Rapport fra
en annen
østkant..
BERLIN (Bjørn Bratten, Østkantliv): Hun var lang. Hun raget et hode over den andre solisten, en kortvokst, krølleblond sopran med store munnbevegelser. Vi hadde vært på Kollwitz-utstillingen ved Kurfürstendamm tidligere på dagen og sopranens munnbevegelser minnet oss om de tragiske Kollwitz-figurene med vidåpne munner - som i dødsangst. Den lange kollegaen, mezzosopranen, minte oss også om Kollwitz, men mer på grunn av sin generelt tragiske framtoning. Hun het Christina, og så noe på K.
Hun hadde en fantastisk stemme, men hun åpnet nesten ikke den skjeve munnen, og det var påfallende og nesten komisk på et grotesk vis, siden hun sto ved siden av sopranen med de ekstreme munnbevegelsene. For oss som satt et stykke ned i kirken ble det paradoksalt nok noe himmelsk over fenomenet: Det var som den mørke kvinnestemmen med den sommerfugllette vibratoen svevet for seg selv under det høye kirketaket, løsrevet fra resten av det svulmende akustiske lydbildet.
Den lange sangerinnen vaiet som et velkledt fugleskremsels i en mørk, enkel, men vakker, utringet kjole, med hodet tragisk på skakke på den lange halsen som raget opp fra et nesten mannhaftig, bredt skulderparti, og hver gang et av hennes solopartier var over og hun skulle sette seg ned ved siden av medsolisten, var det med stor forsiktighet at hun foldet sammen den lange skikkelsen og anbrakte den i sittende stilling. Det var som hun pustet lettet ut hver gang hun lyktes, og vi som satt på de harde trebenkene og fulgte forestillingen var imponert over at hun ikke hadde revet med seg noen av kollegene i det kompliserte foretakendet.(fortsettes..)
Denne kortnovellen ble første gang trykket i Østkantliv i oktober 2008 i tre deler, men året før ble den trykket i en blogg vi drev i Berlin. Vi trykker den nå i to deler. Neste del kommer i morgen, 2.påskedag.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar