Film: Gazas tårer (No.)

SKREKKSCENER: Vibeke Løkkebergs Gazas tårer unndrar seg enhver karaktersetting, mener vår anmelder.. (Foto: Filmweb)

Skrekkscener fra Gaza

Vibeke Løkkebergs regi og manus i Gazas tårer er ikke lett å se. Men så var hun heller ikke på åstedet..

Karakter: Ingen karakter

Denne filmen unndrar seg enhver bedømming som film, det være seg terningkast eller andre karaktersystemer. Vibeke Løkkebergs Gazas tårer er et sterkt dokument, men den kan knapt kalles en dokumentarfilm. Til det er den altfor usammenhengende og uredigert, både lyd- og bildemessig. 

Men den er et sjokk som et dokument fra en meningsløs og brutal krig. Den viktigste beholdningen er nok at de som har ment at Israels krig i Gaza i romjula 2008 og januar i begynnelsen av 2009 var folkerettsstridig, de vil kanskje ha fått noen ekstra argumenter med denne filmen. 

Om andre, med en annen oppfatning, så blir omvendt av å se dette er ikke godt å si. Om det altså skulle være hensikten. 

Det er hjerteskjærende, ja, rent skrekkinnjagende scener vi blir vitne til, for her er det ikke foretatt noen redigering for å unngå de verste bildene. Her er det forkullede og maltrakterte barnelik, kanskje det verste er scenene av små barnelik i nærbilde, vist til kamera for å dokumentere hvordan de er tatt av dage fra nært hold med overlagte skudd. Men Vibeke Løkkebergs manus og regi er ikke lett å se. Det har ikke lykkes, om det i det hele tatt er forsøkt, å finne en gjennomgående historie - en fortellerlinje - som seerne kunne ha å holde seg til. 

Så kan man si: Hva kan du forlange av en regissør og manusforfatter som overhode ikke har vært til stede? Det beste med filmen er scenene der barna, som jo er ment å være en slags hovedpersoner, får fortelle sine historier sammenhengende. Men altfor ofte blir de avbrutt, det klippes inn uvedkommende lyder og bilder, og en historie som kunne vært et rystende, uomgjengelig dokument er blitt abrupt og ufokusert. Resultatet er at det blir vanskelig å stole på den fremstillingen som vi ser. Vibeke Løkkeberg har vært en av våre store filmkunstnere, men dokumentarfaget har hun et svakt grep om, trass i sitt uomtvistelige engasjement.

En annen ting: Hva kan filmkonsulenten som har støttet prosjektet ha ventet seg av en regissør som ikke har vært til stede der opptakene skjedde? Er det ikke litt overoptimistisk, andre ville kanskje sagt naivt, eller til og med uansvarlig, å støtte et slikt prosjekt? Regi-jobben skulle jo forutsette et slags håndfast grep om bilder og historie. Hvor håndfast blir du noen hundre kilometer unna?

-bb/