: 

Velkommen tilbake oppe 

på torget til høsten. 

Hilsen Søstrene Nordby. 

(Foto: Bjørn Bratten)

Så hva kaller han denne virksomheten, og er det lignende forreninger andre steder i byen, er det en kjede, lurer vi. 
Nei, jeg tror ikke det. Jeg kaller det bare et samfunn, eller en Iman, på vårt språk, sier Hussein-Salah. Så nå skinner det i vinduene i huset til bakern igjen. Mens vi venter på Fontenehuset, som jo også er et slags samfunn, ikke forretningsvirksomhet. Hussein-Salah lyser opp når vi forteller om Fontenehuset. Ja, så blir vi to samfunn her, sier Hussein-Salah.
_bb/

TV-serie: Borgen (Da.)

VELSPILT: Statsminister Birgitte Nyborg, fortsatt velspilt av skuespilleren Sidse Babett Knudsen, stadig et svært troverdig, og nesten gripende, omdreiningspunkt i den danske politiske dramahistorien Borgen.. (Foto: Danmarks Radio) 

Høy kvalitet på Nye Borgen

"Dette er foreløpig noe av det beste vi har sett i en nordisk TV-serie. Etter de siste årenes suksesser, ikke minst fra de bløde sanddyner der i sør, sier det ikke lite.."

NRK1: Borgen (Da.)

Produksjon: Danmarks Radio/Nordvisjonen

Manus: Adam Price

Med Sidse Babett Knudsen, Birgitte Hjort Sørensen, Pilou Asbæk

Karakter: 1, 2, 3, 4, 5, 6

(Oppdatert 1.januar og 20.februar 2013: Sesong 3 av Borgen startet på dansk TV 1.januar. Blodfansen melder om at store ting skjedde allerede i første episode. Premiere på NRK1 mandag 25.februar..)

Av BJØRN BRATTEN, Østkantliv

Spenningsnivået, eller i hvert fall temperaturen i beretningen, er økt betydelig i den danske dramaserien Borgen i starten på sesong to som hadde premiere i går. Starten var svært dramatisk, med Taliban-angrep på den leiren i Afghanistan som statsminister Birgitte Nyborg, fortsatt spilt av Sidse Babett Knudsen, er innom på sin visitt hos de danske soldatene, tett fulgt av pressen, med den dyktige kvinnelige Express-journalisten Katrine Fønsmark (Birgitte Hjort Sørensen) i spissen.

Statsminister Nyborg blir straks evakuert ut av området, og ved ankomst til København blir det klart at fem danske soldater er drept i angrepet. Dagen etterpå blir ytterligere tre danske soldater drept i den samme offensiven i Helmand-provinsen. Dermed eksploderer danske medier i spekulasjoner omkring regjeringen og statsministeren og hennes faste beslutning om å trekke ut de danske soldatene fra Afghanistan. 

JOURNALISTEN: Det andre omdreiningspunktet i Borgen-serien, journalisten Katrine Fønsmark, spilt av Birgitte Hjort Sørensen, med stadig større trøkk og innlevelse.. (Foto: Danmarks Radio)

Etter det som skjer i Afghanistan er Birgitte Nyborg enda mer fast oppsatt på tilbaketrekningen. Men så får hun besøk på sitt kontor av en gruppe representanter for internasjonale hjelpeorganisasjoner, der en afghansk kvinne forteller om hvordan situasjonen for kvinnene er blitt bedret etter Talibans fall på tidlig 2000-tall og de vestlige soldatenes bidrag. Dermed snur statsministeren og går inn for en helt annen strategi, nemlig å satse på flere ressurser og bedre materiell for å støtte jobben de danske soldatene gjør i Afghanistan. 

Parallellt med beretningen om statsministerens kvaler har det andre ankerpunktet i beretningen, journalisten Katrine, store problemer med å få hull på sin historie om en av de døde soldatene, som hun møtte før han døde. Hennes planer om å be om å få trykke i avisa guttens siste hilsen til sine etterlatte synes å gå i vasken når guttens far viser seg å være helt forsteinet, knapt til å snakke med, i sorgen etter sønnens død. 

Men etter hvert som det politiske spillet utvikler seg rundt statsministeren faller brikkene på plass til Katrines fordel, og hun får sitt journalistiske scoop. Alt dette høres kanskje ikke veldig originalt ut, det er jo slett ikke første gang Afghanistan dukker opp i nordiske TV-drama-serier, og de har en tendens til å kretse rundt de samme konflikter. 
Men denne historien, skrevet av Adam Price, lykkes med det kunststykke både å servere en relativt troverdig politisk historie, samtidig som karakterene i beretningen, og deres konflikter, følelsesmessige problemer, både offentlig og privat, også står til troende. 
De to kvinnerollene, de viktigste figurene i historien, blir bare bedre og bedre, både fordi rollene er bedre skrevet enn sist, og kanskje også fordi skuespillerne er blitt varme i trøya. Dette er foreløpig noe av det beste vi har sett i en nordisk TV-serie, og etter de siste årenes suksesser, ikke minst fra de bløde sanddyner der i sør, sier det ikke lite..

_bb/

Dramatikkens Hus: Et kart til paradiset

DRAMA- TIKKENS HUS: Etter å ha reist i Palestina og Norge i tilsammen seks uker, har fire dramatikere skrevet hver sin tekst. Vises torsdag.. (Foto: Birgitte Larsen)

Vet du hvor du skal?

Vet du hvor du skal? Vet du hvordan du skal komme dit? Vet du om det stedet i det hele tatt finnes? Eller må du skape det selv?

Etter å ha reist i Palestina og Norge i tilsammen seks uker, har de fire dramatikerne Ismail Dabbagh, Birgitte Larsen, Najwan Darwish og Oda Radoor skrevet hver sin tekst ferdig, og i løpet av en uke skal de sette tekstene sammen til én forestilling under ledelse av Kai Johnsen.
Map to Paradise - tidligere arbeidstittel har vært OsloJerusalem - er et samarbeidsprosjekt mellom Dramatikkens hus og Al-Ruwah Theatre i Øst-Jerusalem. 

To dramatikere fra Palestina og to dramatikere fra Norge har sammen reist rundt i Norge og Palestina med henblikk på å sammen skrive et teaterstykke om Jerusalem og Oslo.
Prosjektet er støttet av Utenriksdepartementet. Gratis inngang. Vises på Dramatikkens Hus, tidligere Det Åpne Teater i Tøyenbekken, torsdag 19.april.
_bb/

Verdis Aida på operaen lørdag

OPERAKLASSIKER: En såkalt gjenoppsetning av den klassiske operaen Aida av Guiseppe Verdi har premiere lørdag på operaen.. (Foto: Erik Berg)

En udødelig opera-klassiker

Oppdatert 24.april klokka 1035: Vi møter livet som en drøm om kjærlighet i Aida, og opplever gang på gang hvordan den strømmer bort i sorg, skriver Dagbladets anmelder Ståle Wikshåland, som mener Bjørvika-operaens oppsetning er uten svake punkter vokalt, og at regien er rik, uendelig rik, når den makter å spille forbi de tradisjonelle opptogs- og ballettscenene.
— Vi får festivitas omgjort til sivilisasjonskritikk, med menneskeslakting uten motforestillinger i sentrum. Det rykker unektelig verket mer kloss på, spesielt i Oslo i disse dager, skriver Dagbladets anmelder. 
Aftenpostens Ida Habbestad skriver at når det kommer til stykket, er det i det innadvendte at denne forestillingen henter sin styrke. Det rituelle, langsomme og ikke pompøse scenespråket åpner rundhåndet for musikalske detaljer. Dem kan musikalsk leder Pier Giorgio Morandi gjerne forme enda mer dynamisk når produksjonen spilles videre, skriver Aftenposten.

 Et samfunn styrt av ritualer, besatt av død, drevet av krigføring og makt. 
Hvordan kan kjærligheten mellom en fange og hans vokter overleve når den er satt opp mot slike krefter? 
Regissøren David McVicar vil vise brutaliteten og det mørke i det egyptiske samfunnet på faraoenes tid når en av de store klassiske operaene, Verdis Aida, settes opp på Bjørvika-operaen, med premiere nå lørdag. 
Kontrastene mellom det storslagne og det intime gjør Aida til en unik operaopplevelse, heter det i operaens forhåndsomtale. I de største rollene finner vi Carsten Stabell, Mzia Nioradze, Tiffany Abban, i tittelrollen, Henrik Engelsviken, Gregory Carroll, som alternerer med Engelsviken, og Petri Lindroos.
Musikk Giuseppe Verdi, libretto Antonio Ghislanzoni, musikalsk ledelse Pier Giorgio Morandi, regi David McVicar. Aida er en co-produksjon mellom Royal Opera House, Covent Garden, Palau de les Arts Reina Sofía i Valencia og Den Norske Opera & Ballett og er altså en såkalt gjenoppsetning.
_bb/