Anmeldelse: Django-festivalen

DJANGOPUNK:
Francois Petit (t.v.) og Pierrot Margerin fra gruppa
Samarabalouf tente Djangofestivalen.

(Foto: Samarabalouf)

Hva i all verden er Samarabalouf?

Karakter: 1, 2, 3, 4, 5, 6

Av BJØRN BRATTEN, Østkantliv

Ikke før hadde vi tenkt tanken, så åpenbarte det seg et splitter nytt Django-konsept på scenen på Cosmopolite i går kveld. For selv om Hot Club de Norvège og frontfigur Jon Larsen er et solid, svært velspillende og entusiastisk band i Django-tradisjonen, tro til arven etter idolet, så hender det vi sitter der og tenker: Kan det skje noe nytt i denne musikkgenren?

Og så kom Samarabalouf, helt til slutt på første aften under årets Djangofestival.

- Jøss, dette er jo rock, sa vår sidemann med åpen munn, han var så overrasket over det han hørte og så at det var litt vanskelig å si om han var fornøyd eller bare veldig sjokkert.

Rock er i Django-miljøet kanskje ikke nettopp noen hedersbetegnelse.

Men Samarabalouf, opprinnelig fra Amiens, en middels stor fransk by noen titalls mil nord for Paris, er et veritabelt sjokk av energi, humor, musikalsk overskudd, så til de grader fullt av entuasiastisk kraft og inspirasjon at forsamlingen i løpet av de tre-fire første numrene var frelst. Det godt modne publikummet, som allerede hadde fått solid tenning av det saftige, kraftfulle felespillet til praktfulle 20-årige Fiona Monbet i samspill med Frangy Delport og hans trio, gikk i taket, ja, knapt noen hadde reagert om taket hadde løftet seg.
Så hva i all verden er Samarabalouf? De er svært vanskelig å båssette, men på deres reklameplakater står stikkordene punk, gypsy, jazz og for vår del kan du gjerne legge til rock, boogie, vals, ja, det meste er de innom.

I motsetning til den øvrige Django-inspirerte musikken hvor standardlåtene swinger avgårde i deilig, stødig tempo, - men vi har jo hørt mange av låtene før, - så er dette originalmusikk. Samarabalouf lager stort sett alle sine låter selv.

Francois Petit er ildsjelen som startet moroa sammen med kona i 1997, så kom energibunten Pierrot Margerin med etter hvert, og bassisten med sigøynerbakgrunn, Luc Ambry. Han får kontrabassen til å danse, og hele laget - og publikum - til å trampe med foten til den hektiske, ekstatiske musikken.

Finn mer i ARKIV under FILM/TEATER/MUSIKK