Det Norske Teatret: Evita

EVITA: Som Evita står Heidi Gjermundsen Broch for en ny oppvisning i stjernekvalitet, skriver Dagbladet. Mangler dampende sensualitet og rå sex, mener Aftenposten.. (Foto: Erik Aavatsmark)

— En kraftprestasjon, skriver Dagbladet. Mangler rå sex, mener Aftenposten..

(Oppdatert torsdag 6.september: Det som fins av nærhet og varme i denne politisk skarpe Evita-versjonen, ligger i musikkarrangementene. Resten er hensynsløshet, maktglede, hat og hevn, skriver Aftenpostens Mona Levin, som mener forestillingen mangler dampende sensualitet og rå sex..
— Denne oppsetningen foregår i en dypfryser, og det er vanskelig å forstå hvordan hun kunne bli så elsket og dyrket... Svein Sturla Hungnes regi er så stram at den virker som en tvangstrøye, skuespillerne blir marionetter i hans egne sjakktrekk, og den moderne tilnærmingen tapper det underlige musikal-susjettet for nødvendig drama, skriver avisa..

Som Evita står Heidi Gjermundsen Broch for en ny oppvisning i stjernekvalitet. I sang og koreografi er Evita en kraftprestasjon, skriver Dagbladets anmelder Lillian Bikset.. Hvem hadde trodd at Evita skulle bli spenningsfylt teater med skarpe kanter. Det Norske Teatret har klart det, skriver Dagbladet.)

I høstens store musikal på Det Norske Teatret får publikum innblikk i en verden der politikken bokstavelig talt blir styrt fra senga, skriver teatret i forhåndsomtalen. Med tangorytmer, dans og Andrew Lloyd Webbers musikk blir askepotthistorien om Evita Perón fortalt med fokus på hvordan èn person kan forføre et helt folk. Hun kom fra landsbygda, men nådde raskt stjernestatus som Argentinas presidentfrue og ble en av verdens mektigste kvinner noen gang. 

Musikalen Evita er basert på den virkelige historien om hvordan Eva Perón gjorde alt for å kaste glans over peronismen, den politiske massebevegelsen hun og president Juan Perón skapte. Kampen mot fattigdommen, for kvinners rettigheter og arbeidernes kår gjorde henne grenseløst populær. Trass i utilslørt maktbruk, enormt pengeforbruk og en nasjonal økonomi i ruiner ble hun elsket og dyrket av folket som en helgen også etter sin tragiske død, bare 33 år gammel.

SPENNENDE: Evita er en spennende og vanskelig prosess å være i, forteller Heidi Gjermundsen Broch.. (Foto: Erik Aavatsmark)
Heidi Gjermundsen Broch, vår fremste musikalstjerne, som står på Det Norske Teatrets scene i dag i tittelrollen i historien om den argentinske forførersken, forteller i et intervju med Aftenposten om hvordan hun og teatret har arbeidet med oppsetningen. 

— Evita er en vanskelig og spennende prosess å være i. Det er vanskelig å forstå hvem Eva Peron var, for informasjonen som finnes er enten så panegyrisk hyllende eller ekstremt negativ, og ett eller annet sted mellom de to ytterpunktene tror jeg hun finnes, sier Heidi Gjermundsen Broch.

STRAM: Vi lager en ganske stringent, stram forestilling. Men selvfølgelig med store følelser... (Foto: Erik Aavatsmark)
— Evita har mange sett før. Blir det en tradisjonell Gråt ikkje for meg..?

— Den tror jeg vi gjør vår vri på. Men det ligger veldig sterke føringer på hva vi får gjøre med forestillingen, vi får rett og slett ikke lov til å endre så mye. Men innenfor disse rammene jobber vi jo med vår egen tolkning. Selv har jeg bare sett stykket en gang før, med Mia Gundersen på Chateau Neuf, og vår forestilling er nok noe helt annet.

— Vi beveger oss i et helt annet teatralt landskap. Sånn jeg ser det lager vi en ganske stringent, stram forestilling. Selvfølgelig med store følelser, men veldig gjennomkoreografert med et stramt fysisk språk som jeg liker godt, sier Heidi Gjermundsen Broch.

_bb/

Krim-ekstra: Morderen Olsen (10)

(Tegning: Filur)

Les forrige episode her

Mannen med kniven

Mobilen ringer: "Frode Frock?
Hør - helter tåler vel et sjokk?

Mitt navn er Larsen eller Strand, 
skjønt kall meg gjerne Venneland. 

Ustadighet er blitt mitt fag;
jeg skifter navn fra dag til dag. 

Et liv som evig kriminell
vil forutsette slike sprell. 

Til saken, som så visst er stygg: 
Jeg stakk en kniv i Kleggens rygg! 

Se dét - nå har jeg altså greid 
å lette detektivarbeid!

Nysgjerrigheten er vel svær, 
for du vil vite hvem jeg er? 

Kan hende kan du se meg stå 
fem meter bak deg nettopp nå.

En skygge bak et gammelt skur... 
Du verden _ står jeg der på lur?

Du observeres fra en trikk,
hvem vet - av mitt intense blikk?

Jeg erter deg i denne stund,
min gode Frock. Jeg har en grunn,

og finner du den, detektiv,
da redder du kan hende liv...

En navneliste drar jeg på,
der Kleggdahls navn er fjernet nå.

Fornemmer du en trussel her
og mer enn snakk om vind og vær?

Du skjønner - er man først i gang,
blir listen fort utrolig lang!

Så mange gjorde meg fortred.
Bør hver av dem få gå i fred?

Nå, freden får de, som forlangt:
En kniv kan brukes til så mangt...

(fortsettes)

Filur

Historien er hentet fra krimpoemet Morderen Olsen på Licentia forlag. Finn mer på
Filurjournalen.com

Kommentar: Heit høst i øst..

TØYEN TORG: Østkantens svar på Den røde plass i Moskva. Men gårdeiernes 30 millioners-prosjekt er strengt tatt bare en sminkejobb. Hvor mye som faktisk kreves for å gjøre Tøyen-området til et levende og velfungerende område for innbyggerne vet ingen, skriver vår kommentator.. (Ill.: DTZ)

Lambda gjenoppstår i hestehandel?

Hvor langt kan du piske en død hest til å løpe?..

"..Sannheten er at hele Tøyen-komplekset kan trenge langt mer enn 30 millioner kroner for å bli et levende og velfungerende område for innbyggerne.." 

Av BJØRN BRATTEN, Østkantliv

Hvor høy er prisen til det borgerlige byrådsflertallet for å innrømme østkanten en opprustning av Tøyen-området? Hva får vi hvis vi aksepterer Lambda-spøkelsets tilbakekomst til Bjørvika — og flyttingen av Munch-museet fra Tøyen? 
Gårdeierne på Tøyen har søkt om rundt halvparten av de rundt 30 millionene den Tøyen-opprustningen skal koste som byplanleggerne i DTZ har jobbet med. Gårdeierne har altså søkt og bedt om 15 millioner kroner. 
Småpenger, i forhold til milliard-prosjektet Lambda. Hvor mye er en Tøyen-opprustning og et Munch-museum verdt for oss her på østkanten?
Er det slik østkant-politikerne sitter og vurdere i disse dager? Politikere på begge sider av Lambda-muren regner og kalkulerer for og mot. 
I begynnelsen av oktober begynner neste års budsjett å ta form. Da forventer gårdeierne på Tøyen å få en pekepinn om hvor høna sparker for Tøyen Torg-prosjektet deres. 
10. september skal fagfolkenes vurdering av henholdsvis Tøyen- og Nasjonalgalleri-alternativene for Munch-museet være klart. Det er bare to uker til.
De borgerliges hestehandel-planer, som Aftenposten annonserte sist uke, ser umiddelbart fullstendig urealistiske ut. 
Hvor langt kan du få pisket en død hest, nemlig Lambda, til å løpe, er spørsmål nummer én. Spørsmål nummer to er: hvor mye opprustning skal vi forlange for å gi fra oss Munch-arven? Det er ikke snakk om arvesølvet, men selve gullet. 
Munch-museet er østkantens viktigste hestehandel-kort i det store spillet om østkantens skjebne. Så lenge det er høyre-kreftene som dominerer Oslo-politikken vil det være høyst vilkårlig hva som kan dryppe av byfornyelse og bydelsopprustning på våre kanter.
Slik tenker mange på østkanten, og langt på vei er det også slik.
Så må nok en opprustning og tilføring av viktige kultur- og opplevelses-institusjoner, som Aftenposten forteller om, være langt mer omfattende enn 30 millioners-opprustningen på Tøyen, hvor gårdeierne altså tilbyr seg å betale halvparten.
Sannheten er at hele Tøyen-komplekset kan trenge langt mer enn 30 millioner kroner for å bli et levende og velfungerende område for innbyggerne. 
_bb/

Lambda mot Tøyen: Knivene slipes i Oslo-politikken

BRUTAL:  Lambda, slik vi så den første gang under utstillingen i Frosken på Tullinløkka for tre og et halvt år siden. Et brutalt, altfor høyt, silolignende bygg, kalte vi det den gang. Skal det virkelig hjemsøke oss igjen..? (Ill.: Herreros Arquitectos)

Desperate borgerlige vil hestehandle om Tøyen og Lambda..

Av BJØRN BRATTEN, Østkantliv
De borgerlige politikerne i bystyret skal være villige til å gi Tøyen et betydelig løft, både gjennom å plassere sentrale kultur- eller opplevelsesinstitusjoner der, og ved å ruste opp området forøvrig. I motytelse vil de ha Lambda-enighet, skriver Aftenposten i dag.
Utspillet kommer bare dager etter at gårdeierne på Tøyen-senteret har sendt en søknad til kommunen om  en opprustning av senteret til 30 millioner kroner, der kommunen er invitert til å delta med halvparten. 
For oss Tøyen-entusiaster kan utspillet til de borgerlige ligne på et mareritt-scenario:
De vil for enhver pris ha Lamba tilbake i Bjørvika. Men Munch-museet på Tøyen er kanskje vårt viktigste kort for å få en byfornyelse på disse kanter..

OPPRUSTNING: Gårdeierne på Tøyen har nettopp søkt om hjelp fra kommunen til å oppruste Tøyen-senteret. Er det denne planen som har fått de borgerlige til å ane en mulighet for en hestehandel..? (Ill.: DTZ)

Så hva ligger i løftet om å plassere sentrale kultur- og opplevelsesinstitusjoner på Tøyen, og ruste opp området forøvrig?
Det er miljøpartiets Harald Nissens helomvending i Lambda-saken i forrige uke som har åpnet de borgerliges øyne for at de kanskje kan få en revansj i bystyret etter nederlaget 14.desember i fjor.
Nå tyder mye på at Høyre, Venstre og KrF får med seg flere partier for å få nytt Munch-museum i Bjørvika, skriver Aftenposten, som tilføyer at det også kommer signaler fra anti-Lambda-fraksjonen (Rødt, Arbeiderpartiet, SV og Frp.) om at de kan være villige til å snu. 
Men avisa kan ikke bidra med noen åpne bekreftelser på at det er tilfelle..
Aftenpostens kilder ønsker ikke å være åpne med sine standpunkter av hensyn til de kommende forhandlinger, skriver avisa..
Imens venter politikerne på byrådets utredninger om plasseringen av Munch-museet. Utredningsfirmaet OPAK fikk frist til 10.september.
Aftenposten skriver at de borgerlige byrådskamera-tene arbeider for en solid base, et samarbeid med Arbeiderpartiet, i denne saken. Dette avviser varaordfører Libe Riber-Mohn (Ap). Hun vil ikke spekulere i eventuelle tilbud fra byrådet om Tøyen.
— Jeg mener Lambda er altfor stor for den lille tomten og harmonerer dårlig med resten av området. Det er ikke bare å dra den opp av skuffen igjen, men også Ap tenker på ulike løsninger nå, sier Rieber-Mohn.
SV har vært ett av partiene som har skiftet standpunkt i denne saken tidligere. Marianne Borgen, gruppeleder for SV i bystyret, mener det fremdeles er en sterk vilje i partiet for å få Munch-museet til Tøyen. 
En sentral opplevelsesinstitusjon som ligger i løypa for realisering er det nye veksthuset på sirkustomta ved Naturhistorisk museum, kostnadsberegnet til nesten en halv milliard kroner. Blir det en del av pakka for å blidgjøre Tøyen-folket hvis vi er så greie og gir fra oss Munch-museet?
_bb/

Ibsen-festivalen: Villanden

VILLANDEN:  Jeg har sett Villanden. Og jeg skjønte ikke et kvekk, skriver Dagbladets anmelder. Her Mariann Hole i Anders Paulins oppsetning på Nationaltheatret i forbindelse med Ibsen-festivalen.. (Foto: Marte Garmann)

— Jeg skjønte ikke et kvekk, skriver Dagbladet. Uimotståelig lekent, mener Aftenposten..

..makt er ofte et spørsmål om hvem som får lov til å undertrykke, skriver Dagbladet med en klar henvisning til regissørens program-erklæring..

(Oppdatert onsdag 5.september: — Jeg har sett Villanden. Og jeg skjønte ikke et kvekk, skriver Dagbladets teateranmelder Andreas Wiese etter premieren på Nationaltheatrets oppsetning på hovedscenen. 
— Det er litt Vildanden i Villanden, men det er godt blandet med rause porsjoner av Kafka, en sunget middelalderforestilling om varulven Bisclavret og tekst fra filmene The Matrix og Escape from New York... 
— Hadde jeg hatt noen uker til å lese meg ajour med regissørens assosiasjoner kunne jeg sikkert skrevet en mellomfagsoppgave, men på en teaterkveld kan man ikke nå fram, skriver Dagbladets anmelder, som bemerker at regissøren, Anders Paulin, i programmet skriver at teatret ofte brukes som en klubb der de som forstår får være med, og de som ikke forstår holdes utenfor. Det er å gjøre kunsten til et undertrykkende maktapparat, skriver regissøren. 
— Det går det an å være enig i. Men jeg klarer virkelig ikke å forstå hvordan denne Villanden skulle være et alternativ til det. Makt er ofte et spørsmål om hvem som får lov til å undertrykke, mener Dagbladets teateranmelder.
Oppdatert torsdag 6.september: Aftenpostens Therese Bjørneboe opplever forestillingen på grensen pretensiøs, men forestillingen har en uimotståelig lekenhet og evne til å blande det tunge og lette, skriver Bjørneboe, som mener regissør Paulin åpner døren til Ibsens mørkeloft, som lokket på Pandoras eske.
— Hos Ibsen blir ikke selvmordet vist. Men regissør Anders Paulin bryter forventningene med et slags comic relief, skriver Bjørneboe. I stedet for å la oss følge dødskampen til Hedvig, tar han oss med inn i John Carpenters 1981-film Escape from New York...
— Forventninger er til for å brytes, i den assosiativt mangslungne iscenesettelsen. Paulin er tidstypisk fascinert av å skape bruddflater mellom Ibsens tekst, og referanser til populærkultur og kultfilm, og lar den gamle Ibsen-garderoben henge igjen i skapet, skriver Therese Bjørneboe.)

HELE ENSEMBLET: På grensen til pretensiøst, men uimotståelig lekent, skriver Aftenposten. Her hele ensemblet med (fra venstre) Finn Schau, Tone Danielsen, Kai Remlov, Andrea Bræin Hovig, Tor Ivar Hagen, Mattis Herman Nyquist, Trine Wiggen, Mariann Hole og Bjørn Floberg.. (Foto: Marte Garmann)
Familien Ekdal lever av å produsere bilder. På slutten av 1800-tallet, da Vildanden ble skrevet, var dette nokså uvanlig. I dag produserer vi hele tiden bilder av våre liv. Og reklamerer for dem. Et barn er ikke født før det er postet på Facebook. 

Alt er produkter som tilbys i et marked, og skillet mellom kopi og original oppheves gradvis, heter det i Nationaltheatrets forhåndsomtale av Ibsens Villanden, som har premiere i forbindelse med årets Ibsen-festival, den 4.september..

Det er fascinerende at Ibsen i 1884 velger å la en av hovedkarakterene i Villanden være fotograf – to år før det første håndholdte Kodak-kameraet blir introdusert, femtito år før Walter Benjamin publiserer The Work of Art in the Age of Mechanical Reproduction og nittitre år før Susan Sontag skriver On Photography, skriver teatret.

Det er også fascinerende at Ibsen, sytti år etter Hegel, men et århundre før Derrida og Spivak plasserer villanden - et symbol på frihet,  på et loft, lukket inne blant andre dyr.

Regissør Anders Paulin er utdannet dramaturg og journalist. Han setter opp teater over hele verden og arbeider like gjerne blant flyktninger på Vestbredden som ved Det Kongelige Teater i København. Han er kjent for å overraske publikum med pop-kulturelle og filosofiske referanser i sine oppsetninger.

Familen Ekdals loft fungerer som en inngjerding, der man skiller det menneskelige samfunn fra alt det vi ikke ønsker å inkludere – det vi ikke kaller «oss». Enten det er Hedvigs drømmer, hennes kriminaliserte bestefar, eller villanden og de andre skapningene som lever inne på loftet.

Dette er ikke så fjernt fra dagens politiske virkelighet: enten som beskrevet i filosofen Giorgio Agambens Homo Sacer, eller som populærkultur i John Carpenters film Escape from New York.

Derfor har Paulin valgt å la disse tekstene leve parallelt med Ibsens i sin oppsetning – akkurat som endene og kyllingene lever parallelt med menneskene i stykket, heter det, alt ifølge teatrets forhåndsomtale..

Skuespillerne i stykket er Tone Danielsen, Trine Wiggen, Finn Schau, Tor Ivar Hagen, Bjørn Floberg, Kai Remlov, Mattis Herman Nyquist, Mariann Hole, Andrea Bræin Hovig.
_bb/

Torshov-teatret: Peer Gynt

SLAKT: Etter hvert overvinner kjedsomheten forestillingens oppdrift, skriver Dagsavisen.. (Alle fotos: L—P Lorentz)

- Kjedsomheten vinner,
skriver Dagsavisen

Oppdatert 27.august: En selvransakende Peer Gynt setter døden i stevne på Torshovteatret. Det høres mer spennende ut enn det er, skriver Mode Steinkjer i Dagsavisen. Oskaras Korsunovas gyver løs på Peer Gynt som om han vil lime sammen et knust speil uten å ta med de små, men vesentlige skårene... Båten har stø kurs mot undergangen i en forestilling som er mer energisk enn det aller meste man har sett på denne intimscenen i Oslo. Derfor blir det påfallende at kjedsomheten etter hvert overvinner forestillingens oppdrift, skriver Dagsavisens anmelder.
— Løgn, dikt og selvbedrag fremstår som en forutsetning for overlevelse. Til tross for fortvilelse og det dystre perspektivet på jordelivet som illusjon, eller et Theatrum mundi, inneholder forestillingen en lur humor. Korsunovas gjør Peer til en representant for oss alle, i denne nesten strindbergske oppsetningen av Peer Gynt, skriver Aftenpostens Therese Bjørneboe.

Peer Gynt har noe ustabilt ved seg, en galskap og en risikovilje som har blitt fremmed for oss som lever velregulerte og komfortable liv. Vi er materielt frigjorte, men er vi blitt eksistensielle krøplinger? Har tryggheten blitt en tvangstrøye?

Den litauiske regissøren Oskaras Korsunovas har som kunstnerisk mål å lage samtidsteater av klassikerne og klassikere av samtidsteatret. På intime Torshovteatret skal Ibsens dramatiske dikt, med premiere lørdag, kuttes ned til snaue halvannen time. Med Øystein Røger og Frøydis Armand i rollene som Peer og mor Åse skulle det være duket for skuespillerprestasjoner av aller ypperste klasse, skriver teatret i forhåndsomtalen..

Men vent deg ikke et lystig kammerspill. Vi skal ikke utenom, men rett til kjernen, inn i det evige, mytiske landskapet der alle kan kjenne seg igjen, på godt og vondt.

Musikk og lyddesign er viktige komponenter i Korsunovas’ oppsetninger. Denne gangen samarbeider han med musiker, lydartist og komponist Antanas Jasenka.

Øvrige skuespillere: Kjersti Botn Sandal, Heidi Goldmann, Kjersti Elvik, Lasse Lindtner, Håkon Ramstad, Erik Hivju, Hermann Sabado.

_bb/

Film: Anmelderne jubler over Kon-Tiki 65 år etter..

HOLLYWOODSK: Kon-Tiki-filmen er glitrende vellagd. I dag, 10.januar 2013, ble den nominet til Oscar for beste fremmedspråklige film.. (Foto: Nordisk Film)

Kon-Tiki-filmen er glitrende vellagd, men hvem var Thor Heyerdahl?

Vi har ham ikke ennå..?

Film: Kon-Tiki (No.)
Regi: Joachim Rønneberg og Espen Sandberg
Med Pål Sverre Hagen, Agnes Kittelsen, Anders Baasmo Christiansen, Gustaf Skarsgård, Odd Magnus Williamson, Tobias Santelmann, Jacob Oftebro

Karakter: 1, 2, 3, 4, 5, 6..

Av BJØRN BRATTEN, Østkantliv

Blendende briljant. Hemningsløst hollywoodsk. Et betydelig internasjonalt potensiale, skrev anmelderne i begeistringens rus etter premieren på Kon-Tiki-filmen på filmfestivalen i Haugesund i august. Vi slutter oss til det aller meste av de panegyriske formuleringene om denne aller dyreste av alle norske filmer (men fortsatt billig etter Hollywood-mål..). 
Men etter selv å ha sett den, og med anmeldernes ord i bakhodet, er det mest slående hvor lite anmelderne har fått ut av Thor Heyerdahl-figuren, slik Pål Sverre Hagen fremstiller ham.
Vi kjenner Thor Heyerdahl som en nøktern forteller av troverdige fortellinger om fantastiske nesten-vitenskapelige reiser under alle himmelstrøk, og sterkt omstridt i det faget der han mente han hadde mest å melde, nemlig arkeologien. 
En nøktern og rasjonell person, arrogant og selvhevdende, javel, påståelig også, men ikke en fantast.

DEN GANG: Kon-Tiki for 65 år siden, men kolorert siden den gang.. (Foto: Kon-Tiki-museet)
Etter å ha sett Pål Sverre Hagens versjon er vi ikke så sikker lenger. Hagens skulende og humørsyke spillestil gir et inntrykk av en ikke alltid helt frisk person, og det står jo i skrikende kontrast til vårt bilde av det nasjonale ikonet, tidenes mest og best kjente nordmann — ja, nå i våre dager riktignok i rekka etter Ole Gunnar Solskjær. 
Pål Sverre Hagen ligner forbløffende på rollefiguren Thor Heyerdahl. Men det er før han begynner å agere. Hans til tider tungt depressive utstråling bringer oss i villrede.  
Sønnen, Thor jr., har selv bekreftet filmens versjon. Så da så.. Men han er også sterkt inhabil.
Vi er i den heldige situasjon å være i besittelse av Thor Heyerdahls bok fra 1954 om Kon-Tiki-ekspedisjonen. Den er i lange passasjer svært lesverdig, ikke minst er sekvensen fra den lange reisen over havet, de drøyt hundre dagene, på en måte mer spennende enn filmens sterkt action-inspirerte beretning. 
I filmen er denne delen av beretningen unnagjort så snart de mest dramtiske poengene, som haidreping og uvær osv. er uttømt. Denne følelsen av den uendelig lange reisen på det uendelige havet, som Heyerdahl beskriver i boka, har man ikke hatt tid til. I filmen er det uvær i én eneste sekvens som varer i kanskje et par minutter. Det er jo veldig lenge i en Hollywood-film. Resten av tiden er det nærmest havblikk..
Et talende eksempel er historien om hvordan de fanget hai. I filmen kryper krigshelten Knut Haugland ut på flåtesiden og griper en svær hai med bare nevene, og så får de sammen dyret inn på flåten ved hjelp av en spinkel krok. I boka forteller Heyerdahl i lange, svært velskrevne passasjer, ja, nesten poetisk, om hvor sinnssvakt vanskelig det var å få tak i disse dyrene. Men det ender da i all rettferdighets navn også i boka med at den fanges med nevene. Men altså ikke uten mye forarbeid.
Vårt poeng i denne sammenheng er at Heyerdahl er mer av en forteller, en forfatter, enn vitenskapsmann. Og som forfatter mer irrasjonell enn det har sett ut for. 
Kon-Tiki-filmen gir oss en annen versjon enn Thor Heyerdahls autoriserte. I alle Heyerdahls bragder er det hovedpersonen selv som har hatt definisjons-monopolet. Den nye Kon-Tiki-filmen er eventyr-versjonen av Thor Heyerdahls nøkterne og autoriserte, men tross alt, — også en slags eventyr-versjon, fra 1947.

PS.: Thor Heyerdahls postkort-virksomhet, der han stiller seg opp til fotografering for kona Liv med kortvokste og palmekledte polynesere, har vært kritisert i enkelte aviser de siste dagene. Det kritikerne ikke skriver er at det fremgår klart i filmen at publikum rundt dette opptrinnet på stranda i Polynesia er påkledt med normale "europeiske" klær. Det er altså ikke filmindustrien som stigmatiserer folkegrupper, slik Vibeke Løkkeberg synes å mene i Aftenposten, men Heyerdahl-ekteparets egne private eksotisme som eventuelt rammes av kritikken. 
_bb/


Dette skrev anmelderne:


— En ny, norsk nasjonalfilm..!,
skriver VG..

Nesten blendende briljant, skriver Aftenposten. Herlig og hemningsløst hollywoodsk, skriver Dagbladet. En film med et betydelig internasjonalt potensiale, mener VG..

Kon-Tiki er et glossy, havblått og ganske intenst guttedrama med skumle haier og smittsom eventyrlyst, skriver Dagbladets filmanmelder Mikael Godø om den nye norske storfilmen, av Max Manus-duoen Joachim Rønneberg og Espen Sandberg, som har premiere til uka og ble vist på filmfestivalen i Haugesund i går. Under tittelen Kammerspill på åpent hav skriver anmelderen at Kon-Tiki er Hollywood på norsk og det er lite trolig at Norges dyreste film vil synke på kino.


— Kon-Tiki anno 2012 er herlig og hemningsløst hollywoodsk. Et mektig lydbilde ledsager hai, storm og andre farer som har overtatt den rollen tyskerne spilte i Max Manus: fra gutta på skauen til gutta på havet, skriver Dagbladet, som imidlertid ikke er overbevist om hovedrolleinnehaver Pål Sverre Valheim Hagens innsats.
— Jeg klarer ikke helt å avgjøre om han blir det ikonet Heyerdahl bør være i en storfilm som Rønning/Sandberg har laget. Han er en målbevisst lederskikkelse og spenningene ombord kommer til syne, men det er jo ikke slik at vi har et mytteri i vente, skriver Dagbladet, som gir en femmer til den nye norske storfilmen..

BLENDENDE: Kon-Tiki er en generøs visuell fest, nesten blendende briljant, skriver Aftenpostens Per Haddal, som ikke har noen terning å kaste. Her er Liv og Thor Heyerdahl i Pål Sverre Valheim Hagen og Agnes Kittelsens skikkelser — i Sydhavsparadiset.. (Foto: Filmweb)

Kon-Tiki innfrir forventningene — og gir en god del ekstra. Dette blir en ny norsk nasjonalfilm, skriver VGs anmelder Jon Selås, som også gir en femmer, og som varsler om at køene for å se filmen når den får premiere til uka blir lang..
— I tillegg vil jeg anta at filmen vil ha et betydelig internasjonalt potensiale; Kon-Tiki er simpelthen glimrende storytelling på et lettfattelig, internasjonalt filmspråk, skriver Selås, som mener hovedrolle-innehaver Valheim Hagen beveger seg med en ungdommelig — og ikke alltid like velbegrunnet — selvbevissthet med en Larvik-engelsk og geberder nifst nær Heyerdahl selv..
Aftenpostens veteran-anmelder Per Haddal skriver at seilasen kunne blitt lang og ensartet. Men Kon-Tiki er en generøs visuell fest, nesten blendende briljant.
— Rønning/Sandberg orkestrerer som det skulle være en David Lean-film, for eksempel Lawrence of Arabia. Havet erstatter ørkenen. Tross havet går ikke eposet i dybden, men desto mer i bredden, genreriktig nok, skriver Haddal, og tilføyer:
— Hagens Heyerdahl er ikke gåtefull som Leans Lawrence of Arabia, for her går aldri ras i sinnet. Han er en småkarismatisk ener som vil være normal nordmann — i særklasse, skriver Aftenpostens anmelder.

_bb/

Finn mer under KULTUR

Morradi! — skjellsord ble ressurs-senter..

FRAMTIDSTRO: Glade ungdommer med ny tillit til framtida strømmer til Morradi-lokalene på Tøyen: Fra venstre Christoffer Birkedal Larsen Røstgård, daglig leder Trude Lorentzen, Flexi Aukan, Ali Riza og Sebastian Bergli.. (Foto: Bjørn Bratten, Østkantliv)

Mødre er en utsatt gruppe..

Av BJØRN BRATTEN, Østkantliv
Mødre er en utsatt gruppe, om man skal dømme etter skjellsordnivået i macho-miljøer over hele verden, ikke minst blant ubefestet og rotløs ungdom. Motherf.. er jo et kjent begrep og i den hjemlige ungdoms-sjargongen har Morradi!.. vært en besvergelse som har vært flittig brukt. Så en dag fikk en gruppe kvinner den utmerkete idé å ta brodden av fenomenet ved å snu på Morradi-begrepet og bruke det på en frivillig organisasjon som tar sikte på å hjelpe og støtte unge og rotløse mennesker som kan trenge et lite puff i den riktige retningen.
— Tanken var å bruke Morradi-begrepet positivt, altså å tre inn som en slags reservemødre for unge mennesker, sier daglig leder Trude Lorentzen til Østkantliv. I forbindelse med grasrotaksjonen TøyenHageKlubb på Tøyensenteret i sommer har Morradi-folkene, med Trude Lorentzen i spissen, deltatt og bistått i de forskjellige gratis ungdoms-workshopene som har vært arrangert på Tøyen Torg. Samtidig har de fått seg nye kontorer sentralt på Tøyen, velvillig utlånt av en forretningsmann med et lokale i krysset Hagegata/Kjølberggata. Der kan unge mennesker flere dager i uka komme og søke råd og bistand om trivielle og mer kompliserte vanskeligheter i hverdagen. Samtidig støtter Morradi ungdommer som prøver å bygge opp selvtilliten, for eksempel gjennom hiphopskolen på Tøyen Torg i sommer, og i de nye lokalene finner vi allerede en fin, liten kjerne av ungdom som kjenner de er på vei mot noe nytt og fint.
Filosofien og målene bak Morradi er å tilrettelegge arenaer for urban ungdom innen kultur, musikk og dans, samt å inspirere til kreativt arbeide og samarbeide på tvers av religion, hudfarge og kulturell bakgrunn, heter det på Facebook-siden til Morradi...
_bb/

Da Kampen ble Tøyen

Østkantens svar på Den Røde Plass
Klart for fem ukers fest
Det går så sagflisen spruter
Klart for hagefest
Ibrahim (8), Tøyen-lyriker
Joachim og Ibrahim er snart utlært?
Mads er VJ — ikke DJ
Her er sommerferiefest-programmet

Krim-ekstra: Morderen Olsen (9)

Tegning: Filur


Les forrige episode her


Kapittel 9

Mord er mord..

Falken høyt på vårens himmel
øyner både stort og smått,
selv en trost i skogens vrimmel,
endog fink og frosk og flått.
Frode Frock ser like godt;
midt i den febrilske praten,
der man gjettet villig vekk,
så han brått, i nabogaten,
en person med dystre trekk.
Mon en morder gikk og skulte
like dyster nettopp her,
planla mordet mens han skjulte
våpenet i vide klær,
snek seg sakte frem langs veggen,
mens han frydefullt og spent
løp med løftet kniv mot Kleggen
Stakk. Og løp. Dét kan ha hendt.
Stod han kanskje, blind for fare,
midt i den forskremte skokk?
Mulig det. Vi får nok svaret.
Mord er mord, men Frock er Frock.
(fortsettes..)

Filur
Historien er hentet fra krimpoemet Morderen Olsen på Licentia Forlag, tidligere trykket her på bloggen i 2008/09..
Finn mer på www.filurjournalen.com/

Follobanen: Gjør Øya større..!

KINDEREGG: Byggingen av den nye Follobanen vil fordoble arealet i Middelalder-parken, mener Jernbane-verket. Banen skal gå i tunnel fra Oslo S under parken og komme ut til venstre for Mariakirken ved lokomotivhallene — se den stiplete linjen.. (Ill.: Jernbaneverket, Aas-Jakobsen/ViaNova) 

Et Kinderegg, sier
Riksantikvaren..

Riksantikvaren er veldig fornøyd, for byggingen av Follobanen vil gi et terreng som vil løfte frem kulturminnene. Og byplansjef Ellen de Vibe har ikke gitt opp å flytte Kulturhistorisk Museum til Bjørvika..

Den nye Middelalderparken blir dobbelt så stor som den er i dag når Follobanen er bygd, ifølge Jernbaneverket. Det betyr at Øyafestivalen som i dag bruker området hver sommer, vil kunne få mange mål ekstra å boltre seg på i framtida, skriver Aften.
Den nye Follobanen vil gå i tunnel fra Oslo S gjennom hele oversiden av parken og komme ut til venstre for Mariakirken ved lokomotivhallene som vist på illustrasjonen ovenfor. 

LOENGA: Her, under leiegårdene i det som er igjen av den gamle Mosseveien, skal Follobanen komme ut i dagen etter 22 kilometers høyhastighetsferd fra Ski stasjon – 19 av dem i tunnel. Raskeste togtur blir på 11 minutter.. (Foto: Bjørn Bratten)
Det er Riksantikvaren og Jernbaneverket som er blitt enige om hvordan den nye Follobanen, som skal gå stort sett under bakken de 22 kilometrene til Ski, kan føres tvers gjennom de uvurderlige ruinene i Middelalderparken.
Banen blir altså lagt i tunnel under hele området i Middelalderparken, noe som ifølge jernbanedirektør Elisabeth Enger vil skape en dobbelt så stor park i den gamle middelalderbyen.
Riksantikvar Jørn Holme mener dette er godt nytt for de historiske ruinene.
— Vi får en sammenhengende park som ligner mer på hvordan terrenget var i middelalderen og som løfter frem kulturminnene på en mye bedre måte. Dette er best for kommunen, best for jernbanen og best for Riksantikvaren. Det er et Kinderegg, sier Holme.
Øyas pressesjef Jonas Prangerød sier til Aftenposten at man har et ønske om å komme tilbake til Middelalderparken etter at Follobanen er ferdigbygd, selv om man innser at man  kan bli nødt til å finne noe annet i mellomtiden.
— Det blir kanskje ekstra interessant hvis parken blir større?
— Ja, det vil jeg tro. Det er en type utfordring vi vil sette pris på. Både med tanke på bedre plass til publikum, og at vi vil kunne realisere flere gode ideer når vi har færre begrensninger på grunn av arealet, sier Prangerød.

KOMMER LIKEVEL?: Ellen de Vibe i Plan- og Bygningsetaten sier nå at den nye Middelalderparken og Follobanen ikke vil være en stopper for en eventuell flytting av Kulturhistorisk Museum til Bjørvika. Men Vikingskipsmuseet midt på dette bildet er nok effektivt skutt ned..
Det er tidligere blitt antatt at byggingen av Follobanen kunne sette en stopper for en flytting av Kulturhistorisk Museum til Bjørvika. Ellen de Vibe i Plan- og Bygningsetaten sier nå til Aftenposten at den nye Middelalderparken og Follobanen ikke vil være en stopper for en eventuell flytting av Kulturhistorisk Museum til Bjørvika..
_bb/

Black Box Teater: Teaterfestival i ville skauen..

LA LOBA: Et forsøk på å avsløre den ville kvinnen. Slik forklares forestil-lingen Slowlo.. (Foto: Peter McMaster)

Jakten på ulve-
kvinnen..

Den siste helga i august arrangerer Black Box Teater festivalen Up To Nature  i samarbeid med Studenterhytta i Nordmarka. I løpet av denne helgen flytter hele teaterensemblet ut i naturen og lar området rundt Studenterhytta fungere som scene. Både norske og europeiske kunstnere vil i løpet av disse to dagene, 25. og 26. august, presentere produksjoner spesielt laget for denne festivalen, som tar sikte på å utforske grensene mellom den urbane kulturen og den kultiverte naturen, ifølge teatrets forhåndsomtale.

Up To Nature er en gratis festival som foregår over to dager. Det vil være mulig å overnatte i medbrakt telt på Studenterhyttas anviste område for kr 50,-. Toalett og dusj er tilgjengelig for festivalens gjester. Det vil også være mulig å kjøpe mat og drikke på Studenterhytta. Vi anbefaler å kle seg etter værforholdene. Ved evt. dårlig vær vil det være mulig å varme seg i Studenterhyttas lokaler, skriver Black Box i forhåndsomtalen.

Så til forestillingene:

I «Slowlo», vil den britiske performancekunstneren Nic Green sammen med geriljagartner og båtbygger Beth Hamer gjøre et forsøk på å avsløre den ville kvinnen. De to vil skape en bolig et sted i skjæringspunktet mellom skulptur og performance.  Fokuset flyttes videre fra omgivelsene til det indre landskapet. Nic Green tar oss med på en rundreise på innsiden av hennes La Loba - ulvekvinnen.

I løpet av de siste årene har den finske kunstneren Antti Laitinen laget forestillinger med en subtil humor som på forhånd er dømt til å mislykkes. Et tilbakevendende tema er forholdet mellom mennesker og natur. 

I «Bare Necessities» (2002) forsøkte han å overleve i fire dager ute i den finske naturen, uten å ha med seg noe som helst . Under Up To Nature vil Laitinen forsøke seg på en tilsvarende håpløs oppgave.  

I Tree (bildet over) vil han felle et tre i Nordmarka og kutte det opp i kubber for videre å montere dem sammen igjen så likt det originale treet som mulig.

Koreograf Ingri Midgard Fiksdal, komponist Ingvild Langgård og scenograf Signe Becker utforsker ideen om naturen som animistisk, som et sted for både helbredende og destruktive krefter der urgammel mytologi møter den moderne hverdagen. 

SKUMRINGS-TIMEN: Forestillingen Night Tripper tar publikum med seg inn i natten..

Drøm og virkelighet fusjonerer til en utenomjordisk, men håndgripelig fortelling. Night Tripper begynner i skumringens time og tar publikum med seg inn i natten. Forestillingen har sju utøvere, en rekke instrumenter, tallrike installasjoner og kunstverk og et lokalt kor.

Fiksdal, Langgård og Becker har samarbeidet på flere prosjekter som spenner fra billedkunst, til konserter og forestillinger. 

Forestillingen The Orchard Ballads hadde premiere på Black Box Teater og har vært fremført i ulike versjoner i Norge, Sverige og New York. 

Aftenposten sa bl.a: Det hele er en overraskende altoppslukende opplevelse sammen med Langgårds suggererende musikk. Hele forestillingen rokker ved premissene for hva både dans og teater faktisk er.

Andre forestillinger i Nordmarka neste helg er tyske Martin Nachbars Animal Dances,  østerrikske Johanna Kirsch My Name is Ape or The Little Tree Theatre, og britiske FrenchMottersheads Understory 7-9, en forestilling som sammen med lokale kjentfolk vil utforske tre områder rundt Studenterhytta..

_bb/