Scorsese gjør det igjen
Regi: Martin Scorsese
Med The Rolling Stones
Når Martin Scorsese, som jo betraktes som et av den amerikanske filmbransjens aller tyngste regissørnavn, nå følger opp sine konsert- og dokumentarfilmsuksesser med The Band (The Last Waltz) og Neil Young-konserten for bare en fire-fem år siden med å gi verdens største rock´n roll-band, The Rolling Stones, samme behandlingen, er det kanskje på tide å spørre. Hva er drivkraften bak disse produksjonene?
HVORDAN: Hvordan i all verden klarer disse gamle menneskene å gjennomføre disse beinharde konsertene?.. (Foto: Filmweb)Er det kjærligheten til musikken, tilfredsstillelsen med å gjennomføre produksjoner som i forhold til en spillefilmproduksjon er fort unnagjort, og kan gi mye penger i kassa, eller er det andre ting? Denne dokumentarfilmen fra to konserter i Beacon Theatre i New York, en miniforestilling i forhold til de gigantiske stadionkonsertene The Rolling Stones er vant med, demonstrerer det som er grepet til Martin Scorsese:
Opptakene må skje i små, intime teaterlokaler som gjør det mulig å få full kontroll over produksjonen, ikke minst med tanke på lyset, som er så viktige i disse produksjonene, som altså er gjort på film. Og der ligger hele poenget. These lights burn my ass, roper Mick Jagger etter et av de numrene hvor lyseffektene fra de enorme film-lyskasterne åpenbart forvandler scenen til en sikkelig steikovn. Og det er bruken av lys som gjør hele forskjellen.
På film, som fortsatt er mer lysømfindtlig enn video, blir lyseffektene frapperende. På video hadde de bare vært i veien. Det som er fortjenstfullt med Scorseses rolle i disse produksjonene er at han insisterer på fortsatt å bruke film, fordi det gir en kunstnerisk effekt som er verdt å ta vare på. Ellers går nok slike produksjoner mer eller mindre av seg sjøl, og så er det selvfølgelig viktig å ha en rutinert regissør som kan sørge for at fortellingen og redigeringen henger sammen og gir den rette flyten.
”Shine a light” byr ikke på noen overraskelser i den henseende. Stones-varianten av Scorseses dokumentarfilm-serie om Rockens store helter går dermed litt på tomgang. Vi får de artige tilbakeblikkene, de sedvanlige klipp fra intervjuer med reportere som ikke klarte å skjule sine fordommer mot disse spinnville himmelstormerne da de først dukket opp på sekstitallet, og vi får de viktigste låtene. Musikalsk sett går det også på skinner, uten store overraskelser, skjønt vi savner noen perler, som ”Angie”.
Ellers tenker vel mange som oss: Hvordan i all verden klarer disse gamle menneskene å gjennomføre disse beinharde konsertene. Tja, si det. De får vel hvile mye innimellom..
..bb/
Finn mer under KULTUR
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar