Kommentar: En gave fra Stalin

MUNCH-MUSEET PÅ TØYEN: "..et sympatisk bygg med entusiastiske direktører og ansatte, men økonomisk vanskjøttet av eieren Oslo kommune, mener bildekunstneren Hans Normann Dahl.. (Foto: Bjørn Bratten)


En gave fra Stalin..

"Skal verdenskunst trekkes ned til vannkanten hvor fuktigheten fra første dag vil kaste seg over mesterens sårbare lerreter..?


KOMMENTAR av HANS NORMANN DAHL, billedkunstner


" I 1955 ble et kontroversielt bygg ferdigstilt i Warszawa. En gave fra Josef Stalin, som for øvrig døde 1953. Vi ser for oss en lang byggetid og en undertrykket debatt om gavens form og innhold. Det skulle bli et kulturpalass. Da bygget endelig ble åpnet for publikum ble det fortalt at en eldre herre hver dag tok heisen opp i palassets utsiktsplass. En av vaktene fant denne rutinen litt interessant og spurte hvorfor han daglig kom for å se utsikten. Svaret kom raskt: Dette er det eneste punkt i min by hvor jeg kan stå uten å se dette ufyselige bygget. Nå er det ingen diktator i et naboland som har forært Norge og verden Munch-museet. Det var kunstneren selv som i sin tid testamenterte store deler av sitt livsverk til Oslo kommune. Han fikk da omsider sitt museum på Tøyen. Og resten kjenner de fleste. Et sympatisk bygg med entusiastiske direktører og ansatte, men økonomisk vanskjøttet av eieren Oslo kommune. Tydeligst demonstrert ved at japanere måte trå til ved en nødvendig utbygging.
Så opplever vi et pittoresk ran, som verdenspressen gir store oppslag med måpende kommentarer. Etter dette skal så Oslo kommune med et fjell av dårlig samvittighet bøte på elendigheten med sikkerhetsforanstaltinger som ved en flyplass. Greit nok, men det mest famøse: Museet skal få pulverisert identitet ved å sauses sammen med et annet museum i hovedstaden som relativt få har et forhold til her i landet og neppe noen i utlandet, nemlig Sternersenmuseet. Dette i seg selv er god nok grunn til en stor gjennomgang av lovverket som skal beskytte gaver mot oppdeling og fordreining av givers uttrykkelige intensjon.
Men tilbake til høyden over havet. Røsland og Ødegård, henholdsvis byrådsleder og kulturbyråd, understreker at juryen for arkitektkonkurransen for Munch-museet var meget kompetent. For arkitektmiljøet er dette en egen diskusjon, som vel går sin gang. Men når de to herrer som her i Aftenposten skal besynge et resultat som i tillegg betegnes som flott, understreker at man fra toppen av dette besynderlige bygget, hvor originalen allerede er bygget i Las Palmas, skal kunne se Oslo sentrum, fjorden og middelalderparken. Vel, da er tiden tydeligvis kommet til litt for forlokkende argumenter. Og vi er tilbake til Warszawa. Der kunne man sågar også se omkringliggende distrikter, men det byens innbyggere må finne seg i er at et kontroversielt bygg stadig dunker inn på netthinnen. Og middelalderparken får dette nesten pladask i ansiktet. Dette etter at operaen har åpnet området både for utsikt og harmoni.
Tilbake står et spørsmål som mange i disse Dubai-tider spør seg: Kan en utbygningsfeber over relativt kort tid binde oppe en hovedstad til en kompakt løsning. Meget kompetente juryer sier til publikum – nå kan dere kjøre heis og se byen fra oven. Men hva med den ikke ubetydelige del av befolkningen som ikke går inn i heis eller rulletrapper. Og hva med de som spør seg selv: Skal verdenskunst trekkes ned til vannkanten hvor fuktigheten fra første dag vil kaste seg over mesterens sårbare lerreter. Og hvor vinterperioden gjør Bjørvika til et trekkfullt og ufyselig område. Mens vi kan puste fritt på Tøyen - og om noen år se et fornyet museum med ubegrenset plass i strålende omgivelser. I sær om sommeren med Edens botaniske have, trygt vekk fra saltvann og sno. Og med et grasiøst utsiktstårn, kanskje - bygget for de som ønsker å se Oslofjorden og mye mer, hvis man altså så inderlig ønsker denne form for bonus – og da tenker vi på nettopp det med heisanordningene, som tydeligvis en meget kompetent jury har falt for.

Finn mer i lenkekjeden under KOMMENTAR/DEBATT