tirsdag 21. februar 2012

Hjemmekinoen: Inglorious Basterds (Am.)

VERDENSHISTORIEN: Brad Pitt og Eli Roth i Quentin Tarantinos Inglorious Bastards, med en slutt som hadde gjort en solid vri på verdenshistorien, om den hadde vært sann. Vi kunne for eksempel ha gått glipp av den kalde krigen... (Foto: Filmweb)

Med Tarantinos bisarre komi-vold
til nye høyder..

Film: Inglorious Basterds (Am.)
Regi: Quentin Tarantino
Med Brad Pitt, Mélanie Laurent, Christoph Waltz, Michael Fassbender, Diane Kruger, Eli Roth

Verden hadde sett ganske annerledes ut om Quentin Tarantinos slutt på Den andre Verdenskrig hadde vært sann..


Karakter: 1, 2, 3, 4, 5, 6

Av BJØRN BRATTEN, Østkantliv

Vi møtte Quentin Tarantino første gang med Pulp Fiction og Gullpalmen  i Cannes, og siden har han bare rendyrket sin macho-komi-stil, og i denne siste utgaven, med Inglorious Basterds, på kino i Norge i fjor høst, når han nye høyder.
Her dyrker han videre på sin bisarre komi-vold, men trass i alle eksplosjoner og all blodsprut er dette beskjedent i forhold til f.eks. Kill Bill-serien. 
Så når vi sier han når nye høyder så mener vi at dette også er stram, godt fortalt filmfortelling, innimellom de eksplosive volds-skildringene, med eksempler på glitrende filmskuespilleri, for eksempel av Christoph Waltz, som slu, intelligent og livsfarlig SS-offiser...
Brad Pitt, derimot, gjør seg helt bort her, særlig i scenene mot slutten av filmen, som tar av mot det fullstendig absurde til slutt, men så er dét også meningen. Verden hadde sett ganske annerledes ut om Tarantinos slutt på Den andre verdenskrig hadde vært sann..!




MAGIKEREN: Når Quentin Tarantino en gang vokser ut av sine volds-hallusinasjoner, kan han lage bra film hvor vi, tilskuerne, ikke stadig får hikke av blodsprut, tenker vi. (Foto: Filmweb).


Så vi sitter og tenker mens blodet spruter at en gang, når Quentin Tarrantino vokser ut av sine volds-hallusinasjoner, kan han lage bra film hvor vi, tilskuerne, ikke stadig får hikke av blodsprut.
Han står jo der godt beskyttet bak kameraer og redigeringskonsoll, det er vi, kinopublikumet, som får ta støyten. Hører du, Quentin!
Så hva er vitsen i denne filmen. At amerikanerne kan være enda verre enn tyskerne? Det er jo et slags budskap, det også.
Det handler ikke om amerikanere eller tyskere, muslimer eller kristne. Det handler om hvem som har makten og kan gjøre det han vil. 
Inglorius Basterds er en oppdatert variant av den gamle Dirty Dozen-oppskriften, med en gjeng amerikanske kommando-soldater, denne gangen med et heljødisk lag — de har jo noe å melde i denne saken..! Bak fiendens linjer forsøker de å få til så mye faenskap som mulig mot nazi-gutta.
Brad Pitt stiller merkelig forkledt i en pussig, corny dialekt, ikke akkurat Lee Marvin i Dirty Dozen, mer en skrudd krysning av den gamle, oversminkete James Dean i Giganten og en fet, savlende Gary Cooper-lignende figur, om noen kan forestille seg det, på sine eldre dager.
Pitt spiller dette, grotesk tilbakelent, som low comedy, mens de andre er mer skikkelige bad guys. De hogger av lemmer og tar skalper og oppfører seg som gamle Apache-indianere, med et smil om munnen.
En skulle kanskje tro et internasjonalt kinopublikum er i ferd med å gå lei av den gamle verdenskrigen, men Tarantino frisker opp det hele med liv og lyst og blod og død, bare med dobbelt så mye av det siste.
Men det er altså Tarantinos måte. Ikke før du tror du har ham i en trygg posisjon, før han kaster seg rundt og finner på ny faenskap. Forfriskende, er det. 
_bb/

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Legg inn en kommentar