Ukas TV-omtale

DIKTERKONGEN: Knut Hamsun i Oslo i 1936.


Drøy Hamsun-fest

Karakter: 4.

NRK-TV-produsent og mangfoldig filmregissør Knut Erik Jensen, best kjent i de såkalte brede lag for feelgood-filmen om de syngende gubbene i Berlevåg, mens hans spillefilmer, som Brent av Frost og den siste, Iskyss, har samlet begrenset interesse hos kinogjengerne, - har truffet en slags blink med sin Hamsun-film, vist på NRK1 i går kveld.

Med sin Drømt og oplevd, der Jensen har fått breie seg over hele dikterhøvdingens liv og raust øser av det etter hvert mangfoldige film- og dokumentarmateriale som er tilgjengelig, viser regissør Jensen at her har han et materiale som står til hans temperament, om vi så kan si.

Det starter i overkant teatralsk og affektert med forfatteren Erik Fosnes Hansen som står i en klaustrofobisk korridor og tar av og på seg en hatt mens han mumler noen kloke ord som vi ikke får med i ren forskrekkelse over påfunnet – men vi forstår snart at hatten på forfatterens hode skal bli en gjennomgående rekvisitt som skal minne oss om hvem det er snakk om – noe som også sikres gjennom regissørens fortellerstemme, som altså leser Knut Hamsuns egen tekst.

Vi oppdager raskt at det er flere slike grep som er gjennomført i hele det drøye to timer lange filmprosjektet, - og to timer er drøyt for en dokumentarfilm..

Hamsun selv i hvit lindress i et bildehjørne dukker opp til stadighet, - vi skal forstå at hovedpersonen er nærværende. Grensen blir kanskje overskredet der portrettet av Hamsun dukker opp innkopiert i lysekronen under Nobel-instituttets høye tak!

Det affekterte tar også tak i oss i de plagsomme fokus-knepene der personer taler og de bare tidvis er i fokus eller for den saks skyld i synk. Men andre innslag, som Per Oscarssons uforglemmelige Sult-innsats, Max von Südows rystende spill i Jan Troells Hamsun-film, særlig i sammenbruddet i samtale med Hitler selv, men også i oppgjøret med Ghita Nørbys Marie-figur, viser oss at det knapt er mulig å ødelegge Hamsun.

Kanskje særlig blir vi oss dette bevisst i de utallige innslag med mer eller mindre kjente mennesker, Hamsun-eksperter, biografer, skuespillere. Noen av dem, som Per-Olof Enquist, med glitrende innsikt og innlevelse, andre med direkte vrøvlete utsagn. Og regissør Jensen lar dem prate i hytt og vær. Om han hadde kuttet dem med minst en halvtime så hadde det kanskje hjulpet. Men Knut Erik Hamsun, unnskyld, Jensen, styrer..

..bb