Lulu-regissør med skarp kritikk av operaen

 

KATASTROFALT: Vår egen Stefan Herheim, fra Ammerud, er ansett som en av verdens fremste operaregissører. Han er sterkt kritisk til vår nyeste kulturstolthet - Operaen i Bjørvika.. (Foto: Kristin Svorte) 

 

- Altfor trange verksteder-

altfor få opera-produksjoner

 

Ammeruds store opera-sønn, Stefan Herheim, viser ingen nesegrus beundring for måten vår nye opera blir brukt på. Han mener at vår nye store kulturelle stolthet er i ferd med å bli redusert til et helt vanlig kulturhus..

 

 

Den norske suksessregissøren Stefan Herheim, oppvokst på Ammerud, men bosatt i Tyskland og allerede med en imponerende operakarriere over hele verden, er tilbake i Oslo – med det som er blitt kalt operalitteraturens farligste kvinneskikkelse, Lulu av Alban Berg. Regissør Herheim kaller det en kynisk og grotesk operette.

I et intervju med programleder Helle Vaagland i NRK1s kulturprogram Nasjonalgalleriet i forbindelse med gårdsdagens premiere tok en svært frittalende Herheim fatt i det han mente var store mangler ved vår nye, store norske stolthet, operaen i Bjørvika.

Han mente det var nærmest katastrofalt, når vi har fått et slikt flott signalbygg, at det ikke blir produsert mer opera der. 

- Den nye norske operaen er en nasjonalskatt, et landemerke for norsk kultur - man går bokstavelig talt på operaen, det vil si, man tråkker på den. Men jeg etterlyser innhold, og det må defineres hver gang man produserer en ny oppsetning.

- Det er nesten katastrofalt at det nesten ikke er blitt produsert egne forestillinger i dette huset - det er produsert et veldig lite antall - og det representerer en kjempeutfordring å skulle gi dette rommet virkelig innhold.

- Det er veldig mange ting som er fantastisk rikt ved dette bygget - det er satset på representasjon, det skal utstråle noe positivt, men samtidig gjør det infrastrukturelle at det ikke er optimalt å arbeide der. Verkstedene er for  eksempel en katastrofe. De er altfor små, sa Herheim.

Han pekte tilbake til Folketeatret der han selv tilbrakte mye tid som barn på besøk hos sin far som var bratsjist og satt i orkestergrava.

- Men Folketeatret var jo aldri sprengt. Hvis det var slik at man ville spille opera for flere mennesker kunne man jo gjort det på mange andre måter enn å bygge et slik bygg. Slik det er nå brukes operahuset til mange andre ting enn opera og ballett. Det er blitt et  kulturhus..

- Og det er du ikke fornøyd med?

- Men det var jo ikke det det ble bygget for..

LULU: Hun er blitt kalt operaverdenens farligste kvinneskikkelse. I går, onsdag, hadde Alban Bergs opera Lulu premiere på operaen med Gisela Stille i tittelrollen. (Foto: Erik Berg)

Herheims Lulu-versjon er en co-produksjon med Det Kongelige Teater i København, der den hadde premiere i oktober 2010. En genistrek, mente NRK den gang. Berlingske Tidende og Jyllands-Posten var begge panegyriske i sine anmeldelser, og Kristeligt Dagblad oppsummerte ganske enkelt: en åbenbaring og en sand teatertriumf.

NRK P2s anmelder Ragnhild Veire var i kulturnytt i morges svært fornøyd med sangerne og orkesteret, og også med det vesentligste av regiarbeidet, men tok et lite forbehold om at forestillingen var litt distansert.
 Lulu handler om en kvinne som forfører sine omgivelser, men blir brukt av andre. Både kvinner og menn tiltrekkes av henne – hvorpå de én etter én møter sin bane. Med dette som bakgrunn har Lulu blitt omtalt som den farligste av alle operaens kvinneskikkelser. Men bruker hun seksualiteten for å manipulere – eller er hun et offer i en brutal verden?


(Sist oppdatert 18.februar 2011: Lulu er et høydepunkt denne operasesongen, slik Tannhäuser var i fjor, skriver Aftenposten. Om man vil se regikunst av ypperste klasse og høre genial musikk som gir noe skikkelig å bite i, så er det bare å kaste seg over usolgte billetter, skriver avisa. Dagbladet er ikke like begeistret, og mener at det bare var Terje Stensvold og Gary Lehman av sangerne som bar sine roller, mens man savnet den erotiske utstrålingen hos Gisela Stille i tittelrollen. ..-på forestillingen onsdag var det som om nærkontakten med Lulus bærende akse kom og gikk, skriver Dagbladets anmelder.)


Finn mer i ARKIV under FILM/TEATER/MUSIKK

The Rape of Lucretia: Kammer-opera på Scene 2

LUCRETIA: Katija Dragojevic, mezzosopran, synger hovedrollen som Lucretia, så blendende og balansert at hårene reiser seg, skriver Aftenposten. Dragojevic ville synge hver tone for den indiske jenta som nylig døde i New Delhi, skiver Dagsavisen i sin omtale av nyoppsetningen.. 

Kammer-opera om vold

(Oppdatert fredag 28. og lørdag 29.januar 2011 og 12.januar 2013: Regissørens forsøk på å modernisere denne antikke tragedien kommer ut som en gigantisk trivialisering.. Men fortellingen kommer sterkt igjennom, like fullt, takket være lysende prestasjoner både på scenen og i orkestergrava, skriver Dagbladet. Svenske Katija Dragojevic synger tittelrollen så blendende og balansert at hårene reiser seg, skriver Aftenposten.
Med voldtektsaken i New Delhi ble nypremieren på kammeroperaen The Rape of Lucretia ubehagelig aktuell. Katija Dragojevic erklærte at hun ville synge hver tone som Lucretia i Benjamin Brittens opera for den indiske jenta som nylig døde av skadene etter en gjengvoldtekt på en buss i New Delhi, skriver Dagsavisen.)

LYSENDE: Lysende prestasjoner både på scenen og i orkestergrava, skriver Dagbladet. Her Marita Sølberg, som også ble omtalt med lysende prestasjoner i La Boheme, en av fjorårets beste oppsetninger i Bjørvika-operaen.. (Foto: Erik Berg)

Thaddeus Strassberger, som nettopp har hatt stor suksess med Figaros bryllup på Hovedscenen, trer inn i en langt mørkere historie når han nå regisserer The Rape of Lucretia på Scene 2 med premiere 27.januar, melder Den norske Opera i en pressemelding.

GROTESK: Den groteske handlingen kunne ha funnet sted hvor som helst og når som helst. Kanskje også hos hvem som helst? (Foto: Erik Berg) 

I teksten som operaen baserer seg på, skuespillet Le viol de Lucrèce av André Obey, utspiller handlingen seg i et krigstruet Roma. En gruppe soldater diskuterer om konene deres har vært utro mens de har vært borte. Det viser seg at Lucretia er den eneste som har vært trofast mot sin mann, general Collatinus.
Strassberger har ført oppsetningen inn i vår tid, med moderne par i en designerleilighet, og der den før-kristne tiden ligger som et bakteppe. Den groteske handlingen kunne ha funnet sted hvor som helst og når som helst. Kanskje også hos hvem som helst? 
The Rape of Lucretia hadde premiere i juli 1946, og var den første av flere kammeroperaer fra Benjamin Brittens hånd. Verket er skrevet for åtte sangere og 13 musikere. Librettist Ronald Duncan har i henhold til gresk tradisjon innført kommenterende kor i fortellingen – i form av én kvinnelig og én mannlig forteller.
Brenden Gunnell, Katija Dragojevic, Marita Sølberg og Ingebjørg Kosmo spiller de største rollene i The Rape of Lucretia.

Finn mer i KULTUR under FILM/TEATER/MUSIKK

Østkanthelga: Tosca med stjerneskudd

En Tosca til å dø for

Det sies at hun har en stemme en dronning verdig. Fra søndag synger Maria Guleghina(bildet) tittelrollen i Tosca på Hovedscenen i Operaen, melder operaen i en pressemelding.

New York Times har omtalt henne som verdens ledende Tosca, og i 2009 ble hun tildelt Puccini-prisen for sine ekstraordinære tolkninger av Puccinis repertoar.

Tirsdag og torsdag i romjula  synger hun tittelrollen som Tosca.

Maria Guleghina blir ofte beskrevet som Askepott fra Russland. Hun gjester jevnlig operascener som Metropolitan, Covent Garden, La Scala og Wiener Staatsoper, og har sunget med sangere som Luciano Pavarotti, Plácido Domingo, José Cura og Thomas Hampson.

På Hovedscenen i Operaen møter hun barytonen Greer Grimsley i rollen som Scarpia. Det er hans debut i Nasjonaloperaen, etter at han nylig gjorde framtredende roller ved operahuset i Köln og Metropolitan i New York.

Forestillingen i operasjef Paul Currans regi hadde première 26. august i år, med musikksjef John Helmer Fiore som dirigent. Canadian Opera Company er co-produsent og forestillingen ble først satt opp i Toronto i 2008.


Cosmopolite, Vogts gate 64

Trenger du asyl og beskyttelse mot den endeløse autostrada av strømlinjeklingende julekonserter?
Fortvil ikke!!!

La The Source være din hyrde som leder deg opp Vogts gate til du ser den vakre kuppelen til Soria Moria. Inne i denne prangende pantheon funkler en klingende galakse av julestjerner til din ære!

Atter en gang, og for 16. året på rad er det igjen duket for The Source: of Christmas.


Caféteatret, Hollendergata 8

Nordic Black Theatre overtar!

Cafeteatret markerer avslutningen på en epoke i sin historie med å invitere til åpent hus i dag lørdag 18.desember klokka 18.00. Huset er solgt og vi ønsker å takke for oss.
Vi serverer god drikke og snacks, og baren er åpen. 
Om du har vært en trofast gjest, bare har vært her et par ganger, eller aldri rakk å komme:
Dere er alle hjertelig velkomne! Kanskje Barokkanerne overrasker med noe fra scenen, og hvem vet hva som kan hende ...

Etter 4 ½ år får Cafeteatret nye eiere. I januar overtar Nordic Black Theatre. De vil drive stedet under samme navn og logo, mye vil være som før, og for eksempel vil Barokkanerne fortsatt ha sine konserter på huset. I tillegg vil de produsere sine egne teaterforestillinger og mye mer.

Operaen: Matt og blek Eugen Onegin

EUGEN ONEGIN: Matt og blek tragedie, skriver anmelderne etter opera-premieren i helga. Her den norske dirigenten, Eivind Gullberg Jensen og tittelrolleinnehaver Vassilij Ladjuk, som begge får gjennomgå av anmelderne (Foto: Erik Berg)


"Onegin sporer av.."


Anmelderne skuffet etter Tsjaikovskij-premieren


Matt og blek tragedie, skriver Dagbladets musikkanmelder Ståle Wikshaaland etter helgas premiere på Peter Tsjaikovskis Eugen Onegin på operaen. Aftenpostens Ingrid Røynesdal er inne på samme spor når hun skriver at særegne sangprestasjoner bærer en forestilling som savner klarere musikalsk retning og en mer levende regi.
- Den norske dirigenten Eivind Gullberg Jensen, som har fått en eventyrlig suksess de siste årene, leder det hele. Han har en naturlig autoritet, men her savner jeg klarere musikalske visjoner, skriver Aftenpostens anmelder.
- Dette er høyromantisk musikk som trenger større inderlighet, spenst og schwung, skriver Røynesdal.
- Forestillingen har sine øyeblikk, men de var ikke mange, skriver Ståle Wikshaaland.
- Jeg ble sittende og tenke på hvor stort apparat som må til for å lage opera. Sikrere tegn på en forestilling som sporer av, finnes ikke.
- Dramaturgien manglet aktører som kunne bære den oppe. Vassilij Ladjuk i tittelrollen hadde vokale ressurser nok, men fremsto som en selvopptatt blei, og fraserte med et ganske så svømmende forhold til rytme, skriver Dagbladets anmelder, som også sneier innom Eivind Gullberg Jensen, som overhode ikke overbeviste.
- I tillegg til problemet med å holde forestillingen i et rytmisk fast grep, sto også orkesterklangen langt tilbake for hva partituret krever, skriver Dagbladet.
Wikshaaland har heller ikke så mye til overs for sangerne, men mener at Solveig Kringlebotn, som hadde hoppet inn på meget kort varsel på grunn av sykdom i ensemblet, viste et sikrere grep enn de andre sangerne.

Ballettslakt på operaen

ÅRSTIDENE: Gris og konsentrasjonsleir i smakløs forening.. (Foto: Erik Berg)


Kritikerslakt
av Årstidene


Jo Strømgrens Vivaldi-ballett - "smakløs og ensformig"..


Operaen øker sin oppslutning i befolkningen, og 74 prosent sier, ifølge en undersøkelse (se artikkel nedenfor) at de ville overvære en forestilling på operaen om de praktiske forutsetningene lå til rette for det. 
Men operaens egenproduserte oppsetninger er ikke populære hos kritikerne. På forsommeren var det Jorden rundt på 80 dager som fikk gjennomgå. Denne helga var det Jo Strømgrens Vivaldi-ballett Årstidene som fikk mildest talt labre kritikker i  avisene.


Ensformig


Gris og konsentrasjonsleir i smakløs forening. Ensformigheten tar overhånd til tross for mange sceneskift, skriver Aftenpostens ballettanmelder Inger-Margrethe Lunde. 
Mye i Årstidene kunne vært bedre hvis det ikke hadde vært for dansen. Ettersom forestillingen skrider frem, oppleves det null variasjon. Det er det samme bevegelsesmønsteret i forskjellig forkledning, skriver Aftenpostens anmelder.


Underholdende


Grunn, men underholdende, skriver Dagbladets Inger Merete Hobbelstad under tittelen Skiftende skydekke. 
Jo Strømgrens Årstidene er som været: Verd å prate om, men varierende, mener Hobbelstad, som karakteriserer forestillingen som oppfinnsom og original, men den føles for lettvint i lengden.


Forestillingen får poeng for underholdningsverdi, men mangler nerve og kompleksitet, skriver Dagbladets anmelder.

Operaen: Slakt av Jorda rundt-premiere

SLAKT: Jorda Rundt osv. byr på en eksotisk rundreise i operahistorien. Men Dagbladets anmelder slakter forestillingen .. (Foto: Erik Berg)

Endelig jorda rundt -
men slakt i avisene..    

(Oppdatert 22.mai klokka 1700 
og 25.mai klokka 0900) 

Den erfarne musikkritikeren i Dagbladet, Ståle Wikshaaland, er ikke nådig i anmeldelsen av verdenspremieren på Jorden rundt på 80 dager, med musikk av Gisle Kverndokk og libretto av Øystein Wiik..

— Øystein Wiik har snekret sammen en libretto som er som rimerier på konfirmasjonsfest-stadiet, skriver Wikshaaland.

Aftenpostens Ingrid Røynesdal er mer velvillig og mener det er viktig med meningsforskjeller om samtidens musikk, og sikter til tilløpene til buing fra publikum under premieren.

Jorden rundt osv.., skulle ha åpnet operaen i Bjørvika i sin tid, men måtte utsettes av tekniske årsaker.

Litt av alt og ingenting
— Det ble mye av lite, eller litt av alt og ingenting, skriver Ståle Wikshaaland.
— På mange måter ble det den nye sceneteknikken som inntok hovedrollen. Selve operafortellingen kokte på mange måter bort i kålen, den enkle og velkjente historien om kappløpet rundt jorda ble hengende på slep etter den musikalske fortellingen om den.

— Oftest er det best at teksten til Øystein Wiik kommer så dårlig gjennom, og forøvrig løser forestillingen seg opp i enkelt-tablåer som forestillingen gir foranledning til, skriver Wikshaaland, og fortsetter:

JORDA RUNDT: London! (Foto: Erik Berg)

— Men hva er det Kverndokk gjør, på musikksida? Han lar visittene til fortidenes operaer, med assosiasjoner pr. geografi, bli utgangspunkt for pastisjer...Noen ganger blir det som repriser på den velkjente sporten å tegne mustasje på Mona Lisa, andre ganger får det Kverndokk til å ta av i stilistiske ellipser med sterk innfarging av musikal-assosiasjoner.

— Det er på mange måter forestillingens sterkeste sider. Selv likte jeg for eksempel Toril Carlsen som Turandot og Knut Skram som Den Flyvende Hollender, i opptrinn som smakte av det overdådige, skriver Wikshaaland, som ellers mener at denne forestillingen blir en nærstudie i hvordan nitid tilpasning til scenemaskineriets rytme, og operakonvensjoner som henger og slenger, får oppsetningen til å spore av, om og om igjen.

Spis pent, gutt

— Men er dette den utlovede familieforestillingen?, spør Dagbladets anmelder og svarer selv:

— I så fall av det omvendte slaget: Spis pent, gutt, eller så tar vi deg med på Jorden rundt på 80 dager..

JORDA RUNDT: New York!.. (Foto: Erik Berg)


Mens Wikshåland anmeldelse er skrevet etter premieren fredag 21.mai, har Aftenpostens anmelder, Ingrid Røynesdal, hatt pinsehelga å tenke seg om på, og har en mer forsonlig tilnærming i sin anmeldelse:

- Dersom dette hadde vært operaens åpningsforestilling, slik den opprinnelig var tenkt, hadde jeg kanskje blitt mer imponert over teknikken. Men når Jorden rundt nå hopper etter nylige oppsetninger som Figaros Bryllup og spektakulære Tannhäuser, der vi hoppet i stolene av begeistring over den scenografiske oppfinnsomheten, fremstår denne oppsetningen, kanskje urettferdig, som ordinær, skriver Røynesdal.

Buing

— Det er sjelden å høre buing i norske konsertsaler, men på fredagens premiere ble det under aplausen tydelig at det var sterke negative og positive meninger om Kverndokks opera. Det er faktisk gledelig. For om oppsetningen kan bidra til et større engasjement og en reell meningsbrytning om samtidens musikk, så er den i seg selv viktig. Operaen spilles bare ti ganger, fram til 19.juni, og det er utsolgt alle kveldene. Det burde vel inspirere operaledelsen til å bestille nye verk?, heter det i Aftenpostens anmeldelse.

JORDA RUNDT: Paris!.. (Foto: Erik Berg)


Dagsavisens Ida Habbestad er som Aftenpostens anmelder mer forsonende, men skriver til slutt i sin  anmeldelse, på nynorsk:
- Men den største utfordringa er den nær uoverkomelege oppgåva opphavspersonane har gjeve seg når dei har ynskt å laga ein opera buffa for vår tid. Snart møter dei utfordringa at operaforma er gamal, og at møtet mellom slapstick og opera, tempo og skjønnsang lett kan få noko «satt» over seg. I mine augo vert då òg showstopparane Violetta (Eli Kristin Hansveen), Tosca (Itziar Galdos) og Turandot (Toril Carlsen) for dvelande og utkomponerte, medan vitsane generelt er for slappe, klisjéprega, timinga operatisk, rett og slett.

Lystad og Mjøen

— Eit siste problem kjem til syne når referansane librettisten har med seg er gamle. Eg tenkjer ikkje på det konkrete spelet på gamle verk, men på humoristiske referansar som skriv seg meir mot 70/80-talets Lystad og Mjøen enn humoristar i nyare tid. 

— Ikkje dermed sagt at opera må vera oppdatert på eitkvart moderne uttrykk. Men like mykje som «Jorden rundt på 80 dager» er ein moderne opera buffa, vert verket ein påminnar om avstanden mellom den tradisjonelle operaforma og nettopp vår eiga tid. Slik balanserer det hårfint mellom det artige og mot å bli ein karikatur av seg sjølv, skriver Dagsavisens anmelder.

Finn mer under KULTUR

Operaen: Suksess for Tannhäuser

SUKSESS:
Det er bare å bøye seg i støvet, skriver anmelderne om Norges største operaoppsetning noen gang, Richard Wagners Tannhäuser, som hadde premiere på operaen i Bjørvika lørdag. (Foto: Erik Berg)



Knallsuksess på operaen:

Kritikerne elsker Tannhäuser

"På ett vis er det bare å bøye seg i støvet. Det er velsignet meningsløst å diskutere enkeltprestasjoner, fordi alle små og store roller på scenen framstår som nødvendige brikker i en helhet som handler om å gi oss en tolkning av verket Wagner har laget. Samtidig er det så elegant at jeg vil ha mer. Jeg vil fortsatt underholdes. Jeg vil fortsatt tumle beruset ut og lengte inn igjen til alle detaljene jeg ikke fikk med meg. Jeg vil fortsatt bli minnet om at jeg sitter i et marmorkledd, oljefinansiert titteskap og om hvor radikal denne forestillingen må ha vært da Wagner lagde den."

Det skriver Dagsavisens opera-anmelder Hilde Borchgrevink om helgas Wagner-premiere på Den norske opera. De andre avisene følger opp i samme stilen. I Aftenposten er det regissøren, nordmannen Stefan Herheim som får mye av skylda for suksessen:

"Med sine uforståelige rollefigurer og merkelige handling virker det store og ambisiøse musikkdramaet Tannhäuser umiddelbart både problematisk og virkelighetsfjernt. Men med den norske regissør Stefan Herheims(40) fantasifulle, intelligente og inspirerte grep fremsto denne oppsetningen både nærværende og aktuell, skriver Aftenpostens anmelder, Ingrid Røynesdal, og fortsetter:

"Store deler av regien og scenografien bobler over av en detaljrikdom og av tekniske finesser. Det imponerende ligger i at regi-grepene ikke fremstår som løse påfunn, men oppleves som smakfullt, relevant og musikalsk integrert.. Tannhäuser på Den norske opera og ballett fremstår i sin helhet som en oppsiktsvekkende og først og fremst svært visuell forestilling, skriver Aftenpostens anmelder, som minner om at forestillingen går bare ni ganger, siste gang 27. mars, og håper at operaen har booket Herheim for fremtidige sesonger.

- For med den karrierestigen han har hatt de senere årene, kan han etter hvert bli en vanskelig mann å få tak i, skriver Aftenposten.
Dagbladets musikkanmelder Ståle Wikshåland mener også at regissøren har mange odds mot seg når han gir seg i kast med Tannhäuser.

"Tannhäuser er stinn av Wagners mytografier, om rå sensualitet stilt overfor askesens rene idealer, om skyld og soning og framfor alt om kvinnens forløsende selvoppofrelse - der det selvsagt er den mannlige heltens forløsning det dreier seg om, skriver Wikshåland.

"Resultatet blir en Tannhäuser brutt opp i alle sine indre motsigelser og stilt fram for oss med stort overskudd. Det er subtilt, det er lekende, og det er tildels overdådig komisk, skriver Dagbladets anmelder.

Finn mer i lenkekjeden under FILM/TEATER/MUSIKK

Les hva andre skriver: Dagsavisen, Aftenposten, Dagbladet

Østkanthelga

GISELLE-PREMIERE: Maiko Nishino danser tittelrollen som Giselle på premieren i operaen fredag. (Foto: Den norske Opera og Ballett)


Svikefull elsker hjemsøkes i Operaen

Nasjonalballetten møter høstmørket med en heftig kjærlighets- og spøkelseshistorie: klassikeren Giselle.

Det sies at Giselle er for balletten hva Hamlet er for teatret. Ballett ble aldri det samme etter upremieren på denne ultimate romantiske balletten i Paris i 1841, skriver Maria Børja i omtalen før ballettpremieren fredag. Her er både sterk kjærlighet, galskap og spøkelser. Alle store kompanier som Kirovballetten og Royal Ballet har sine versjoner.

Nå presenterer Nasjonalballetten en helt ny produksjon. Scenografi og kostymer er signert David Walker, mens selve balletten er iscenesatt av tidligere prima ballerina fra superkompaniet American Ballet Theatre, Cynthia Harvey.

Landsbyjenta Giselle forelsker seg i adelsmannen Albrecht – som egentlig er forlovet med Bathilde. Ulykken rammer, Giselle dør og Albrecht hjemsøkes av wilier – spøkelsesjomfruer som danser unge menn til døde. Kan Giselle redde Albrecht? Og vil hun egentlig det?

Tittelrollen som Giselle er en av ballettrepertoarets mest ettertraktede og krevende roller. Anna Pavlova og Margot Fonteyn er bare to av de mange prima ballerinaer som opp gjennom historien har danset rollen.

I Nasjonalballettens produksjon er det de sterke solistene Eugenie Skilnand, Christine Thomassen og Maiko Nishino som alternerer som Giselle. Nishino, som danser premieren fredag, ble nylig tildelt den nyopprettede Tom Wilhelmsens opera- og ballettpris.

Rusalka: Anmelderbegeistring

OPERAPREMIERE: Solveig Kringlebotn som Rusalka på operaen i Bjørvika.. (Foto: Den norske opera og ballett)

"..i operaen i Bjørvika er det meste mulig.."

Anmelderne er rause med godordene, noen mer enn andre, etter høstens første opera-premiere i Bjørvika. Aftenpostens anmelder Idar Karevik setter standarden i sin omtale av Antonin Dvoráks opera Rusalka, i operasjef Paul Currans regi og med Solveig Kringlebotn i hovedrollen som Rusalka, en karakter og en historie som forøvrig er hentet fra den samme eventyrfortelling som danskenes Lille havfrue stammer fra:
Hun er nymfen som lever i vannets verden, men higer mot den menneskelige. Lengselen har sin pris. Til slutt kan hun ikke leve med den.. Illusjonenes mesterskap omgir oss i en operaverden der alt er mulig. I så måte er Rusalka en opera som ansporer til medopplevelse, og i den nye operaen i Bjørvika er det meste mulig.. En helstøpt og flott forestilling som mange bør finne veien til, skriver Idar Karevold.
— Aktørene spiller godt, og de er sikre i sine roller. Solveig Kringlebotn i tittelrollen som Rusalka er ungpikeaktig nærværende. Stemmen klinger praktfullt og bærer godt i alle leier. Tenoren Miroslav Dvorsky er en fin partner, og også hans stemme bærer godt, skriver Aftenpostens anmelder.
Under tittelen Veldreid havfrue skriver Dagbladets Ståle Wikshåland, som ikke er like forbeholdsløst begeistret som Karevold, at operasjef Paul Currans første ordentlige regioppgave på Den norske opera ble en forestilling som ble noen nummer for stor: ..som liksom ble hengende og slenge som en litt for stor frakk rundt H.C.Andersens nydelige og triste lille fortelling.— Men verket har noen utrolig melodiske kvaliteter i lange partier, og en klangbehandling som i tilegg til å være uimotståelig vakker også skaper stemning og mystikk, skriver Wikshåland videre, som mener det på et punkt glipper for komponisten, og dermed også for regissøren:
— De får vist mye av hva som er mulig på Bjørvikas nye scene, og scenografien og kostymene til kevin Knight er vakre, men til hvilket poeng? skriver Wikshåland, og fortsetter:

Solveig Kringlebotn er nydelig i tittelrollen fordi hun får anledning til å servere oss noen av de mest betakende melodiene.. Da er det rent som vi kan tåle en opera-avslutning som fortoner seg som ukebladversjonen av Wagners Liebestod, skriver Dagbladet.

Bjørvika: Operaens åpningstriumf

UFORGLEMMELIG: Anja Harteros (bildet) tolkning av Elisabettas store og sorgtunge arie er uforglemmelig vakker, mener Dagbladets musikkanmelder. (Foto: Den norske opera og ballett)

"Eventyrlig god
akustikk
- flott scene.."

Hovedstadsavisenes musikkanmeldere faller over hverandre i skamros når den nye operaen i Bjørvika endelig kan feire sin første operaforestilling: Verdis Don Carlo hadde premiere lørdag.

"Sann svir"
Dagbladets mangeårige musikkanmelder Ståle Wikshaaland skriver at "det ble en sann svir, en ekte helaften av et slag som knapt tidligere har gått over scenekanten i opera-Norge." Og anmelderveteranen Idar Karevold i Aftenposten følger opp, under tittelen "Glitrende operapremiere".

Velspillende
- I bunnen lå et velspillende operaorkester - bredt, saftig og slik vi bare opplever ved de store scener. Ikke på noe tidspunkt var det i nærheten av å overdøve de øvrige aktørene. Klangen fylte rommet, den bar og den løftet..

Mesterskap
- Det vokale mesterskapet til solister og kor ble understøttet, og alle i salongen ble omslynget av den italienske mesters fantastiske musikalske utleggelser, skrev Idar Karevold.
Dagbladets anmelder mente at "hva vi fikk oppleve lørdag kveld var regi, dekor og lyssetting som tar scenerommet i besittelse med største selvfølgelighet og fyller formatet ut, helt ut, operakunstnere som kan hva de vil og ikke nøyer seg med å ville det de kan."

Fantastisk lag
Dagsavisens Ida Habbestad minner om at denne Don Carlo-forestillingen er en samarbeidsproduksjon mellom operakompaniene i Bjørvika, Covent Garden og på Metropolitan:
"Framsyninga i Oslo markerer samstundes den nye æra for norsk opera: Eit fantastisk lag av solistar får utfalda seg i gode akustiske tilhøve; her er lekre, komplekse effektar og kompaniet kring dei er betrakteleg styrkt."
..bb