Restaurantspalten: To bønder i byen

KAMPEN BISTRO: Helt annerledes nå, sa Taralf, som hadde vanket på Kampen under en skilsmisseperiode. (Fotos: Bjørn Bratten)


Du trenger ikke matpakke
på Kampen


Kampen Bistro
Bøgata 21

En vakker vinterdag ville Alida så gjerne se på utsikten fra bassenget på Kampen. Taralf slepte henne møysommelig opp de snødekte trappene, og da de endelig kom på toppen, 77 moh, var det som å ha besteget K2. – Nå MÅ jeg ha mat, konstaterte damen etter å ha beundret den issørpedekkede Oslofjorden i glippene mellom Barcodebyggene i det fjerne.

Taralf hadde allerede blinket ut Kampen Bistro som en hyggelig avslutning på Kampenbesøket. Hele Kampen er jo et slags folkemuseum hvor folk med embetseksamen eller husflidskurs gjerne slår seg ned i hus som ikke har mistet preget av penere arbeiderstrøk.

- Se, der er et halvt hus, ropte Alida og pekte på et pent hus med have foran, men hele baksiden manglet da vi kom rundt hjørnet. Taralf savnet imidlertid Kampentrikken, den bergenserne trodde gikk til Ullevål stadion da de kom til Oslo for å se Brann spille finale.

Kampen Bistro lå der den skulle, i krysset mellom Nittedalsgata og Bøgata. Skiltet utenfor viste at dette var redningen for den som var nær forlis. Lokalitetene var så folkelige det er mulig å få til med enkle midler uten at det blir helt harry.

- Helt annerledes nå, sa Taralf som hadde vanket der under en skilsmisseperiode. Det var faktisk riktig trivelig der, med sigøynerpiker i glass og ramme og hjemmevevde klokkestrenger på veggene. At stolene så ut til å være kjøpt inn på loppemarkeder gjorde slett ingen ting, for de var gode å sitte på, og hvorfor skal alle stolene være helt like?

Da vi kom, hadde ikke menyen kommet på tavla. Vi kunne fått dagens rett, stekt torskerogn, men ville heller vente en halvtimes tid til kveldens meny ble proklamert. Da Alida absolutt ville ha den hyggelige servitrisen til å fortelle hva menyen besto av, fikk hun til svar at det visste hun ikke. Den ville være helt avhengig av hvilke gode råvarer kokken hadde funnet. Altså: ny meny hver dag.

Det var jo litt spennende, for det er ikke mange rettene å velge mellom; antepasti til 145 kroner, dagens husmannskost til 150, suppe til 105, en kjøttrett og en fiskerett til 285, og noen gode desserter. Servitrisen fortalte at mange foretrakk dagens treretter, men Alida var på slankern, og Taralf var ikke SÅ sulten. Dermed ble det lysing på Alida og okserull på Taralf.

Lysingen er jo en ypperlig matfisk etter at den har avsluttet sin karriere som glupsk rovfisk på dypt vann, og Alida var et eneste stort smil da hun dissekerte seg gjennom den kritthvite fileten.

Taralf valgte altså okserull. Ikke overraskende var det noe helt annet enn det velkjente pålegget med samme navn. Oksekjøttet var tynne skiver som var rullet sammen, stekt i ovn og servert med selleripuré, rødvinsaus og dampa spisskål.

Vinkjelleren var imidlertid rikholdig. Siden Alida er flasket opp på øl, valgte Taralf et glass italiensk rødvin. De finere vinene får vi overlate til stedets embetsmannsklasse eller tilreisende eiendomsmeklere. Desserten var panna cotta, en italiensk fløtepudding som Jamie Oliver ikke kunne laget bedre.

Vi kan trygt anbefale stedet til den som ikke har tid/råd til å reise til Montmartre eller Soho.

Dessuten er Kampen Bistro et sted hvor det skjer en hel masse i løpet av uka. Det er nemlig bydelshus med konserter og mange andre aktiviteter.
..Taralf og Alida

Les www.kampenbistro.no

Finn mer under REPORTASJER