Et ekko av 22.7, vestkystpop fra Linnea og lodotter fra Morten Harket..
Jazz-skribentveteranen Terje Mosnes i Dagbladet kaster en femmer til Espen Eriksen Trio som slipper sin nye plate, What took you so long, i Kampen kirke fredag. En av låtene på det nye albumet er Oslo, en enkel melodi, skrevet i ekkoet av 22.7, som Mosnes skriver.
— Her fanger Eriksen mange av de stemningene som kom til uttrykk i den perioden der tragedien både skulle erkjennes og bearbeides, og han gjør det solo, nennsomt og uten fakter av noe slag, mener Terje Mosnes.
— Espen Eriksen albumdebuterte for to år siden på Rune Grammofon med den samme besetningen med albumet You had me at Goodbye og leverer nok en gang prima, melodibasert vare gjennom åtte nye Eriksen-komposisjoner pluss cover-versjoner av We Don't Need Another Hero og Could it be Magic, skriver Mosnes.
Eriksen selv framstår, i likhet med trioen, som distinkt, uforstyrrelig og varm i balladene; konrollert, men likevel med temperatur og temperament i uptempo, skriver Terje Mosnes.
Aftenpostens Cecilie Asker gir en firer til Linnea Dale for hennes nye album Lemoyne Street:
— Den varme vestkystpopen er som skreddersydd for Linnea Dale. Men skal hun nå sitt fulle potensiale, må hun skru opp temperaturen enda noen hakk, mener Asker.
Norske Linnea Dale er bare 20 år, men har allerede rukket å bli et etablert navn i norsk popsammenheng. Allerede i 2007 gjorde hun seg bemerket da hun imponerte Idol-dommerne med sin særegne whiskymarinerte sangstemme og velutviklede teft for popsnekring, skriver Asker, som ikke mener dette har blitt en byrde for henne i etterkant, heller ikke braksuksessen med Donkeyboy på hitlåtene Ambition og Sometimes..
Som en dreven popkameleon har hun smertefritt tatt steget fra ungdommelig gledespop til en mer organisk og voksen vestkystsound. Der et slikt sprang for mange andre artister ville blitt oppfattet som et kalkulert imagevalg, virker det i Linneas tilfelle bare som en naturlig utvikling av hennes musikalske uttrykk, mener Aftenpostens musikkanmelder.
Morten Harkets nye soloplate Out of My Hands er bredt omtalt i store deler av norske dagsaviser og musikkpresse i disse dager og reaksjonene synes å være påfallende samstemte. Dagbladets Sven Ove Bakke synes å ta stemningen på kornet når han skriver at det nye soloalbumet dessverre viser seg å være et småslapt og lite substansielt bidrag til Harkets nå fem album store solodiskografi. Trygt og solid. Småfengende, men fantasiløst. Og påfallende forutsigbart.
Anmelderen tar for seg albumets coverlåter:
— Harket synger livskiten ut av Espen Linds søtladne ukuleletrall Scared of heights (uklart om det er positivt ment. red.). Etterpå er det relativt dårlig blodsirkulasjon i den generiske synthpopen, med Pet Shop Boys-låta Lightning — som i beste fall holder albumfyllnivå i Kent-sammenheng — framstår som et av høydepunktene, sammen med Burn Money Burn, en lite radikal engelskspråklig coverversjon av Kents Kärleken väntar.
Mot slutten blir det ørkesløst og idéfattig, og verst er det avsluttende tittelsporet — en eneste stor lodott av en ballade, skriver Dagbladets anmelder.
_bb/
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar