MENINGER/DEBATT
Dette er en side for lengre innlegg fra eksterne debattanter,
av en lengde som gjør at de ikke får plass i kommentarfeltene under artiklene på hovedsiden. Siste innlegg ligger øverst..
Innhold: Lena Lindgren, Eivind Otto Hjelle, Tom Remlov, Knut Olav Åmås, Bano Rashid, Ina Blom.
2.november 2012
Onsdag 24.oktober 2012:
Folk flest vil ikke ha Lambda
Eivind Otto Hjelle
23.OKTOBER 2012
Munch til Tøyen
Det er byutvikling denne saken bør dreie seg om
Av Tom Remlov, operasjef

Gitt, da, at synergien ved en plassering i Bjørvika er tvilsom - da er det jo ikke bare legitimt men også påkrevd å vurdere andre mulige ringvirkninger av en så stor offentlig satsing. Det er i et slikt perspektiv Tøyen blir det opplagte stedet for fremtidens Munch-museum. Og i de utredningene av alternativer som bystyret fikk seg overlevert nå i september - og som de selvsagt skulle ha bestilt og hatt tilgjengelig før en arkitektkonkurranse om Bjørvika ble utlyst, noe alle partier må bære ansvaret for - fremgår det klart at Tøyen byr på flere realistiske muligheter.
(Innlegget er trykket som kronikk i Aftenposten 23.oktober 2012.)
Torsdag 14.juni 2012
Kommentar-artikkel av Aftenpostens kultur- og debattredaktør
Knut Olav Åmås
(Innlegget, som ikke ligger på nettavisa, er skrevet av fra papiravisa av Østkantliv-redaksjonen..)
Aksjonisme på autopilot
Taper alt. Motstanderne av skulpturparken i Oslo har tapt hver eneste klagesak. Kanskje på tide å gi seg?
Den såkalte Folkeaksjonen for bevaring av Ekebergskogen har brukt alle tenkelige midler for å stoppe Oslo Kommunes skulptur- og kulturminnepark i Ekbergåsen. Hver stein er snudd, hvert saksforhold vrengt inn og ut, hvert dokument gransket av offentlige klageinstanser. Et prosjekt som er et samspill mellom offentlig og privat, skal tåle grundig gjennomlysning og skarp kritikk.
Vigelandsanlegget ble også sterkt kritisert før det sto ferdig — og ble omfavnet av hele Norge og halve verden. Selv er jeg blant dem som mener det er en god idé å virkeliggjøre parken med 80 norske og utenlandske skulpturer basert på en donasjon fra Christian Ringnes på 300 millioner kroner.
Naturvern og korrupsjonsjakt.
Det er blitt et tydelig mønster nå: Folkeaksjonen forsøker å stoppe hele skulptur- og kulturminneparken, men taper hver eneste klagesak. Tidligere denne uken avviste Fylkesmannen i Oslo og Akershus i et 17 sider langt dokument et halvt dusin klager fra aksjonen og deres meningsfeller.
Et av de siste utspillene er en anmeldelse av mulig korrupsjon i kommunen. Det var bare det som manglet: Selvforståelsen til Folkeaksjonen, som ikke minst består av en hard kjerne av naboer på Ekeberg, er at de begynte som naturvernere og "har endt som korrupsjonsjegere."
Denne rollen mener de at de har måttet ta på seg fordi ikke bare politikerne, men også mediene, har sviktet i parksaken — til tross for at flere spaltekilometer er blitt brukt til hard kritikk av parkprosjektet enn til å støtte det.
Men vurdert ut fra beslutningene til alle de offentlige organene som etter hvert har tatt stilling til klagesakene fra parkmotstanderne, er det ikke hold i noen av anklagene — enten de gjelder naturødeleggelser, følger for Oslo-borgernes folkehelse, skandaløs saksbehandling eller skjulte kommersielle motiver.
Fortsetter det slik — og det må vi selvsagt håpe — er det muligens snart på tide for de relativt få parkmotstanderne å ta til etterretning at et politisk flertall i hovedstaden og et flertall av innbyggerne faktisk ikke er grundig lurt, slik aksjonistene mener. I motsatt fall blir det som startet som legitim, konstruktiv aksjonisme, til destruktiv kampanje, der fakta ikke får forstyrre de bastante meningene.
For flere enn naboene.
Jeg tror Ekberg skulptur- og kulturminnepark vil bli en attraksjon i Oslo og Norge — et eksempel på "berørt natur", reist på restene av den mer enn hundre år gamle folkeparken samme sted. Området blir nå tilgjengelig for langt flere enn naboene. 90 prosent av det store skogområdet forblir uberørt og det ligger an til en forsiktig skjøttet balanse mellom friluftsliv, naturvern og kulturminner.
Det skulle ikke forundre meg om motstanderne av skulpturparken kan bli glad i den når dn åpner, kanskje neste høst. Men det er nok mer sannsynlig at de vil fortsette å insistere på at alle andre involverte enn de selv er enten udugelige eller ført bak lyset.
Dette er en side for lengre innlegg fra eksterne debattanter,
av en lengde som gjør at de ikke får plass i kommentarfeltene under artiklene på hovedsiden. Siste innlegg ligger øverst..
Innhold: Lena Lindgren, Eivind Otto Hjelle, Tom Remlov, Knut Olav Åmås, Bano Rashid, Ina Blom.
2.november 2012
Den enes død, den andres brød
Ekely: Sveitservillaen var Edvard Munchs hjem, hvor bodde fra 1916 til sin død i 1944. Rivningen av Munchs hus kaster mørke skygger inn i dagens museumskrangel. Foto: Scanpix
«Hvorfor ble Munch også sviktet av de som skulle skjønt det hele, av kunstnere selv?»
KOMMENTAR
«Nå river de Edvard Munchs hus på Ekely. Bord for bord rives opp med kubein og øks, planke for planke løsnes biter av denne sveitservillaen …».
Det er VG, 4. juni 1960, som rapporterer. Ja – for vi rev rett og slett huset til Edvard Munch, for ikke så mange tiår siden. Hvorfor er det så få som vet om dette? Er det glemsel eller aktiv fortrengning?
Rivningen av Munchs hus kaster mørke skygger inn i dagens museumskrangel. Et sted underveis erkjenner man nemlig at Ekely ville hatt – kulturelt, men også økonomisk – større verdi enn Operaen, Lambda og Astrup Fearnley Museet til sammen. Rett og slett fordi han bodde der.
Dette er historien om middelmådighetens seier, og seierherren er en mann ved navn Finn Nielsen. En kunstner du trolig aldri har hørt om, men en joker i spillet om Ekely.
Men først: Ekely. En sveitservilla fra 1897 med åtte rom, fjøs, drivhus (etter hvert erstattet med atelier), en stor hage og 30 mål dyrket mark. Munch bodde der i nesten tretti år. I dag kan vi se huset for oss gjennom hans malerier, for Munch selv forsto virkningen av fysiske rom. Han malte selvportretter inn i husets konkrete bestanddeler: «Foran hjørnevinduet», «Ved hageveggen», «Mellom klokken og sengen». Motivene gjør det lett å danne seg et bilde av ensomheten hans, alltid arbeidende, alltid med lyset på, fordi han var mørkredd.
Vi vet også, gjennom ulike Munch-biografier, mye om husets inventar: Møbler fra barndomshjemmet, blant annet to stoler med gyldenlær som foreldrene nesten hadde slitt ut. Den svarte kurvstolen som finnes i portrettet «Syk pike» i stuen. Et gulvur (kjent fra flere malerier), et sjakkspill, og masse bøker: Hans Jægers og Prszybyszewskis romaner, Dagny Juels skrifter, Strindberg, Thiis bok om da Vinci. Masse brev og avisutklipp.
Det er her han i 1940 snubler og faller i hagen, det tar lang tid før han klarer å reise seg. Det er her han ser rutene bli knust da et tysk krigsskip eksploderer nede ved havnen. Små ting. Han dør på Ekely, i sengen sin, 23. januar 1944.
Er dette viktig? I essayet «Great Men’s houses» besøker Virginia Woolf forfatterparet Thomas og Jane Carlyles hus og beskriver det «mer som en kamparena, enn et hjem». Så legger hun til at det å tilbringe en time der fortalte henne mer enn å lese all verdens biografier. Slik er det med fysiske steder: Hukommelsen, også den kollektive, er knyttet til dem. Når vi utsletter et sted i den ytre verden, mister vi en hovedvei til vår egen historie. Nå som hjerneforskning er i vinden er minnets stedsavhengighet blitt «bevist», men mennesker har alltid fulgt prinsippet: Tusenvis av ungdommer busses for eksempel til gamle konsentrasjonsleirer, ut fra en logikk om at de som opplever det fysiske skallet av dem «umulig kan glemme».
Å ta vare på kulturminner er egentlig å forstå verdikjedens bunnlinje. Det meste kan byttes ut, men ikke fortiden, som er uerstattelig. Fortid kan ses som en immateriell og derfor edlere form for luksus, den er unik og tilhører eieren eksklusivt. En by som stresser med å slå opp dyre signalbygg, viser derfor mest av alt sitt mindreverdighetskompleks.
Det hyppigste argumentet for å rive Munchs sveitservilla var at den med datidens antiromantiske øyne var «stygg». Til og med Rolf Stenersen hevdet det. Men det er en (typisk norsk) misforståelse av verdikjeden å tro at en kunstnerbolig må være flott. Ludwig Wittgenstein hadde en selvbygd hytte i Skjolden i Sognefjorden der han skrevFilosofiske undersøkelser og et overdådig hus i Wien, Wittgenstein-palasset. Jeg vet hvilket av de to husene jeg helst ville sett. Men den lille plankehytta er selvsagt revet.
Freuds hus i Wien, Salvador Dalis hus i Portlligat, Kafkas hus i Praha, Frida Kahlos Casa Azul, Selma Lagerlöfs Mårbacka. Relativt vanlige hus (med solid unntak for Dali) som i dag fungerer som en slags museer. Egentlig er nyrik historieløshet heller ikke spesielt påtrengende for Norges del, vi har Sigrid Undsets Bjerkebæk, Bjørnstjerne Bjørnsons Aulestad og Troldhaugen til Edvard Grieg.
Det er et Oslo-fenomen vi snakker om. Hovedstaden har raseringen av Ekely på samvittigheten og Arbins gate, der Ibsens leilighet står, ble med nød og neppe reddet nylig. Kunne kanskje «Grotten» til Henrik Wergeland blitt et bra treningsstudio?
Munch testamenterte nesten alt han hadde til Oslo kommune. Den gang, som nå, strever vi med å forstå omfanget av hans verdensberømmelse. Det ble faktisk foreslått museum på Ekely rett etter Munchs død. Men museum, kunstnerbolig eller en kombinasjon av disse to: ingen kastet seg over saken. Og i 1949, fem år etter hans død, ble det lagt frem en reguleringsplan for nye kunsterboliger der. Ideen tok opp i seg noe typisk norsk og for så vidt sympatisk; området skulle komme andre kunstnere til gode, det skal være demokratisk og egalitært.
Det fantes protester. I Aftenposten 24. mai 1949 kan man lese et opprop for å redde Ekely, signert 17 menn, blant dem Stortingets presidentskap og den tidligere direktøren for Norges Bank, Nicolai Rygg. De ber opinionen om å se inn i fremtiden, forestille seg hvor pinlig det vil bli når tusener av tilreisende kommer til Norge for å se Munchs hjem, men må få svaret: «Det er revet». I dag ser man hva de sier: De ber Oslo om å forestille seg hvordan det kan føles, i 2012 for eksempel, å ha en fortid.
Dagen etter møter vi et nytt navn på trykk i samme avis, Finn Nielsen. Få har hørt om denne mannen som kunstner, det viktigste han laget var en mosaikk i Drammens krematorium. Nielsen var imidlertid også leder for kunstnernes byggekomité på Ekely. Syrlig debattstil var også et av hans spesialområder: han latterliggjorde det han kalte for «et gråtkvalt opprop» for «en gammel maurspist sveitserrønne». Finn Nielsen mente at bevaring ville skape en «grotesk Munch-kultus» på Ekely. De nye moderne kunstnerboligene derimot, ville bli et «levende minnesmerke», som Oslos myndigheter stolt kunne sende valfartende til, slik at de kunne oppleve ekte liv og mylder.
Finn Nielsen vant. I dag er det 44 kunstnerboliger på Ekely, og parkeringsplass for beboerne der huset lå. Men ingen valfarter hit for å oppleve kunstnerisk liv og mylder. En ung fattig kunstner kan se langt etter Ekely, inngangsbilletten for et rekkehus er rundt fem millioner kroner. Selv om boligene ikke kan gis videre i arv, har den sosialistiske nybyggerånden blitt privatisert og kapitalisert, og Ekely har lukket seg om seg selv.
Men vent nå litt: 8. februar 1952 møter vi igjen Finn Nielsen i arkivene. VG bringer et referat fra et møte der Oslo-politikerne gir finansielle garantier utover Husbankens regler. På møtet behandles et lass av saker, men bare én sak vekker diskusjon: Det er visstnok Finn Nielsens hus på Ekely det dreier seg om. Hans enebolig er på 300 kvadratmeter – er det riktig at kommunen skal særbehandle Nielsens hus med mer støtte enn de andre kunstnerboligene?
Referatet som følger er særs interessant: Finansrådmann Egil Storstein ser det ikke som rimelig å gi mer støtte til hans enebolig enn til de andre rekkehusene med mindre atelierer. Sivilingeniør H. Chr. J. Borchgrevink fra Høyre uttalte deretter at han hadde «all respekt for kunstnere, men det ville være å gå for langt når kommunen ville yte støtte til Finn Nielsens hus som var på 200 kvadratmeter pluss 100 kvadratmeter til et spesialatelier». Ingen, selv ikke kunstnerne, ville forstå hvorfor kommunen gir penger til et privathus på 300 kvadratmeter, ble det sagt.
Mot dette innvendte disponent Auden Baastad at «selv de husløse ville forstå at kunstnere ikke kunne stå i samme bås som alminnelige mennesker, de kunne ikke klare seg med 80 kvadratmeter og hadde behov for atelierer». Det siste ble faktisk sagt helt uten ironi. Og da det skulle voteres, gikk 43 medlemmer inn for å støtte Nielsens hus, 41 stemte mot. Ved annen gangs votering var det enstemmig. Begrunnelsen var, ifølge VG, at et nei kunne kullkaste hele Ekely-prosjektet og at Nielsen var en «drivende kraft» for utbyggingen.
Det er ikke korrupsjon, men det stinker lang vei. Mannen som ikke ønsket noen kultus rundt en stor maler, fikk til slutt det største huset på Ekely. Kampen hans mot «sveitserrønnen» ble belønnet. Nei, det er ikke korrupsjon, det er smålighetens seier over det store, det er Finn Nielsens seier over Edvard Munch.
At kulturpolitikere ikke er spesielt interessert i kultur, vet vi. Tabbene til Oslos politikere kan unnskyldes som historieløshet, kulturløshet eller smakløshet. Men hvorfor ble Munch også sviktet av de som skulle skjønt det hele, av kunstnere selv?
Kanskje var modernismen, som var sterkt enerådende i etterkrigstiden, så tett koblet til norsk politikk, at det overordnede målet ble utjevning, også i kunsten. Munch var figurativ, og i tillegg fremmed, både i norsk politikk og kunstmiljø. Kanskje handler det om vanlig karrig gjerrighet. En demokratisk parole kan holde de største nede, og Munch var utsatt, fordi han var så soleklart størst. Man måtte bare vente til han var død, men da var man også lei av å vente.
Finn Nielsen var god på å drive eiendomsutvikling, og etter hvert tjente dette ham selv. Hei, det minner jo om dagens eiendomsutviklere i Bjørvika! Slik fortsetter historien, uten noen større erkjennelseskast. Vår store kunstner omgis fremdeles av egeninteresse, politisk spill og lunkne, estetiske planer. Munchs nye hus er i hendene på nåtidens Finn Nielsener.
Slik er middelmådigheten, den kjenner ikke noe større enn seg selv.
Onsdag 24.oktober 2012:
Folk flest vil ikke ha Lambda
«Folk flest vil ha Lambda» forkynte Aftenposten i et stort oppslag 22.10, med henvisning til en meningsmåling tatt opp i Østlandsområdet. Når tilhengerne av Lambda i Bjørvika utgjør 32 % eller 39 %, avhengig av geografisk tilknytning, er dette en meget kreativ fortolkning av tallmaterialet. Man kunne heller ha skrevet «Stort flertall mot Lambda». Dette stemmer også med avstemningsresultatet i Oslo Bystyre i fjor, da et flertall satte en stopper for prosjektet.
Men enkelte tall er interessante. Det opplyses at 49 % av Venstres velgere er for Lambda. Det betyr faktisk at det ikke engang i det partiet som lanserte Paulsen-kaia som byens beste tomt for Munch er et flertall for denne løsningen. Hva så med storebror i Byrådet, Høyre? Av en eller annen grunn oppgir ikke Aftenposten tallene for Høyre og KrF, heller ikke for Frp eller AP. Hvilke spørsmål avisen stilte det beskjedne antall 497 personer i Østlandsområdet fremgår dessuten ikke. Det gjør tolkningen vanskelig.
Litt enkel regning kan imidlertid tyde på at det blant Høyres velgere i Oslo og Akershus er langt færre enn 39% som foretrekker Lambda i Bjørvika. Overskriften kunne altså like gjerne vært «Stort flertall i Høyre mot Lambda». Det bør kanskje noen i partiet merke seg.
Eivind Otto Hjelle
23.OKTOBER 2012
Munch til Tøyen
Det er byutvikling denne saken bør dreie seg om
Av Tom Remlov, operasjef
I kveld fylker folk seg i fakkeltog for Munch til Bjørvika. Det er ikke sikkert de blir så mange, men noen motdemonstrasjon møter de nok uansett ikke. Til det er alle involverte for veloppdragne. Det er synd. Det hadde vært på sin plass om motstanden også gjorde seg gjeldende, især når den vies så liten oppmerksomhet i mediene. Dette er en sak av stor betydning, både for byen og landet. Den endelige beslutningen skal vi jo helst kunne leve med i et par hundre år, minst.
Hos oss i Operaen er meningene om vår mulige nye nabo svært delte - akkurat som de er det hos menigmann, og derfor også hos politikerne. Som institusjon har Den Norske Opera & Ballett imidlertid valgt ikke å innta noe offisielt standpunkt. Vår oppgave er å skape opera og ballett av ypperste klasse for et størst mulig publikum. Hvor Edvard Munch til slutt får sitt tidsmessige museum er det andres ansvar å avgjøre.
Når jeg derfor er imot Lambda, uttaler jeg meg som privatperson, slik enhver av mine medarbeidere også er fri til å gjøre. Og mitt syn grunner seg i et perspektiv lang ut over Operaens interesser.
Bjørvika som bydel
Mine innvendinger mot Lambda er trefold: Jeg tror ikke det vil bidra til den riktige utviklingen av Bjørvika som bydel, og jeg tror det vil frata oss et uhyre viktig redskap i utviklingen av det fremtidige Oslo. Dessuten syns jeg det er et usedvanlig uskjønt hus.
Som kjent var det et overraskende og dristig makeskifte mellom daværende byrådsleder Erling Lae og kulturminister Trond Giske som la grunnen for situasjonen vi i dag befinner oss i. Ved at staten fikk tilgang til Vestbane-tomten, kom prosjektet Nytt Nasjonalmuseum seg ut av sitt mangeårige dødvanne på Tullinløkka. Det økonomiske mellomværende dette innebar, satte samtidig Oslo kommune i stand til å haste-vedta plassering av både det nye Deichman og Munch-Stenersen i Bjørvika.
Opprinnelig syntes jeg dette var et columbi egg. Det løste jo alt - med et pennestrøk! Og alle kunne endelig komme i gang! Og Operaen var sikret andre naboer enn bare bankbygg og luksusboliger.
Kulturkonsum og turisme
Problemet var at det gikk for fort. Det ble ikke tid til å utforske den egentlige konsekvens av å lokalisere to så dominerende kulturinstitusjoner sammen med Operaen. Ville det skape mangfold og vitalitet, eller ville det ensrette området som et sted for kulturkonsum og turisme?
Dessverre er jeg etter hvert blitt overbevist om at det er det siste som vil skje.
Som kommunalt hovedbibliotek tror jeg riktignok Deichman først og fremst kan komme til å utgjøre en del av byens hverdagsliv, og som sådan representere en kontrast til de enestående opplevelser Operaen skal by på. I så måte kan de to være nyttige naboer, som ikke vil appellere til de samme behov hos sitt publikum, men kanskje tvert imot bli smittebærere for hverandre.
Utligne hverandre
Men med Munch-Stenersen frykter jeg virkelig den motsatte mekanismen: Jeg tror faren er at opera og museum kan komme til å utligne hverandre - at den turist- og besøksstrømmen vi alle snakker om ikke vil havne hos begge men hos én. Og la meg straks understreke: Jeg tror ikke det vil gå mer ut over den ene enn den andre. Trolig vil begge få lide. Formidable 1.7 millioner mennesker besøker nå Operaen i året, og det skjer uten noen drahjelp fra omkringliggende virksomheter - jeg hadde nær sagt tvert imot, det nåværende ingenmannsland tatt i betraktning. Like lite som Operaen derfor trenger Munch for å pådra seg interesse for sine kunstarter, mener jeg Munch vil trenge Operaen.
Tom Remlov
Byutvikling
Det er kort sagt byutvikling denne saken bør få dreie seg om.
Realiteten er at Tøyen allerede er under forvandling til et nytt og viktig tyngdepunkt i indre Oslo. Det ligger innen gangavstand av Oslo S, og rett opp fra smeltedigelen på Grønland. Det er et transportknutepunkt, og er faktisk ganske lett tilgjengelig også fra nord. Dessuten har det en type boliger, bosetting og demografi som f.eks. vi i Bjørvika bare kan drømme fåfengt om.
Her vil et nytt Munch-museum få gjøre seg gjeldende på egne premisser, og virkelig skape seg sin unike profil - uten å forstyrre eller forstyrres av andre tilstøtende aktiviteter. Og vil det komme folk hit? Selvsagt. Det vil avgjøres av hvor godt museet drives. Den beste illustrasjonen i så måte, til inspirasjon og utfordring, er Tate Modern i London. Det ble lagt til et mindre sentralt sted enn Tøyen, og der den beste adkomsten er en lang og smal gangbro over Themsen. De har nesten et større publikum enn de kan håndtere.
Skape nytt liv
Og akkurat som effekten har vært i London, vil et nytt Munch-museum på Tøyen ikke bare gi identitet til bydelen - det vil skape nytt liv til de omkringliggende områder, i Oslos tilfelle både ned mot sjøen og inn mot sentrum.
Nettopp slik Bjørvika-utviklingen har vitalisert både Kvadraturen og Middelalderbyen og -parken, og ikke minst: Oslo S.
Den gangen debatten om nytt operahus raste, sto kampen som kjent mellom Vestbanen og Bjørvika. I den forbindelse skrev VG i en leder, i juni 1998, rett i forkant av Stortingets beslutning:
«Det er forstemmende at en nasjonal kultursak som bygging av en ny opera gjøres til et spørsmål om byutvikling i Oslo. (...) Det ligger en byggeklar tomt på Vestbanen. Den er i hovedstadens sentrum, nær andre nasjonale kulturinstitusjoner som Nationaltheatret og Konserthuset. På Vestbanen kan operaen bli en naturlig del av en etablert kultur- og underholdningssammenheng. Det fremhever operaens nasjonale karakter at man bygger den i hovedstadens sentrum. Og fremfor alt betyr opera på Vestbanen at den kan stå ferdig innen relativt kort tid. Vi har ventet lenge nok. Det blir en kulturpolitisk skam dersom operasaken nå sendes ut på en ny, uviss vandring.»
Denne pussige høyblokken
Lyder det kjent? Dersom denne argumentasjonen hadde vunnet frem - og oppslutningen om Vestbanen oversteg på det tidspunkt mange ganger hva kveldens fakkeltog vil få - hadde vi i dag ikke hatt det fantastiske operahuset vi fikk. Eller sagt på en annen måte: Det hadde ikke vært noe Bjørvika der et Lambda kunne bygges.
Og denne pussige høyblokken, som selv tilhengerne strever sånn med å like - hva om den hadde vært det første som ble bygget i et nytt Bjørvika? Er det for alvor noen som tror Snøhetta da hadde tegnet Operaen slik den ble? (Innlegget er trykket som kronikk i Aftenposten 23.oktober 2012.)
Torsdag 14.juni 2012
Kommentar-artikkel av Aftenpostens kultur- og debattredaktør
Knut Olav Åmås
(Innlegget, som ikke ligger på nettavisa, er skrevet av fra papiravisa av Østkantliv-redaksjonen..)
Aksjonisme på autopilot
Taper alt. Motstanderne av skulpturparken i Oslo har tapt hver eneste klagesak. Kanskje på tide å gi seg?
Den såkalte Folkeaksjonen for bevaring av Ekebergskogen har brukt alle tenkelige midler for å stoppe Oslo Kommunes skulptur- og kulturminnepark i Ekbergåsen. Hver stein er snudd, hvert saksforhold vrengt inn og ut, hvert dokument gransket av offentlige klageinstanser. Et prosjekt som er et samspill mellom offentlig og privat, skal tåle grundig gjennomlysning og skarp kritikk.
Vigelandsanlegget ble også sterkt kritisert før det sto ferdig — og ble omfavnet av hele Norge og halve verden. Selv er jeg blant dem som mener det er en god idé å virkeliggjøre parken med 80 norske og utenlandske skulpturer basert på en donasjon fra Christian Ringnes på 300 millioner kroner.
Naturvern og korrupsjonsjakt.
Det er blitt et tydelig mønster nå: Folkeaksjonen forsøker å stoppe hele skulptur- og kulturminneparken, men taper hver eneste klagesak. Tidligere denne uken avviste Fylkesmannen i Oslo og Akershus i et 17 sider langt dokument et halvt dusin klager fra aksjonen og deres meningsfeller.
Et av de siste utspillene er en anmeldelse av mulig korrupsjon i kommunen. Det var bare det som manglet: Selvforståelsen til Folkeaksjonen, som ikke minst består av en hard kjerne av naboer på Ekeberg, er at de begynte som naturvernere og "har endt som korrupsjonsjegere."
Denne rollen mener de at de har måttet ta på seg fordi ikke bare politikerne, men også mediene, har sviktet i parksaken — til tross for at flere spaltekilometer er blitt brukt til hard kritikk av parkprosjektet enn til å støtte det.
Men vurdert ut fra beslutningene til alle de offentlige organene som etter hvert har tatt stilling til klagesakene fra parkmotstanderne, er det ikke hold i noen av anklagene — enten de gjelder naturødeleggelser, følger for Oslo-borgernes folkehelse, skandaløs saksbehandling eller skjulte kommersielle motiver.
Fortsetter det slik — og det må vi selvsagt håpe — er det muligens snart på tide for de relativt få parkmotstanderne å ta til etterretning at et politisk flertall i hovedstaden og et flertall av innbyggerne faktisk ikke er grundig lurt, slik aksjonistene mener. I motsatt fall blir det som startet som legitim, konstruktiv aksjonisme, til destruktiv kampanje, der fakta ikke får forstyrre de bastante meningene.
For flere enn naboene.
Jeg tror Ekberg skulptur- og kulturminnepark vil bli en attraksjon i Oslo og Norge — et eksempel på "berørt natur", reist på restene av den mer enn hundre år gamle folkeparken samme sted. Området blir nå tilgjengelig for langt flere enn naboene. 90 prosent av det store skogområdet forblir uberørt og det ligger an til en forsiktig skjøttet balanse mellom friluftsliv, naturvern og kulturminner.
Det skulle ikke forundre meg om motstanderne av skulpturparken kan bli glad i den når dn åpner, kanskje neste høst. Men det er nok mer sannsynlig at de vil fortsette å insistere på at alle andre involverte enn de selv er enten udugelige eller ført bak lyset.
Foreldrene til 18 år gamle Bano Rashid som døde
på Utøya har bedt Aftenposten trykke om igjen
det innlegget hun hadde på trykk i avisa i april i år.
Her er innlegget som står på trykk i avisas
ungdomsspalte Si ;D i dag, 28.juli 2011:
Hjelp Asylbarna!
Unge asylsøkere burde ikke behandles som
voksne, men beskyttes av barnevernet.
Se for deg at tredje verdenskrig bryter ut, og at Norge
blir hardest rammet. Se for deg at det ikke går an å
gå på Karl Johan, på grunn av soldater og krig.
Du skjønner at du er nødt til å komme deg over
grensen til Sverige, men du finner ikke foreldrene dine.
Hva gjør en 15 år gammel gutt som deg da?
Du vet at du kommer til å bli drept hvis du blir,
så du velger å reise alene.
Behandles som voksne
En slik situasjon er vanskelig for deg og meg
å sette oss inn i. Likevel er det liten tvil om at mange
har det sånn. Det verste er at når disse barna
endelig ankommer Norge, blir de behandlet som
voksne mennesker. De får på langt nær de samme
rettighetene som deg og meg. Vi snakker mye
om asylpolitikken i Norge, og det er noen som mener
at den fortsatt er for snill. For unge asylsøkere
er den alt annet enn snill.
Noe må gjøres
Vi liker å si at barn er barn uansett hvor de kommer fra.
Når man ser at det ikke fungerer slik i praksis, er det få
som ikke skjærer en trist mine. Nå er det på høy tid å
gjøre noe med det. Hvordan i all verden kan barn
i Norge bli forskjellbehandlet på grunn av hudfarge
og identitet?
Livet på vent
Dagens asylsystem krever at barn skal sette store deler
av barndommen sin på vent. Tenk deg å få beskjeden om at
saken din er under behandling som 15-åring. Tenk deg å
måtte vente på å kunne puste lettet ut og på å
se om du har en fremtid i Norge. Mens du venter
er det ingen som kan trøste deg og stryke deg kjærlig på
ryggen.
Må sikres trygghet
Nå er det på tide at barna som kommer til Norge får de
samme rettighetene som meg og deg, og blir overført
til barnevernet. Barnevernet fikk et kjempeløft i årets
statsbudsjett. Nå er det på høy tid at barnevernet skal få lov
til å beskytte alle barn i Norge. Asylbarna kan ikke lenger
være ofre i konkurransen om den strengeste asylpolitikken
i verden. De må sikres trygghet, omsorg, grunnleggende
rettigheter og meningsfylt hverdag slik som menneske-
rettighetene tilsier.
Bano Rashid (18), Nesodden AUF.
+++
Professor Ina Blom, Institutt for filosofi,
idé- og kunsthistorie og klassiske språk,
Universitetet i Oslo:
på Utøya har bedt Aftenposten trykke om igjen
det innlegget hun hadde på trykk i avisa i april i år.
Her er innlegget som står på trykk i avisas
ungdomsspalte Si ;D i dag, 28.juli 2011:
Hjelp Asylbarna!
Unge asylsøkere burde ikke behandles som
voksne, men beskyttes av barnevernet.
Se for deg at tredje verdenskrig bryter ut, og at Norge
blir hardest rammet. Se for deg at det ikke går an å
gå på Karl Johan, på grunn av soldater og krig.
Du skjønner at du er nødt til å komme deg over
grensen til Sverige, men du finner ikke foreldrene dine.
Hva gjør en 15 år gammel gutt som deg da?
Du vet at du kommer til å bli drept hvis du blir,
så du velger å reise alene.
Behandles som voksne
En slik situasjon er vanskelig for deg og meg
å sette oss inn i. Likevel er det liten tvil om at mange
har det sånn. Det verste er at når disse barna
endelig ankommer Norge, blir de behandlet som
voksne mennesker. De får på langt nær de samme
rettighetene som deg og meg. Vi snakker mye
om asylpolitikken i Norge, og det er noen som mener
at den fortsatt er for snill. For unge asylsøkere
er den alt annet enn snill.
Noe må gjøres
Vi liker å si at barn er barn uansett hvor de kommer fra.
Når man ser at det ikke fungerer slik i praksis, er det få
som ikke skjærer en trist mine. Nå er det på høy tid å
gjøre noe med det. Hvordan i all verden kan barn
i Norge bli forskjellbehandlet på grunn av hudfarge
og identitet?
Livet på vent
Dagens asylsystem krever at barn skal sette store deler
av barndommen sin på vent. Tenk deg å få beskjeden om at
saken din er under behandling som 15-åring. Tenk deg å
måtte vente på å kunne puste lettet ut og på å
se om du har en fremtid i Norge. Mens du venter
er det ingen som kan trøste deg og stryke deg kjærlig på
ryggen.
Må sikres trygghet
Nå er det på tide at barna som kommer til Norge får de
samme rettighetene som meg og deg, og blir overført
til barnevernet. Barnevernet fikk et kjempeløft i årets
statsbudsjett. Nå er det på høy tid at barnevernet skal få lov
til å beskytte alle barn i Norge. Asylbarna kan ikke lenger
være ofre i konkurransen om den strengeste asylpolitikken
i verden. De må sikres trygghet, omsorg, grunnleggende
rettigheter og meningsfylt hverdag slik som menneske-
rettighetene tilsier.
Bano Rashid (18), Nesodden AUF.
+++
Professor Ina Blom, Institutt for filosofi,
idé- og kunsthistorie og klassiske språk,
Universitetet i Oslo:
Politikernes kultursvik.
Kronikk i Aftenposten 23.juni 2011:
Christian Ringnes’ skulpturpark
promoterer en kjønnsideologi fra
tiden før kvinnene fikk
politiske rettigheter.
promoterer en kjønnsideologi fra
tiden før kvinnene fikk
politiske rettigheter.
For å rydde alle mulige misforståelser av veien: Jeg har ingenting imot store offentlige gaver fra kapitalsterke enkeltpersoner. Jeg har ingenting imot figurativ skulptur. Jeg syns at vakre parkanlegg er byutvikling på sitt aller beste. Og jeg er ikke først og fremst bekymret for hvorvidt de enkelte skulpturene i den planlagte Ekebergparken vil svare til mine ideer om kunstnerisk kvalitet.
Det jeg er bekymret for – ja, sterkt imot – er at man planlegger et stort offentlig monument som kan bli stående i mange hundre år uten at man, i valg av tematikk og symbolikk, utviser et minimum av politisk kultur.
Kvinnelig skjønnhet
Når jeg sier «man» snakker jeg ikke om Christian Ringnes. Han har levert et forslag som springer ut av hans private forestillingsverden, og det er selvsagt hans rett. Jeg snakker her om Oslos politikere, som er prinsipielt og tverrpolitisk forpliktet til å ivareta en viss politisk kultur på vegne av fellesskapet. Det har de ikke gjort i denne saken. Men for å forklare hva jeg mener med politisk kultur i denne sammenhengen, må vi faktisk innom et stykke kunsthistorie.
Vi vet alle at kvinnen, kvinnekroppen og «det feminine» har hatt en helt spesiell posisjon i den vestlige kunsten etter renessansen. Den nakne kvinnekroppen er til stede overalt. Den dukker opp i alt fra religiøse og mytologiske til realistiske og modernistiske kunstverk – til de grader at kunsten selv, som i hovedsak ble bestilt, produsert og formidlet av menn, ble assosiert med det feminine. Kvinnen var kunst – og kunsten var en kvinne. Eller rettere sagt: Kunstens spesialdomene, som i den klassiske vestlige estetikken var det skjønne, ble assosiert med kvinnelig skjønnhet.
Hvem i all verden er det Oslo kommune mener at vi er? I 2011?
Tvetydig
Men dette var en høyst tvetydig affære. Koblingen mellom kunst, skjønnhet og kvinnelighet innebar i prinsippet respektfull distanse og måtehold – dvs. at man holdt seg innenfor visse regler og rammer for visuell fremstilling. I realiteten utfordret kunstnerne og deres oppdragsgivere hele tiden disse reglene. Kvinnekroppen i kunsten ble i økende grad erotisert, det skjønne presset mot det obskøne og kunsten, sto hele tiden i fare for å gli over i pornografien. Og det var nettopp dette spillet på grensen mellom skjønt og obskønt, mellom visuell kontroll og visuell katastrofe som var selve poenget. Det var dette som gjorde kunsten spennende.
Hva handlet alt dette egentlig om? Ikke om sex, ikke primært. Andre store billedkulturer har hatt sterke erotiske tradisjoner uten at det er kvinnekroppen spesielt som står i fokus. I en epoke, og en kultur der man opplevde en grensesprengende utvikling i teknologi og vitenskap, handlet dette først og fremst om kontroll og dominans – over naturen. Kvinnekroppen i kunsten var selve åstedet for en symbolsk bearbeidelse av den naturutforskningen man strevde med i den virkelige verden. Slik ble den gjenstand for både feiring og frykt – den var på en og samme tid naturressurs og eksempel på naturens utemmelige krefter. Kvinnekroppen viste ikke bare til kunstens regler og regelbrudd, men også til naturen og kontrollen over naturen.
Ideologisk konstruksjon
Dette er, som de fleste skjønner, en helt spesifikk ideologisk konstellasjon. Og det kan vel knapt finnes et klarere og mer typisk uttrykk for denne ideologien enn et parkanlegg – et stykke avansert naturkontroll – som ifølge Oslo kommune har «det feminine i alt sitt mangfold» som sitt tema.
Dette er, mer presist, det ideologiske uttrykket til en tid før det moderne demokratiet. En tid der kvinner ble regnet som en ressurs man kontrollerte i større eller mindre grad – «den fineste tingen vi har», som Ringnes så godt har uttrykt det – heller enn selvstendige politiske subjekter, som selv dominerer og kontrollerer, «ser» og styrer. Slike politiske subjekter har kvinner først blitt i vår tid. De har dermed, blant mye annet, selv blitt oppdragsgivere, produsenter og formidlere av kunst. Og denne politiske vendingen har ført til store endringer i kunsten selv: Den nakne kvinnekroppen er ikke lenger kunstens fremste topos. Den kjente amerikanske kunstneren Barbara Krüger sa det i klartekst med et verk fra 1983: We Won’t Play Nature to Your Culture.
Kjønnsideologi
100 år etter at norske kvinner fikk stemmerett ved kommunevalg går Oslo kommunes politikere inn for et stort offentlig anlegg som i hele sin tematikk promoterer en kjønnsideologi fra tiden før kvinnene fikk politiske rettigheter. Og dette er paradoksalt på flere plan. I en tid der alle er uhyre sensitive for symboler – der det er stor frykt for at hijab og andre klesplagg skal gi legitimitet til et østlig patriarkat de fleste av oss regner som uforenlig med vår politiske kultur – nøler de ikke med å resirkulere selve symbolet på en vestligpatriarkalsk kultur som skulle være et tilbakelagt stadium, i alle fall i offisiell politikk.
I motsetning til utstillinger på gallerier og museer er store offentlige kunstanlegg laget for å vare. De er ikke individuelle ytringer i en løpende debatt, men kollektive fortellinger til fremtidige generasjoner om hvem vi er. Hvem i all verden er det Oslo kommune mener at vi er? I 2011? Eller – rettere sagt – hvem er det som får lov til å styre fortellingen om hvem vi er?
Pinlig
Oslo kommune må gjerne motta en skulpturpark i gave fra Christian Ringnes. Men hvis selve premisset for gaven er at temaet skal være «det feminine» eller «en hyllest til kvinnen», må dette avvises som uforenlig med våre politiske idealer – en pinlighet som ikke er på høyde med de økonomiske og arealmessige ressursene som legges inn i dette prosjektet.