Mesteraften: Seier for Nasjonalballetten

BALLETS DRONNING: Jirí Kyliáns Bella Figura er vinneren i Nasjonalballettens Mestermøte-variant i år. Noe sjeldent vakkert å hvile blikket på, mener Dagbladets anmelder. (Foto: Erik Berg)

Fortryllende mesteraften

I Mesteraften 2010 møtes tre av den moderne ballettens kjemper. Hvem tror du vinner, spør Dagbladets anmelder retorisk i dagens anmeldelse av gårdsdagens premiere i operaen i Bjørvika.

- Ved noen billettkjøp er du tryggere på å ha et vinnerlodd i hånden enn andre. Når Nasjonalballetten inviterer til en av sine Mesteraftener, er det som regel bare å si ja takk og jeg kommer, skriver avisas anmelder Inger Merete Hobbelstad. 

Årets mestermøte er en fortryllende opplevelse, og dessuten en slags dannelsesreise. «Mesteraften 2010» utforsker det store rommet som er moderne ballett, gjennom tre radikalt forskjellige uttrykk, mener Hobbelstad:

Himmelsk

- Det åpner himmelsk, eller kanskje astronomisk. Glen Tetleys sakrale Voluntaries, som fyller hovedscenen med maleriske bilder, satt i et slags dusblått månelandskap, ligger nær den klassiske ballettens rene linjer, bevegelse oppover og følelse av overmenneskelig vektløshet. 

- Særlig de kvinnelige danserne stråler: De mannlige solistene virker noe mer jordbundne og tilbakeholdne, og gis et noe feminint uttrykk. Men de får igjen for de tusentalls timene med benkpress ved at de nailer de mange og krevende løftene, skriver avisas anmelder.

Intenst

- William Forsythes Enemy in the Figure blir en helomvending: en intens og atletisk oppvisning i kroppslig utfoldelse, som åpner med et smell og piskes fremover av Thom Willems pulserende musikk. Danserne løper i sirkel som sprintere når de ikke går i aggressive dueller med hverandre, belyst av en lyskaster som skyves rundt og stadig skaper nytt fokus, skriver Inger Merete Hobbelstad. 

- Enemy in the Figure er mer abstrakt og føles kaldere og mer distansert enn de andre, men vinner ved å være så fordømt kul. Den er en dobbel espresso i danseform.

Sårbart

- Ballets dronning er likevel Jirí Kyliáns Bella Figura. Denne anmelder har ennå ikke sett én Kylián-ballett uten på et eller annet punkt å kjenne øynene bli blanke. 

- Den ekspressive Bella Figura forener barokk høytidelighet med et humoristisk skråblikk, og viser mennesker som er ranke og verdige det neste øyeblikket og famlende, fektende, rare og skjøre det neste - som filtrer seg inn i hverandre og forsøker å finne sammen, men ikke helt klarer det. Danserne hengir seg til Kyliáns inderlige uttrykk, som de må, og danser med en åpenhet og sårbarhet som gjør inntrykk. 

- Satt til melodiøs 1600-tallsmusikk, mot glidende scenetepper og åpne flammer, er Bella Figura akkurat det tittelen lover: Noe sjeldent vakkert å hvile blikket på, skriver Dagbladets anmelder.


Gammelt nytt 


- Nasjonalballetten gir oss gammelt nytt. Det er ypperlig, skriver Aftenpostens anmelder Inger-Margrethe Lunde under overskriften: "Kom deg opp av TV-stolen".
Hun starter med Voluntaries fra 1973, som hun mener er en av Glen Tetleys vakreste balletter.
- Det er en ballett som vil vare evig, slik føles det.. Danserne, som har tettsittende hvite drakter, danser praktfullt enkeltvis og i duo og ensemble. Strekken og løftet er stort. De strålende linjene, som nær sagt strekker seg mot himmelen og bøyer seg som jordkloden, gir en storslagen opplevelse.

Massivt stilbrudd


- Stilbruddet blir massivt med Enemy in the Figure (1990), skriver Aftenpostens anmelder videre.
- De (danserne) beveger seg som tegn eller tynne figurer i inn- og utfall, helt uforutsigbart, fornøyelig og fremmedgjørende, skriver Inger-Margrethe Lunde. Hun synes også å ha Jirí Kyliáns Bella Figura som favoritt, og mener denne balletten fra 1995 er tvetydig, betagende og utsøkt vakker.
- Det er som om bevegelsen, og visuelt frapperende lange skjørt og nakne overkropper gir oss en følelse av noe universelt og gammelt, samtidig veldig fresh, skriver Aftenpostens anmelder.


(sist oppdatert søndag 31.oktober klokka 1520)