tirsdag 10. november 2009

EXIT: Baker Nordby på Tøyen



MIRAKELET: Plutselig skinner det igjen i vinduene i det gamle trehuset til baker Nordby midt i betong- og mursteins-ørkenen på Tøyen, skrev vi etter oppussingen i november 2009. Fredag førstkommende, 13.april 2012, er det slutt. Men til høsten kommer de tilbake oppe på selve Tøyen-torget.. Imens overtar Fontenehuset i det gamle bakerihuset. Velkommen skal de være... (Fotos: Bjørn Bratten)

Mirakelet på Tøyen er slutt..

Oppdatert 4.mars/10.april 2012: Bakeriet til familien Nordby i det gamle trehuset på Tøyensenteret, som har vært bakeri i de samme lokalene siden 1908, er historie fra og med påske i år. Familien har stått som eier av bygningen i Hagegata 25 siden 1895. I fjor ble tomta kjøpt opp av eiendomsselskapet Ragde Eiendom. Vi hadde et ønske om å flytte selve bakerianlegget, og det skjer til et nytt og moderne lokale i Bjørnerudveien i påsken, noe vi er veldig fornøyd med. Men vi hadde jo et ønske om å beholde selve butikklokalene, forteller Birgitta Nordby til avisa Østbyen. Firmaet Fontenehuset, som driver profesjonelt selvhjelpsprogram i regi av Oslo kommune, overtar lokalene i april.



Av BJØRN BRATTEN, Østkantliv
I betongørkenen på Tøyensenteret, der stadig nye virksomheter bukker under og lukker dørene, skinner det plutselig av det gamle trehuset med Baker Karl Nordbys bakerbutikk og konditori – som har stått på samme sted her nærmest siden tidenes morgen, så vidt vi forstår. På plaketten utenfor på veggen står det at eieren i 1978 fikk en utmerkelse for å ha holdt bygningen i orden, og det er jo bra, for det er Baker Nordby som har eid det hele tiden, og det var her det store bakeri-eventyret startet i sin tid..

Her sitter plutselig ved sidebordet Frode med de runde brillene og forteller at han har løpt på nakne gutteføtter i gata som gikk forbi utenfor her lenge før noen hadde tenkt på å begynne å stable murstein her. Og Frode, som slett ikke er noen gammel mann, kan peke på det gulnede bildet som henger på veggen, av en unnselig gammel gate med en hel rekke med sånne vakre gamle kardemommeby-bakertrehus, og fortelle at i denne gata, som vel må ha hett Hagegata allerede den gang, har han trådt sine barnesko, selv om han altså kanskje gikk barføtt, hva vet vi..
Hvilket mirakel som må ha inntruffet den gang noen høye herrer begynte å sysle med planer om å stable et sinnssykt antall mursteiner oppå hverandre her på Tøyen, og fant ut at nettopp dette lille gråmalte bakerhuset med de karmosinrøde karmene – karmosinrød, kan det stemme? – det skulle få stå, nei, det fins det neppe svar på. Kanskje de fikk en fast åremålsordning med daglige leveranser til hjemmet av vaniljeboller – jeg vet iallfall at min motstandskraft kunne ha blitt svekket av et slikt tilbud, hvis jeg altså var kommunepamp og hadde med sånt å gjøre..
Men her står det fortsatt, huset, og en hel bataljon med friskfrøkenaktige kvinnemennesker langer vaniljeboller og marsipankaker og thai-chai som er noe helt annet enn du kanskje et øyeblikk tenkte. Det tidligere, nymoderne bakeri- og konditorilokalet som i noen år har vært hovedkonditoriet oppe på selve betongplassen, og som har framstått som en sending direkte fra DDR-tiden, grått og varetomt med gapende glassmontre, er gått over i historien:
Bakeren har tatt til fornuften og satset alle hester og mange gode bakervarer på konditoriet i det gamle trehuset. Hvem hadde trodd at noe sånt skulle skje – et mirakel på Tøyen!

Les mer om Tøyen
Finn mer under REPORTASJER

4 kommentarer:

  1. Grunnen til at dette ikke ble revet, var at huseier satte seg på bakbeina og nektet å selge. Sikkert en torn i øyet den gang, på samme måte som vi i dag synes hele resten av komplekset er en torn i byen.

    Samme skjedde med det engelske kvarter på Solli plass, der står det igjen en gammel bygård i Indekshuset eller hva det nå heter.

    SvarSlett
  2. Hyggelig å få kommentarer, men litt vanskelig å forstå hvorfor man velger å være anonym. En anonym kommentar er lite verdt. Og med en melding som dette risikerer man jo ingenting, med mindre det som sies ikke er sant. Da er det jo litt pinlig, selvfølgelig. Red. Bjørn.

    SvarSlett