En vertinne med ambisjoner
Mike Leighs bitende 70-talls-ironi skal vite å bite fra seg også i dag. Abigails party er en fest som aldri tar av og aldri slutter. Men du kan ikke gå, skriver anmelderne.
(Oppdatert lørdag 21.april 2012: Abigails Party er en fest som aldri tar av og aldri slutter. Men du kan ikke gå. Ågot Sendstads timing er så gal at den er riktig. Men dette føles aldri som det handler om mennesker, skriver Dagbladets Inger Merete Hobbelstad om premieren på Nationaltheatret før helga.
Velspilt helvete, skriver Aftenpostens Therese Bjørneboe. Dette er festen du angrer at du gikk på, og det kjedeligste med Abigails party er at festen ikke er slutt. Abigails party er et velrettet spark til en tid da vi velter oss i hul stilfetisjisme, skriver Aftenposten.
(Oppdatert lørdag 21.april 2012: Abigails Party er en fest som aldri tar av og aldri slutter. Men du kan ikke gå. Ågot Sendstads timing er så gal at den er riktig. Men dette føles aldri som det handler om mennesker, skriver Dagbladets Inger Merete Hobbelstad om premieren på Nationaltheatret før helga.
Velspilt helvete, skriver Aftenpostens Therese Bjørneboe. Dette er festen du angrer at du gikk på, og det kjedeligste med Abigails party er at festen ikke er slutt. Abigails party er et velrettet spark til en tid da vi velter oss i hul stilfetisjisme, skriver Aftenposten.
Beverly er en vertinne med ambisjoner. Når hun inviterer naboene over på et aldri så lite coctailparty, spares det ikke på verken sprit eller velvilje. Etter hvert som alkoholen gjør sin virkning, kommer både fordommer, ekteskapelige konflikter og klassemotsetninger til syne i all sin grellhet. Abigails Party, Mike Leighs svarte teaterkomedie fra 1973, gir et ubehagelig og underholdende innblikk i maskefall, hersketeknikker og pinlige utleveringer.
Mike Leigh, som vi i dag kjenner som en høyt skattet og skarp britisk filmregissør med filmer som Naken, Hemmeligheter og løgner, Vera Drake, Happy-Go-Lucky på sin merittliste, laget Abigails party som en besk kommentar til Storbritannias voksende middelklasse på tidlig 70-tall. I dag har forestillingen, her i Arthur Nauzyciels versjon, fått kultstatus, og er blitt kalt et sosialt skrekkdrama – eller the most painful hundred minutes in British comedy-drama, ifølge britiske anmeldere.
Oppsetningen er franske Arthur Nauzyciels regidebut ved Nationaltheatret. Han er en ettertraktet regissør, ifølge forhåndsomtalen, som har gjort seg bemerket med moderne oppsetninger av klassiske drama, og har oppført produksjoner i blant annet Paris, Madrid, Chicago, Atlanta, Dublin, Boston, Buenos Aires, St. Petersburg, Athen og Reykjavik. Mads Ousdal, Anne Krigsvoll, Ågot Sendstad, Tone Mostraum og Christian Skolmen spiller de fem rollene i Nationaltheatrets forestilling, med premiere 19.april.
_bb/
_bb/
Wow, awesome weblog layout!, skriver personen som i løpet av de siste dagene har lagt inn ikke mindre enn 13 kommentarer under denne teateromtalen fra april i år. Jeg tar det som en høyst velkommen hyllest til en weblayout som har utviklet seg ganske naturlig fra starten på en privatblogg fra Berlin i 2007. Awesome er helt sikkert en presis beskrivelse av hvor flott vår Østkantliv-layout er blitt med åra! Thanks for the undivided attention! Bjørn Bratten, editor.
SvarSlett