Hjemmekinoen: Midnight in Paris (Am.)

PARIS: Amerikanere i Paris er en egen filmsjanger. Woody Allens siste film er nominert til fire Oscars. Den løfter seg ikke betydelig ut av sjanger-tvangstrøyen. Her Owen Wilson og Rachel Adams i aksjon.. (Foto: Filmweb)

Mye rutine, men også mye sjarm..

Film: Midnight in Paris (Am.)

Regi: Woody Allen

Med Owen Wilson, Rachel Adams, Michael Sheen, Kurt Fuller, Carla Bruni, Marion Cotillard, Kathy Bates

Karakter: 1, 2, 3, 4, 5, 6

Av BJØRN BRATTEN, Østkantliv

Woody Allen har skrevet 68 manus til filmer eller TV-produksjoner og har regissert 47 filmer, og han bare fortsetter å spy ut filmer i et bankende kjør. Nå har han heldigvis sluttet å spille selv, og det er jo en lettelse, selv om han som i denne filmen instruerer den mannlige hovedrollen, Owen Wilson, til bare å spille en yngre og litt mindre nevrotisk utgave av seg selv.

Men selv en litt mindre nevrotisk utgave av Woody Allen kan være svært masete i lengde. Og det er når den mannlige hovedrollen blir helt skremmende lik Allen selv, i fakter og talemåter, at dette fenomenet med å etterape regissøren blir nesten, tja, hva skal vi si? — perverst?

Nå skal vi være forsiktig med å harsellere med den gamle mester, for han kan fortsatt glimte til med noen små perler innimellom, han er nominert til fire Oscar-statuetter nå den 27. i denne måneden, — og denne Paris-pastisjen er ikke helt gærn.

PRESIDENTENS FRUE: Litt celebriteter må vi jo få med oss. Her Carla Bruni, den franske presidentens frue, som museumsvakt. Birolle, som alltid.. (Foto: Filmweb)


Midnight in Paris har masse sjarm, vidunderlig foto, herlig musikk, Sidney Bechet, Django Reinhhardt osv, og en ganske søt historie, som aldri tar helt av, men spinner mykt og eksotisk gjennom diverse tidsaldre i denne herlige byen. 

Denne flukten gjennom drømmer og fantasier gir oss anledning til å møte kunstnerfigurer som Scott Fitzgerald og kona Zelda, Ernest Hemingway, Bunuel, Picasso, Salvador Dali, Degas, Braque, Toulouse Lautrec, og selv Gertrud Stein (Kathy Bates!), som etter anbefaling fra Hemingway opptrer som manuskonsulent for vår helt, forfatteren Gil Pender, som hovedpersonen heter.

Ideen er god,  hadde det ikke vært for at innfallet stort sett begrenser seg til namesdropping og noen korte samtaler med Hemingway og Gertrud Stein, — det er litt for magert til at det blir virkelig interessant.

Og bortsett fra disse tidsreisene, som altså har kimen til noe spennende, er dette en sørgelig triviell historie. Det handler om et dørgende kjedelig, fordomsfullt, konvensjonelt, rikmanns-amerikansk reisefølge der Gil er en litt uryddig intellektuell som skal gifte seg med den vakre, men høyst konvensjonelle Inez.

Manusforfatter og regissør Allen har tatt seg mange friske friheter med fordomsfulle amerikanske reaksjonære gjenom tidene, og denne er skarp og fin som noen, skjønt ganske forterpet om sant skal sies. 

Etter 47 filmer kan det fort gå rutine i sakene.

_bb/

Finn mer under KULTUR