Et vell av lys..
Les første kapittel her
BERLIN (Bjørn Bratten, Østkantliv): (fortsettelse..:) ..Og vi som satt der og fortsatt tenkte delvis på det som ble fremført for oss og delvis på Käte Kollwitz og krig og død og elendighet, vi stirret fascinert på et sammenbitt, skjevt ansiktet, med en munn som knapt åpnet seg, og en mørk, stri lugg som et ekstra tungsindig gardin over en ikke særlig høy panne, - og for oss fremsto den lange mezzosopranen som et anakronistisk fyrtårn som sto der for å minne oss om fordums elendighet, og vi tenkte hvor er en Käte Kollwitz i dag, med den kunstneriske uttrykksfylden som kunne vekke verdens mennesker mot krigen, - slik de glatte, "realistiske" tv-bildene, som er så lette å se vekk fra, ikke makter å gjøre det..
I det vakre, men hverdagsnedslitte kirkerommet var synet av denne figuren midt blant de unge, velsminkede musikerkollegene, med blanke ansikter og grasiøse, veltilpassede bevegelser, på alle måter sært. Hva gjør hun når hun ikke synger, tenkte vi. Når hun går svaiende gatelangs og rager et hode høyere enn alle andre, og det ikke kommer noen vidunderlige mezzosoprantoner ut mellom de sammenknepne leppene. Sannsynligvis går hun ikke ut i det hele tatt, men sitter inne i en gammel nedslitt DDR-leilighet på Prenzlauer Berg og er trist med den skjeve munnen lukket. Men så tar hun fram notene til Vivaldis «Gloria» og så står hun foran notestativet med hodet på skakke og slipper til det himmelske igjen.
Det tenkte vi, men så var konserten over og det var tid for gratulasjoner og blomsteroverrekkelser, og de mannlige koristene, i hvert fall noen av dem, dristet seg til å kysse hånden til den vakre, lille kvinnelige kordirigenten med det flotte, svarte håret flommende nedover den smale ryggen, og det russisk-klingende navnet – Natalija, og da turen kom til den svaiende mezzosopransolisten gjorde hun det samme. I en overdrevet, keitete bevegelse tok hun den utstrakte hånden til den vakre kordirigenten og førte den opp mot munnen. Så smilte hun plutselig med den smale, skjeve munnen i et keitete, men også lystig smil, og idet hun kysset den smale dirigenthånden viste hun i et kort glimt en perlerad med perfekte, hvite tenner. Og vi så det alle sammen, som et vell av lys gjennom de fargerike blyglasssvinduene i Getsemanekirken en tung gråværsdag i Berlin.
_bb/
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar