lørdag 21. januar 2012

Cosmopolite: Scat-sang og Django-punk

DJANGOFESTIVAL:   Sigøyner-scat-sang-gruppa Serge Camps, med sanger og felespiller Piotr Sapieja i front,  åpnet årets Django-festival, den 33. i rekken, på Cosmo-polite i går med sin slentrende, svært sjarmerende "rivierastil".. (Foto: Bjørn Bratten)


Hot og hektisk på Torshov


Av BJØRN BRATTEN, Østkantliv
Mens det var Django-punken til Toulouse-gruppa med det rare navnet, Samarabalouf, som reddet kvelden sist vi var på Django-festival, måtte de denne gangen, i går fredag, på festivalens første dag, dele æren med den fransk/russisk/ italienske scat-sang-gruppa Serge Camps og deres noe pretensiøse show, kalt Opus4. 
Og når vi sier pretensiøs så mener vi at noen av låtene de spilte var kanskje litt for kompliserte for deres slentrende, men svært sjarmerende riviera-stil. Det er fært å si det, men når det gjelder presisjon ligger Dizzie Tunes et hakk lenger fram i løypa i fraser og harmonisering. Om det altså skulle være noe sammenligningsgrunnlag. 
Og når du skal kore og scatte på en gang må harmonier og fraseringer sitte som skudd. Hører dere!


SJARM: Serge Camps-gruppa, med sjefen sjøl til høyre i dette bildet, sjarmerte med et bredt og fengende repertoar.. (Foto: Bjørn Bratten)


Men på Cosmopolite på Django-festival er vi ikke så nøye på disse detaljene, der er det hektisk og løssluppent og sigøynermusikken tas imot med åpne armer og hjerter, og vi sier alle dabadabadu når det trengs. Og det som manglet i presisjon tok Serge Camps og hans venner igjen i entusiasme, og ikke minst bredden i repertoaret, fra jazz-klassikere som Moanin og Its love til Beatles-travere som Lady Madonna — samt de mest nødtørftige innslag fra den pliktskyldige Django-katalogen...
De fire musikerne hadde altså rikelig med sjarm, og da spilte det jo ingen rolle, snarere tvert i mot, at mye av presentasjons-ritualet for publikum ble holdt på russisk.
Trolig fordi disse herrene hadde reist langt nordover for å komme hit, og da kan det fort falle naturlig å snakke russisk. 
Kvelden ble avsluttet som sist med herrene fra Toulouse, Samarabalouf, pluss en trekkspiller som gjest, og det var hot og hektisk som vi er vant til å høre dem. Trekkspilleren, Jean-Luc Amestoy, bidro med ekstra nerve og en fin og varm og fyldig stemning, særlig på de litt langsommere låtene. På de frenetiske up-tempo-låtene til Samarbalouf skal det nok noen år med trening til før man er helt på høyden. 
Skjønt trekkspillet bidro fint til å sprekke opp den til tider litt bastante gitar-ekvilibrismen til Samara-gutta...
_bb/




Finn mer under KULTUR

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar