LYKKEN: Jim Broadbent og Ruth Sheen som Tom og Gerri i Mike Leighs nye film, Another Year, om lykken og livets hverdagsligheter - og litt til.. (Foto: Filmweb)
Livet som vi kjenner det
Livet som vi kjenner det
Film: Another Year (Brit.)
Regi: Mike Leigh
Med Jim Broadbent, Ruth Sheen, Lesley Manville, Imelda Staunton, Oliver Maltman, Peter Wight
Karakter: 1, 2, 3, 4, 5, 6
Tom og Gerri (Jim Broadbent og Ruth Sheen) har levd lykkelig sammen siden de møttes i trappa på universitetet i sin ungdom og ingen ting tyder på at de skal slutte med det før tiden er inne, så og si. Nå i livets høst, bare ganske få år før pensjonslivet setter inn, er det livet i parsellhagen, og omtanken og bekymringen for sønnen Joe (Oliver Maltman), single og fylt 30, som fyller livene deres. Og middager og annet samliv med venner og kolleger. Men deres lykke synes å tiltrekke seg andre som ikke deler deres lykkelighet, om vi kan si det slik.
Mary, (Lesley Manville) for eksempel, som er Gerris kollega på jobben, er frustrert og bitter, single, med flere mislykte forhold bak seg, og er, for å si det som det er, begynt å bli en plage for omgivelsene i fylla. Ken (Peter Wight), Toms gamle venn, en kjernekar, er også i ferd med å svinne inn i alderdommen med for mye mat og drikke og altfor mye ensomhet. Ken prøver å legge an på Mary, men han er jo altfor feit for henne. Gråhåret er han også. Da er unge Joe mer forlokkende..
Så hvor skal vi i all denne hverdagslighet? Det er mange som stiller det spørsmålet til Mike Leighs filmer. Skal ikke en film bringe noe nytt, noe utover hverdagsligheten, er innvendinger man hører. Virkelighet har vi nok av i hverdagen, blir det sagt.
Mike Leigh er blitt en slags verdensmester i hverdagslighet, og når vi ser tilbake på rekken av betydelige filmer, med Naken i 1993, Hemmeligheter og løgner i 1996, Vera Drake i 2004 og Happy-Go-Lucky i 2008, så er de alle hverdagslige, men de er ikke likegyldige, for hver film går inn i problemstillinger som er brennende i menneskers samliv, det er bare det at Mike Leigh gjør ikke noe stort nummer ut av det.
Denne gang - som så mange ganger før - er det middelklassens diskret sjarm, om vi får lov å kalle det det, som Leigh vil få oss til å kaste et skarpere blikk på. Han viser oss med små, unnselige midler hvordan det lykkelige, tilfredse ektepar vi følger i grønnsakshagen og ellers i sin idylliske hverdagslighet egentlig er selvopptatte, selvgode og selvtilfredse.
Her blir deres beste venner, som f.eks. Mary, stygt sviktet i sine elendigste øyeblikk av sine selvopptatte, selvgode, og eksepsjonelt "lykkelige" venner. Hvor vennlig - og hverdagslig - er det?
-bb/
Sist oppdatert 13.februar 2011
Sist oppdatert 13.februar 2011
Finn mer i ARKIV under FILM/TEATER/MUSIKK
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar