onsdag 13. mars 2013

Nationaltheatret: Konsert/teater med deLillos..


NATIONALTHEATRET: Kutt en time, skrev VG. Stram inn og sløyf pausen, skrev Aftenposten: Regissør Ole Anders Tandberg har tatt deLillos bittersøte verdensbilde på alvor — med Lars Lillo Stenberg i sentrum.. (Foto: L—P Lorentz)

Bittersøtt på Hovedscenen:

 deLillos: livet er en liten dings..

(Oppdatert 21.april: En ny runde med deLillos-teater..)

Regissør Ole Anders Tandberg har tatt deLillos’ bittersøte verdensbilde på alvor og satt sammen tekster og musikk til en forestilling om livet, om håp og drømmer, om kjærligheten og om det absurde ved vår tilværelse. Kjente og kjære sangtekster får et nytt perspektiv i møtet med teatrets egenart, og forestillingen som springer fram fra dette møtet er en særegen hybrid av konsert og teater. 
Vi følger sju av Nationaltheatrets fremste skuespillere på en reise gjennom livet og årstidene, tett fulgt og ledet av gutta i bandet.
Urpremiere 16.mars på Hovedscenen. 
Skuespillere: Gisken Armand, Andrine Sæther, Ole Johan Skjelbred, Thorbjørn Harr, Eindride Eidsvold, Marika Enstad, Tom A. Haug
Musikere: Lars Lillo-Stenberg, Lars Fredrik Beckstrøm, Lars Lundevall, Øystein Paasche.

Opera-dramatikk i hardbarket lydbilde, skriver Aftenposten

Oppdatert mandag 18.mars 2013 klikka 0815: Stram inn, ton ned, og fjern pausen! Da blir dette en ikonisk teaterkonsert, skriver Aftenpostens Mona Levin etter premieren lørdag på DeLillos-forestillingen på Nationaltheatret.. Hun mener særlig første akt skjemmes av at alt skal med, og av mangel på nyanser. Finalen er som en Beethoven-symfoni, den slutter og slutter. Og slutter, skriver anmelderen, som fremhever ensemblet som sterkt. Særlig utmerker Thorbjørn Harr seg, som Lars Lillo-Stenbergs alter ego, i kraft av sin intense scenetilstedeværelse og en stemme like mangfoldig som tekstene, skriver Mona Levin.

VG: Kutt en time av livet er en liten dings
— Kjære Nationaltheatret — kutt en time av livet er en liten dings, og dere har en populærmusikalsk klassiker på landets hovedscene, skriver VGs anmelder
Stein Østbø.  

— I den grad det er en rød tråd i stykket, dannes det i første akt kjærlighetskonstellasjoner som er mildt sagt forvirrende, men som heldigvis framstår klarere  i andre akt.
— For der første akt er en drøy timelang lidelse av overmaniert kroppsspråk fra skuespillere — med unntak av Thorbjørn Harr — som aldri synes å finne sin plass, og annenrangs, ropende teatersang blottet for nyanser, er det et helt annet ensemble som kommer på scenen etter pausen, skriver VG.

_bb/

1 kommentar: