Kommentar: Kitschparken

KITSCH- PARKEN: Frykten for private penger kjenner ingen grenser, skriver Aften-postens kultur- redaktør i dag, mens aksjonister med nisselue bæsjer i skogen.  (Faksimile: Aften- posten)

Kitsch, camp, eller bare harry?


Av BJØRN BRATTEN, Østkantliv 

(Sist oppdatert 23.juni 2011 kl. 1020 og 30.juni klokka 0140)

Bekymringene til Aftenpostens kulturredaktør Knut Olav Åmås i dagens avis om at ingen (les: rikinger) skal gidde å gi noe til fellesskapet når responsen er utskjelling og latterliggjøring, bringer tankene tilbake til den gamle, forstokkete Tanta i Akersgata,som Aftenposten ble kalt den gang. Det var den gang, i de riktig gamle, gode dager at grossererne sto for det som var av offentlige utsmykninger og samfunnsgavnlige donasjoner uten innblanding fra spake folkevalgte.

Det ligger også en aura av nedlatenhet over kulturredaktørens tur til Ekebergåsen i pinsen: Den (Ekebergåsen) er en fin, liten del av hovedstaden, men den har et sjuskete preg etter å ha blitt overlatt til seg selv noen tiår, skriver kulturredaktøren. 

Hvor strigla vil kulturredaktøren ha det i skogen?

Her på Østkantliv-bloggen ynder vi å kalle Ringnes-parken for kitsch-parken. Se definisjonen på kitsch nedenfor. Enda mer treffende, når man ser på det kunstsynet Ringnes står for, kunne være begrepet camp. Eller ganske enkelt harry! Harryparken - tja, kanskje det kunne være noe! Nå blir det meldt fra kulturredaktøren at ideen om at millionærens utgangspunkt, en park til ”kvinnens pris”, er endret. Et kunstfaglig utvalg fra billedhoggerforeningen og kommunen skal velge ut verk av kunstnere som Rodin, Renoir, Dali, Botero, Bourgeois og Holzer.

Du verden! – er det nå vi skal bli imponert?

KITSCH- PARKEN:  Problemet er ikke puppene.. (Foto: Bjørn Bratten/ skulptur: Kirsten Kokkin)


- De fleste skal være under 2,5 meter høye, og ca. 90 prosent av området med 5000 trær forblir uberørt, skriver Åmås, som håper at det stemmer at samar- beidet mellom kommunen og Ringnes er ryddig og preget av offentlige, åpne prosesser.

Han har altså fått med seg at Ringnes har betalt forprosjektet. Hva er det som er så ryddig og åpent med det?

Men problemet med kitschparken, eller harryparken, til Christian Ringnes, er jo ikke puppene, problemet er at det fort kan bli litt mye Christian Ringnes - og Ekebergskogen er så praktfull slik den ligger!
Knut Olav Åmås mener motstanden mot Ringnes-parken skyldes frykten for det private initiativ. Ja, når pengene til rike privatpersoner styrer de folkevalgtes beslutninger er det et problem. Men hvorfor kalle det frykt, når det bare handler om at man ikke ønsker å ha det slik?

I Gamlebyen ligger Klosterenga - mens vi likevel snakker om skulpturparker på østkanten - som en ruinpark (riktignok flikket på med enkle midler i fjor) etter at kommunale midler til det som skulle bli østkantens Vigelandspark, med skulpturer av Bård Breivik, en spennende norsk bildehogger, svant hen i løpet av 2000-tallet.

300 millioner kroner kunne kommet godt med der. Halvparten hadde faktisk holdt i lange baner..


PS: En drøy uke etter kommentaren til Åmås kommer en kronikk i hans avis som setter hele kitschparken-ideen på plass der den hører hjemme. Under tittelen Politikernes kultursvikt skriver professor Ina Blom ved institutt for filosofi, idé- og kunsthistorie og klassiske språk ved Universitetet i Oslo:
"Hvem i all verden er det Oslo kommune mener at vi er? I 2011? Eller - rettere sagt - hvem er det som får lov til å styre fortellingen om hvem vi er? Oslo kommune må gjerne motta en skulpturpark i gave fra Christian Ringnes. Men hvis hele premisset for gaven er at temaet skal være "det feminine" eller "en hyllest til kvinnen", må dette avvises som uforenlig med våre politiske idealer - en pinlighet som ikke er på høyde med de økonomiske og arealmessige ressursene som legges inn i dette prosjektet", skriver Ina Blom.
Så får vi tro både Aftenposten og kulturredaktør Åmås tillater seg et minutts rødming for den pinlighet som deres reaksjonære utspill forleden ga støtte til..! 


KITSCH: Betegnelse på kunstlignende gjenstander med lav kunstnerisk verdi, gjerne slike som er produsert med tanke på et massemarked.. Anses gjerne å mangle originalitet og oppriktighet, og spille på følelser som sentimentalitet og patos.. (Kilde: Store norske Leksikon.)