Ikke akkurat Gammelpopens Venner..
Sist det var nordisk mesterskap i rock i Oslo var i 1959, på Jordal. Vi vet det, for vi var der. Da vant Per Elvis Granberg. Fredag skjedde det igjen, 53 år seinere, uten for lengst avdøde Granberg..
Av BJØRN BRATTEN, Østkantliv
En fem timers maratonkonsert med Nordens tre fremste rockestjerner gjennom tidene på marmortaket på operaen i Bjørvika. Tre grånende gubber med en samlet musiker-karriere i de nordiske landene på 120 år trollbandt en stappfull marmor-arena med noen tusen grånende entusiaster.
Det eneste skår i gleden var at det ikke ble noen samling til en storslått nordisk avslutning, en tre-enig nordisk forening — det ble aldri slik at de spilte sammen. Så blir det altså ikke noen umiddelbar nordisk rocke-union..
Det eneste skår i gleden var at det ikke ble noen samling til en storslått nordisk avslutning, en tre-enig nordisk forening — det ble aldri slik at de spilte sammen. Så blir det altså ikke noen umiddelbar nordisk rocke-union..
De godt voksne nordiske rocke-drenger, svenske Mikael Wiehe (66), danske Kim Larsen (67) og vår egen Åge Aleksandersen (63) spilte hver sin time med et hardbanket nordisk rock’n roll-repertoar slik vi kjenner det fra de siste tretti-førti årenes nordiske rockehistorie.
Så kveldens seanse på operataket var et solid stykke nordisk kulturhistorie — og det høykulturelle åstedet for begivenheten altså absolutt passende.
Og de tre rockekonger tok vare på anledningen til å markere at de fortsatt har både politisk og moralsk kraft og musikalsk tyngde til å bite fra seg..
Vi fikk oppleve tre forskjellige konserter av tre forskjellige artister, men mye var felles:
Det tunge rock’n roll-kompet satte inn allerede med Wiehe, den mest politisk markerte av de tre, med sin lange venstreradikale historie som et slags musikalsk talerør, særlig gjennom hele 70-tallet i Sverige, både i legendariske Hoola Bandoola Band og siden solo og sammen med nå avdøde Bjørn Afzelius.
Da Kim Larsen overtok var det som forgjengeren ble redusert til et litt tafatt og blodløst forband, sånn sett fra en rock'n roll-vinkel. Dansken dundret inn med en klassisk stadionrock-trøkk i en krysning av ACDC med Larsens skyggelue og kortbukser, og en voksen Led Zeppelin-variant. Larsen har ikke Wiehes brennende politiske budskap, men hans danske bajer-rock gir ikke ved dørene, den røsker i både hjerterøtter og blodpumper, og den er jo heller ikke uten politiske undertoner.
Så da trønderockeren Aleksandersen skulle avslutte etter to hele timeslange konserter var det som vi tok oss i å tenke at målt mot disse storkara ville den skranglete trøndelagsrocken bli noe sped. Men Åge sto ikke mye tilbake for sine forgjengere på flytescenen i Bjørvika. Han har noen låter som kanskje kan være litt i overkant sentimentale og klisne, men det er han jo ikke alene om, og når det gjelder rocke-øs så er ikke den moderne Sambandet-versjonen mye bleikere enn gårsdagens forgjengere på operatakets scene.
Og kveldens repertoar var — ja, kompakt og overbevisende. Og det manglet ikke på hårreisende innslag, i positiv forstand: Mikael Wiehes sugende avslutning med Guthrie-klassikeren This land is your land, this land is my land, nå også i årevis avsunget som en svensk klassiker av Wiehe. Kim Larsens aggressive, knallharde rocke-versjon av det som nå for alvor ser ut til å bli en veritabel 22/7-klassiker, Nordahl Griegs Til ungdommen. Og Åge Aleksandersen og Sambandets unisone avsynging av en annen nordisk klassiker, Mytji lys og mytji varme, unisont også med 6-7000 mennesker på marmortaket i Bjørvika.
Så det var mye grått hår som reiste seg på hodene i Bjørvika i den overraskende lune og månelyse august-natta..
_bb/
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar