Sosialpornografisk ny TV-dokumentar på NRK
"I Frontsøstrene plasker filmskaperne Grindaker/Kjøs i flere sekvenser uti med begge beina i det som rett og slett må kalles sosialpornografi.."
TV-dokumentar: Frontsøstrene (No.)
Regi: Hilde K. Kjøs og Karoline Grindaker
Produsent: Mica Film
Sendt på NRK1 lørdag 8.oktober
Av BJØRN BRATTEN, Østkantliv
Det var en svært spinkel oppreisning å hente for de såkalte Frontsøstrene i den NRK1-sendte TV-dokumentaren i beste sendetid på lørdag kveld, om det var det som var meningen med denne filmen.
Den er produsert på en måte som slett ikke bidrar til å lette på den ubegripelig børen som de gamle kvinnene som dette handler om har slitt med gjennom et langt liv.
Dét måtte jo ellers være et slags hovedmotiv for å sette i gang et såpass vidløftig filmprosjekt.
Resultatet på skjermen er en dvelende, smertefull og ubegripelig taus beretning, der de gamle kvinnenes bitre minner bare formidles i løsrevne brokker som ikke bidrar til å bringe noen helhet eller sammenheng i beretningen.
Savnet av en sammenbindende, veiledende og omsorgsfull fortellerstemme er bokstavelig talt skrikende.
REGIPAR: Frontsøstrene er laget av de to regissørene Karoline Grindaker og Hilde K. Kjøs, her på Kortfilm- festivalen i Grimstad i 2008..
Dette er desto mer slående når man vet at i forhånds-reportasjen på NRK.no om den en time og ti minutter lange filmen blir de relevante argumentene for å lage en slik film behørig omtalt.
Men filmen selv lever ikke opp til ambisjonene.
De seks kvinnene som er intervjuet, av totalt 450 som vervet seg for Røde Kors, og ble sendt til Østfronten for å pleie hovedsakelig tyske soldater under krigen, blir langt på vei latt i stikken av filmskaperne — og av NRK, som ansvarlig utgiver.
Filmen er laget av Hilde K. Kjøs og Karoline Grindaker for produsenten Mica Film. Regiparet Kjøs og Grindaker har tidligere laget prisvinnende dokumentarfilmer som den bemerkelsesverdige Lykkens Grøde om fjellbygda Lykkja og familien Lykken, en film som fikk gjentatte visninger på NRK TV.
Til NRK.no sier historikeren Hans Fredrik Dahl at Røde Kors kunne gjort mer for å hedre kvinnene for jobben de gjorde.
- Røde Kors så på dem som samaritaner, men organisasjonen har ikke kunnet motsette seg at kvinnene ble straffet, sier Dahl. Først i 1990 kom beklagelsen fra organisasjonen.
- Norges Røde Kors mener at tiltale ikke burde vært reist mot de norske kvinnene som virket som Røde Kors hjelpepleiere i Tyskland under siste verdenskrig, sa daværende president i Røde Kors, Bjørn Bruland, ifølge NRK.no.
Den manglende støtten fra arbeidsgiveren har ikke vært tema under innspillingen av filmen, blir det konstatert i reportasjen på nettstedet.
Dette oppleves som fullstendig uholdbart når man ser filmen. De seks kvinnene, som alle var rundt 20 år rundt 1940, er altså rundt 90 år i dag.
Flere av dem ble dømt til fengsel for landssvik da krigen var over, andre ble boende i Tyskland og bor der fortsatt den dag i dag.
- I 65 år har de båret på skammen for at de valgte å pleie tyske soldater under krigen. Og det på tross av at de aldri jobbet for fienden, men vervet seg for Røde Kors, heter det i omtalen.
Men i filmen er det lite støtte å hente for de gamle kvinnene. Skammen har vært så voldsom at noen av kvinnene ikke en gang har fortalt hemmeligheten til sine egne barn, fremgår det av omtalen.
- Det har vært skrevet lite om kvinners liv og innsats under krigen. I forhold til frontkjemperne har jo frontsøstrene kommet veldig i skyggen, sier Dahl.
- I tillegg er det jo en ambivalens når det gjelder frontsøstrene. De var upartiske samaritaner som ble innrullert i en stor, verdensomspennende krig. Det var nok vanskelig å vurdere dem moralsk, sier Hans Fredrik Dahl.
Filmen om frontsøstrene har pinlig lite å by på når det gjelder den slags vurderinger — filmskaperne synes å være mer opptatt av filmatiske virkemidler, talende pauser og dramatiske arkivsnutter enn å tale de gamle kvinnenes sak, på tampen av et nesten ufattelig tungt liv.
I deres mest vellykte film hittil, Lykkens Grøde, balanserer Grindaker/Kjøs på en knivsegg, helt på kanten av hva som kan se ut som en litt ansvarsløs omgang med objektene for sin virksomhet. I Frontsøstrene plasker de i flere sekvenser uti med begge beina i det som rett og slett må kalles sosialpornografi..
-bb/
Det var godt å lese omtalen av denne dokumentaren som mener det samme som jeg. Jeg ble sååå skuffet, ingen forklaringer, opplysninger, bakgrunnsinformasjoner etc. for meg som ikke har innsikt i dette temaet. Sørgelig tynn og nærmest intetsigende beskrivelse fra de som står bak filmen, for denne kunne ha vært interessant og oppklarende dersom man hadde engasjert seg mer. Hilsen Alice Schmelck
SvarSlett