Film: Oslo 31.august (No.)

TRISTESSE: Anders Danielsen Lie og Hans Olav Brenner i Oslo 31.august, kanskje den mest helstøpte norske filmen som er laget, skriver vår anmelder.. (Foto: Filmweb)

En norsk bølgefilm

Film: Oslo 31.august (No.)

Regi: Joachim Trier

Med Anders Danielsen Lie, Hans Olav Brenner, Ingrid Olava, Petter With


Den klareste norske spillefilmsuksessen noen gang. Og kanskje den mest helstøpte norske filmen som noen gang er laget. Så hva er det regissør Joachim Trier gjør riktig, spør vår anmelder..

Karakter: 1, 2, 3, 4, 5, 6

Oppdatert 20.mars 2012 klokka 0830.: Sju av tolv priser, for blant annet beste regissør, beste hovedrolle, beste birolle, gikk til Oslo 31.august, da den norske filmfestivalen Kosmorama ble avsluttet i Trondheim i går.


Av BJØRN BRATTEN, Østkantliv
En ung intellektuell fra bedrestilt vestkantmiljø er på vei ut i livet etter ti måneders rusavvenning, men hans runder til gamle venner og familiemedlemmer lærer ham at det ikke fins noen plass for ham, de har alle nok med sitt, mer enn nok med sitt.

Og han er jo narkoman, ikke sant.

Joachim Triers Cannes-suksess er blitt mottatt med et ras av seksere fra anmelderne, publikum strømmer til kinoene, og vi er trolig vitne til den klareste norske spillefilmsuksess noen gang.

Og kanskje den mest helstøpte norske film som noen gang er laget. Og det er jo ikke verst. På den annen side: Hvor hard er egentlig konkurransen, om vi skal tenke oss om..

Fortsatt gjenstår trolig atskillig å spille inn i kasseapparatene, og utenlandssalget er det heller ikke noe å si på.

Så hva er det Joachim Trier gjør riktig?

FORSLITT?: Oslo-tone.  Nakenbading før åpningstid i Frognerbadet.. (Foto: Filmweb)

Det var jo ikke uten videre gitt at en film som Oslo 31.august skulle treffe et stort norsk publikum, samtidig som den blir møtt med begeistring hos et mangfoldig utenlandsk publikum.

Om noen hadde spurt meg på forhånd om denne type film skulle lykkes  i 2011 hadde jeg kanskje sagt no way, i stil med den rådende norske ungdomssjargong.

For dette er en påfallende gammelmodig film, i form og livsholdning. Den ser nesten ut som en blåkopi av tilsvarende filmer i den franske bølgens ungdom, på tidlig sekstitall, inspirert av de store franske og italienske mestere.

En stillferdig, unorsk tristesse, med kontaktløse mennesker som snakker forbi hverandre, tilsynelatende tilfredse med en velordnet og velstående tilværelse, men tilfredsheten sprekker straks den blir utfordret.

KORT SAGT: Tristesse.. (Foto: Filmweb)

Det smaker av Fellini, Antonioni og Truffaut, filmer som Unge Hyklere, Natten, Det søte liv osv.. Vi ser et vestkant-Oslo som et litt frossent, skjønt sommerlig eksemplar av Roma eller Paris. Så er det da også et fransk forelegg, gjort etter en såkalt kultroman av Pierre Drieu de
la Rochelle..
Men det er nok ikke nostalgien som rir de unge menneskene som går og ser denne filmen. De kjenner seg igjen i temaet og livsholdningen, og de faller for den fine, jevne fortellerflyten, et elegant, velskrevet manus - ikke uten tidvis stor, varm og raus humor - og et solid skuespilleri.

Kort sagt, et solid stykke filmarbeid.

Så må det altså også sies at all denne flinke nummenheten, lånt fra en annen tidsepoke, kan virke påklistret. 
For er det virkelig slik at ingenting har skjedd, at vestkanten og resten av den velbergete vestlige verden har ligget der uberørt og urørt de siste femti årene. Ikkeno Vietnam, ikke noe Nine Eleven..
At de menneskene som vokste opp i denne tiden ikke skjønte noe av hva som traff dem.. (Tja, det hører jo hjemme i sjangeren..) 
Og de som nettopp er blitt voksne, de unge i denne filmen, fylles av den samme lede som alle velbergete unge til alle tider har følt? Unge Werter, bare på Ecstasy?
Og så er det kanskje bare slik at denne filmen egentlig utspiller seg i 1964 og at John F. Kennedy nettopp er død, for et drøyt halvår siden, og samtidig hadde premiere denne uka på TV-serien om sitt liv. Veldig dårlig TV-serie, forresten..
-bb/