Østkanthelga: En sporvogn til begjær

SEKSUALITET: Eugenie Skilnand og Carsten Jung som Blanche Dubois og Stanley Kowalski i Nasjonalballettens utgave av klassikeren En sporvogn til begjær på operaen.. (Foto: Erik Berg)

"..det danses som det sto om livet

Spenningen mellom det vakre og det brutale, den flyktige fantasien og den nådeløse virkeligheten, er det koreograf John Neumeyer har fanget så godt i sin ballett fra 1983, som nå danses på operaen av Nasjonalballetten, skriver Dagbladets ballettanmelder etter forestillingen i helga. 
Neumeyers tilnærming er dristig, og han har gjort de nødvendige  hogg uten å kny: Han har brutt opp kronologien fra Tennessee Williams skuespill og lar Blanches fortid, med både romantikk, et ekteskap med dødelig utgang og et påfølgende lurvete og promiskuøst liv, fylle hele første akt. 
Første akt er vidunderlig vakker, med noe voksdokkeaktig og uhyggelig over seg. 
I andre akt er det den mørke seksualiteten som trenger seg gjennom fernisset av fornemhet i form av Blanches elskere som smyger seg slangeaktig mot henne. Det brygger seg opp mot voldtekstsscenen, som er intens og grusom, og aldeles fabelaktig. Det danses som det sto om livet, skriver Dagbladets anmelder.

Neumeyers versjon (av En sporvogn til begjær) fra 1983 har sett sine beste dager, mener Aftenpostens ballettanmelder.
Koreografen Neumeyer har gitt Blanche mye rom, kanskje for mye. Det blir lite å spille på når man ikke kan følge en progresjon. Hun er gal i utgangspunktet. Vi opplever ikke den veien som er så snikende og avdekkene i skuespillet, der fremdriften ligger i selve teksten. Blanche står med to føtter i en tapt tid, samtidig med lengsler i det virkelige liv. I balletten er hun mer et offer for voldelige menn enn en kvinneskikkelse med et finstemt og sensitivt sinn..
Det er snart 30 år siden balletten ble skapt. Den oppleves - til tross for intense, gode dansepartier av hovedpersonene, flere nydelige opptrinn av ensemblet, vakre scenografiske bilder og kostymer - som utgått på dato, skriver Aftenpostens anmelder.

Forestillingen vises også mandag 19.april og tirsdag, onsdag, torsdag, og 29. og 30. april klokka 1900, dessuten 3., 6., og 13.mai, også klokka 1900.


(Oppdatert mandag 19.april klokka 1015)


Finn mer i lenkekjeden under FILM/TEATER/MUSIKK

Glimt fra Østkantliv

Tegning: Hans Normann Dahl



"Nå må vi stoppe å mobbe den spanske arkitekten. Han er ærbødig for norsk form. Han legger bare til en trekant. Og våre leskur får et monument langt inn i fremtiden.."





Finn mer i BLOGGARKIVET under GLIMT FRA ØSTKANTLIV

Vrangviksposten Nr. 3, Årgang 1 (reprise)

EN COLORISTISK SENSASJON: Noen malere maler nakne damer. Jeg derimot er selv splitter naken når jeg maler, forteller vår husdikterske, som har lært seg billedvev under et opphold på Ibiza...







En stor overraskelse  
for de kunstinteresserte

Vrangvik kunstforenings årlige amatørutstilling åpnet i helgen i Galleri Jomfrutårnet. Redaksjonssekretær Streufert var invitert av fru Helgenstrøm til å se på utstillingen før den høytidelige åpningen. Hun var svært hemmelighets- og betydningsfull da hun geleidet Streufert rundt i lokalitetene. Plutselig stoppet hun opp foran en meget fargerik billedvev og sa "Dette er årets overraskelse". Bildet var etter Streuferts oppfatning ikke til å forstå, men han er nå heller ingen kunstkritiker, ettersom hans utdannelse i kunst begrenser seg til et korrespondansekurs med den fengende tittel "Kan De skrive kan De også tegne", men på grunn av uforutsette, men intrufne omstendigheter avsluttet han kurset etter brev 3. Han skjønte dog at dette var en historisk begivenhet for Vrangvik, for det var ingen ringere enn vår kjente dikterske Clamydia Nedregaard-Hoff som under et opphold i Ibiza hadde gått på kunstnerseminar og lært billedvev, og nå for første gang lot allmenheten få se hvilke coloristiske evner hun nå har latt utfolde seg.

Da redaktøren personlig samme dag ringte vår lokale multikunstner og gratulerte henne med debutten, svarte hun opprømt at vevkunsten og maling på lerret hadde gitt hennes kunstneriske skapertrang en ny eterisk opplevelse som et supplement til lyrikken.

- Skal jeg fortelle en hemmelighet, sa hun med lav stemme i telefonen. - Jeg går helt nye veier. Noen malere maler nakne damer. Jeg derimot er selv splitter naken når jeg maler. På den måten blir bildene mine preget av en helt intim stemning. Jeg føler at kvinneligheten min går opp i en høyere enhet som manifesterer seg som abstrakt kunst men med noen figurative innslag.

At red.sekr. Streufert ikke var den rette til å forstå dette, må en bare beklage, men kunstens veier er både mangfoldige og tornefulle. For vår blivende billedkunstner fru Nedregaard-Hoffs del må vi bare håpe at den også vil bli en dans på roser (men da må hun i det minste ha sandaler på).
I morgen vil vi bringe Clamydia N-Hs dikt "Kom når jeg maler!"

Vrangviksposten er et organ for Vrangvik og omegn.
Redaktør: Hermud Strudel/Redaksjonssekretær: Carstein Streufert

Finn mer i BLOGGARKIVET under VRANGVIKSPOSTEN

Dagens Filur

Hendelsen på 
Fagerstrand



En sjømann nøs
et mesternys
på frakteskuta
Beveren,

så Sara Sand
på Fagerstrand
fikk sjøvann
i geneveren!

Filur

Finn mer i BLOGGARKIVET under Dagens Filur

Østkantfolk: Den siste Bjørviking

NYE BJØRVIKA: I påskesola i  dag ruslet de første nysgjerrige turistene mellom de nye blokkene i Bjørvika. (Alle fotos: Bjørn Bratten)

Bjørvika-vandring uten Olaf

Jakten på Rostockergata og Olaf, den siste Bjørviking, endte i det svære barcodehølet som langsomt fylles opp med nyfunkisblokker. Rostockergata er død. Men Rostockergata skal gjenoppstå..! 

AV BJØRN BRATTEN, Østkantliv

Vi traff ham i påskesola på Harald Hardrådes Plass og kom i snakk om det fine været. Vi sto og skulle ta bilde av mannen som grunnla Oslo, han levde fra år 1015 til 1066 som det står på støtta. Harald altså.

- Ja, dette er hjertet av Gamlebyen. Nærmere kommer du ikke Gamlebyen, sa vår venn andektig. Han het Olaf, vår venn.

Sola skinte så fint på de vakkert plantete trærne i den lille parken i rundkjøringa.

Han presenterte seg også, med fullt navn og alder: 74 år gamle Olaf Berge fra Rostockergata i Bjørvika, nå Ulsrud. Noe bilde er det ikke snakk om.

RIVES: Mellom barcode-blokkene skimter vi bilene på trafikkmaskinen som skal rives i løpet av året når senketunnelen tas i bruk..

 Nei, han har ikke tenkt å komme i pressen. Han er ikke så opptatt av å snakke om Bjørvika, heller.

Vi tenkte vi kunne ta en tur sammen ned dit, se om vi fant noen rester av Rostockergata, kanskje noen spor av Nylands Verksted, men nei. Det er vel ingenting igjen der nå, mener Olaf. Vanskelig å motsi ham på det.

Olaf var på vei til Gamlebyen skole, det var dit han ville, der gikk han i alle sine skoleår, gikk ut av sjuende klasse i 1953, kanskje vi husket noen av gutta på hockeylaget til GIF, Gamlebyen idrettsforening? De gikk jo alle på Gamlebyen skole. Roar Pettersen, kanskje? Olaf trodde han var på landslaget i hockey i noen år.

Etter å ha sett på sin gamle skole og tenkt tilbake til de gamle hockey-kameratene skulle Olaf gå nedover Schweigaardsgate til Østbanen for å ta T-banen hjem til Ulsrud, til rekkehuset, dit han flyttet på 70-tallet. Betalte 800.000 for huset den gang. Nei, Bjørvika, det var ikke så nøye.

BORTE: Her et sted lå Rostockergata, Olafs fødested.. 

Vi gikk vår tur i Bjørvika uten Olaf, men fant aldri Rostockergata, spesielt ikke blokka til Olaf med 60 familier og kolonial og melkebutikk i første etasje. For å si det som det er så eksisterer ikke Rostockergata lenger. Den ble borte i det store hølet der barcoden bygges i dag.

FULL HØYDE: DnBNOR- blokkenes trappehus er nesten oppe i full høyde. Vismablokka er nesten ferdig.

Der trappehusene til DnBNORs nye hovedkvarter med tre 17-18 etasjers blokker er i ferd med å reise seg til full høyde. Det såkalte Visma-bygget er i ferd med å fullføres, også opp til 18 etasjer, mens tomta til Snøhetta-bygget, som ble stanset for halvannet år siden, nå er forseglet. Det er heller ikke noe tegn til at boligblokkene som skulle reises mellom Visma-bygget og DnBNOR skal settes i gang med det første. Så det ser ut til at det for lang tid framover kan bli to svære høl i den tanngarden som vi har pleid å kalle barcoden..

RIGG: Nordenga bru, som skal gå over jernbanesporene for å avlaste Nylandsgata  når trafikkmaskinen rives, er snart ferdig med svære hvite riggbygg..

Rostockergata ble vedtatt nedlagt i sak 113 i Byrådsavdelingen for kultur og utdanning i 2007 med begrunnelsen at det var en betydelig ulempe å opprettholde dette gatenavnet når hverken gata eller noen av bygningene eksisterer lenger. Sic transit og så videre. God tur hjem til Ulsrud, Olaf..

HER: Midt på Harald Hardrådes plass, i hjertet av Gamlebyen, rett utenfor venstre bildekant, sto Olaf, den siste Bjørviking.


P.S.: En anonym innsender på kommentarplass under denne historien hevder at Rostockergata skal gjenoppstå - som en av smågatene mellom de nye DnBNOR-blokkene i Bjørvika..!

Finn mer under BJØRVIKA

Se vårt hovedbilde på skyscrapercity.com

Glimt fra Østkantliv

Tegning: Hans Normann Dahl




"Min kone maler i fritiden og jeg fisker. Vi har det godt sammen - hvis jeg har fått fisk.."





Finn mer i BLOGGARKIVET under GLIMT FRA ØSTKANTLIV

En ganske snill mann

ENFOLDIG
OG
GODHJERTA
MORDER:
Ulrik,
i Stellan
Skarsgårds
skikkelse, er
en ganske snill mann
som riktignok har begått et drap..
(Foto: Filmweb)

Lykken er et barnebarn

  

Mye godhjerta humor i svart-møkkete norsk østkant-komedie..


Film: En ganske snill mann (No.)
Regi: Hans Petter Moland
Med Stellan Skarsgård, Bjørn Floberg, Bjørn Sundquist, Jorunn Kjellsby, Gard B. Eidsvold, Jannike Kruse, Jan Gunnar Røise, Jon Øygarden

Karakter: 1, 2, 3, 4, 5, 6

Av BJØRN BRATTEN, Østkantliv

Ulrik (Stellan Skarsgård) er en ganske snill mann som riktignok har begått et drap, men likevel vil det være riktig å si at han er ganske snill, kanskje i snilleste laget og kanskje både dum og enfoldig, for han liker ikke å si nei til folk som for eksempel vil ligge med ham, eller som vil ha ham til å drepe noen, som jo ikke er samme sak, men som likevel er to forhold som forteller ganske mye.. Ulrik har nettopp sluppet ut etter å ha sonet en dom på 12 år for drapet han begikk, og den utspekulert glattsleika gulltann-gangsteren Jensen (Bjørn Floberg) og hans tomsete medhjelper, Rolf (Gard Eidsvold) venter med sine forventninger og krav på tradisjonstunge Renna, eller Rendezvous som den egentlig heter, denne bula på Sinsen, i trygg forvissning om at når Ulrik kommer ut av kasjotten skal han kverke tysteren som fikk ham i fengsel.
Den mafiose slepingen Jensen framstår som sjefen over alle sjefer som Ulrik nærmest skylder sitt liv, og i hvert fall mange penger, siden sleipe Jensen har fått godhjerta Ulrik til å tro at han har underholdt Ulriks familie, kona og nå voksne Geir, i løpet av fengselsoppholdet. Dermed er det jo en selvfølge at det må begås nye drap og Ulrik er den som må gjøre det. Ulrik er ikke like sikker. Selv snille mennesker har sine grenser. Det tar bare litt lenger tid for dem å nå denne grensen.

Og så skjer det ting utenfor sleipe Jensens snevre gangsterverden som han faktisk ikke har kontroll over. Ulriks sønn Geir (Jan Gunnar Røise), som er blitt voksen i løpet av fengselsoppholdet, og som er blitt innprentet av sin treske gatekjøkkenmor Wenche (Kjersti Holmen) at han ikke lenger har noen far, har fortalt sin gravide samboer at faren er død. Men så reiser Geir på jakt med gutta og skjebnen vil at Ulrik dukker opp hjemme hos Geirs gravide samboer, som ikke vil ha noe med ham å gjøre, men så går vannet og når den godhjerta morderen vil bringe den fødende til klinikken inntreffer fødselen i baksetet på den fjonge Mercedesen som Ulrik har fått låne av sleipe Jensen for å gjennomføre drapet som han nekter å utføre, og den slemme, men godhjerta morderen er plutselig jordmor - og bestefar..
Og siden et barnebarn er et grunnleggende lykketreff i hvilket som helst menneskes liv, i hvert fall de snille og enfoldiges liv, og sleipe Jensen begår den utrolige dumhet å irritere seg over blodsølet fra fødselen på de fine skinnsetene, ligger Jensen tynt an, for Ulrik ser plutselig en rask og enkel og helt naturlig løsning på sine problemer.

Så En ganske snill mann er en ganske morsom film, med ganske svart og møkkete, men også mye godhjerta humor, den kan by på den norske filmhistoriens villeste og røffeste sexscener, likevel ikke blottet for, tja, empati?, - skjønt desperasjon er kanskje et mer treffende ord - og attpåtil noen av de mest elleville humordialogene i norsk filmhistorie på denne siden av Fjols til fjells..

Finn mer i lenkekjeden under FILM/TEATER/MUSIKK

Se hva andre skriver: Dagsavisen, Dagbladet, Aftenposten, VG, Natt og Dag

Vrangviksposten Nr. 1, Årgang 1 (reprise)

ELG FØR SOLOPPGANG:
Husk at
all utpust
er CO2- utslipp.
Også den
som kommer
fra elgen
du jager opp..
(Foto: Carstein Streufert)



Tenk på utpusten,
herr ordfører

Ordfører Pinze Halm har bestrebet seg på å være et uklanderlig eksempel for alle kommunestyredelegatene når det gjelder å værne om vår natur. Det fortelles at han i stedet for å kjøre bil mellom sitt hjem og kontoret, så går han gjennom skogen for å spare miljøet. (Det er bedre å gå gjennom skogen enn gjennom isen, ville isskjærer Kristiansen sagt. Han var alltid så kvikk i replikken)

Det vår ordfører kanskje ikke har tenkt på er at når han raser gjennom skogen, så puster han ut ekstra meget CO2. Derfor er det kanskje at vinningen går opp i spinningen, som man sier. (Det er jo ofte slik med kommunale virksomheter at man sparer på shillingen og lar dollaren gå, som man litt humoristisk kan si det nå som dollaren er så svak). Har han tenkt på at han dessuten skremmer opp elg og andre dyr, slik at det blir økt utpust fra dem også? Utpusten er rett og slett en klimagass, enten man liker det eller ikke.

Det er ikke ment å være kritikk av ordførerens livsstil, som jo er et eksempel ikke bare for kommunedelegatene, men også for andre veifarende, men det var noe som kom redaksjonen i hu da vi prøvde å tenke langsiktig, som det heter.

En sak har alltid to sider, som boktrykker Grønsteen sier, men en bok har flere.

Vrangviksposten er organ for Vrangvik og nærmeste omegn.
Redaktør: Hermod Strudel
Redaksjonssekretær: Carstein Streufert

Finn mer i BLOGGARKIVET under VRANGVIKSPOSTEN

Musikk: Påskedryss

Ikke bare søndag- sofa- skiver..


Mark McGuire - Guitar Meditations vol. II.

McGuire er en produktiv mann, men klarer å holde høy kvalitet på det meste av det han gir ut, både som soloartist som her, og spesielt som medlem av noise/drone/ambient-trioen Emeralds, som også har gitt ut skive sammen med bl.a Aaron Dilloway og Pain Jerk. Har også vært delaktig i utgivelser med Mental Prism, Skyramps, Sun Watcher, Telecat Prowlers og Peoples Parties . Soloarbeidet hans er det mest minimalistiske og tandre han har gjort. Prosjektet kom i gang for å bekjempe søvnløshet og kjedsomhet i turnelivet. Som skivas tittel tilsier er det veldig roligt og nede, fin søndag-sofa-skive. Men det er ikke kun abstrakte lyder her, men lagvis med eh…masse gitarer som feeder, soloer, og fingerspill som lager drømmende atmosfæriske tepper.


Smith Westerns:

Catchy som bare det

Denne skiva til Smith Westerns som ble utgitt på den eminente labelen Hozac i fjor er en svært lovende debut for dette unge Chicago-bandet. Intet nytt her, men mer av den samme sjarmerende skrangle-garage-pop'en som så mange andre lefler med om dagen. Flørter litt mer med T-Rex/Marc Bolan enn resten av klassen. Klassiske pop-hooks og catchy som bare det, bare spent på hvor mange gjennomlyttinger denne skiva tåler?


White Fence

Sjarmerende
skrangletrommer

White Fence (Woodsist) er soloprosjektet til Tim Presley fra Darker My Love, som nå også er blitt med i The Strange Boys. Han var dessuten også vært med på The Falls album ”The Fall - Reformation: Post TL” fra 2007. Han spiller også her sekstitalls psykedelisk pop med garage-preg. Sjarmerende skrangletrommer, noen samplet, noen programmerte og noen er spilt inn, ofte er de skeive og malplassert, uten at det gjør noe. Skiva blir kanskje litt for lang med dette lo-lo-lo-fi konseptet, men absolutt verdt å sjekke ut; myspace.com/whitefenceband


Psychic Ills:

Løst og jammete

NYC kvartetten Psychic Ills fortsetter der de slapp på Mirror Eye, og tar oss med på nok en kosmisk reise med sin skeive rock på sin nye EP, Astral Occurrence. Det er ikke lett å beskrive dette bandet, å bruke slitte begreper som psykedelisk, space og experimentelt er ikke akkurat dekkende, men det er vel noen av ordene som går igjen når man vil prøve å sette ord på det de gjør. Det er fortsatt åpent, løst og jammete, meditativt, den karakteristiske stemmningen og låtstukturene. EP'n ble innspilt på en gammel 4-spors kassettopptaker.
Den er utgitt på australske forlaget The Spring Press og er trykket i 250 eks på hvit vinyl.

Mantis fra Mirror Eye (2009):


Loscil – Endless Falls (Kranky 2010)

Kjølig ambient electronica

Loscil er Scott Morgan, som vanligvis spiller trommer med Destroyer. Dette er hans femte album under Loscil navnet. Fortsatt er det kjølige ambient electronica som gjelder, og temaet for denne skiva er regn, den begynner og slutter med lyden av regn som Scott har samplet i bakgården sin, og nedbør er visstnok så å si konstant i hans hjemby Vancouver. Mange av de andre lydene på albumet er hentet fra de samme opptakene. De bearbeides og kombineres med andre harmoniske lyder for å lage teksturer og droner. Låtene drar seg sakte fremover med seige, ambiente lyder, piano, strykere, de bygges nesten ubemerket opp, krydret med elektro-knitring, noen blips og blops her og der, dype basser og distanserte rytmer.
Pianisten Jason Zumpano er den eneste kjent navn fra tidligere album. Kim Koch og Robert Sparks bidrar denne gangen med fiolin og bass. Og for første gang inkluderer Scott vokal på Loscil projektet sitt da når du hører den uventede stemmen til Dan Bejar, bedre kjent som nettopp Destroyer.
Omslagsbildet er tatt av Scott nyeste samarbeidspartner, hans 4 år gamle datter Sadie.


..lars-sonic..