Ida Blom

For å rydde alle mulige misforståelser av veien: Jeg har ingenting imot store offentlige gaver fra kapitalsterke enkeltpersoner. Jeg har ingenting imot figurativ skulptur. Jeg syns at vakre parkanlegg er byutvikling på sitt aller beste. Og jeg er ikke først og fremst bekymret for hvorvidt de enkelte skulpturene i den planlagte Ekebergparken vil svare til mine ideer om kunstnerisk kvalitet.
Det jeg er bekymret for – ja, sterkt imot – er at man planlegger et stort offentlig monument som kan bli stående i mange hundre år uten at man, i valg av tematikk og symbolikk, utviser et minimum av politisk kultur.

Kvinnelig skjønnhet

Når jeg sier «man» snakker jeg ikke om Christian Ringnes. Han har levert et forslag som springer ut av hans private forestillingsverden, og det er selvsagt hans rett. Jeg snakker her om Oslos politikere, som er prinsipielt og tverrpolitisk forpliktet til å ivareta en viss politisk kultur på vegne av fellesskapet. Det har de ikke gjort i denne saken. Men for å forklare hva jeg mener med politisk kultur i denne sammenhengen, må vi faktisk innom et stykke kunsthistorie.
Vi vet alle at kvinnen, kvinnekroppen og «det feminine» har hatt en helt spesiell posisjon i den vestlige kunsten etter renessansen. Den nakne kvinnekroppen er til stede overalt. Den dukker opp i alt fra religiøse og mytologiske til realistiske og modernistiske kunstverk – til de grader at kunsten selv, som i hovedsak ble bestilt, produsert og formidlet av menn, ble assosiert med det feminine. Kvinnen var kunst – og kunsten var en kvinne. Eller rettere sagt: Kunstens spesialdomene, som i den klassiske vestlige estetikken var det skjønne, ble assosiert med kvinnelig skjønnhet.

Hvem i all verden er det Oslo kommune mener at vi er? I 2011?

Tvetydig

Men dette var en høyst tvetydig affære. Koblingen mellom kunst, skjønnhet og kvinnelighet innebar i prinsippet respektfull distanse og måtehold – dvs. at man holdt seg innenfor visse regler og rammer for visuell fremstilling. I realiteten utfordret kunstnerne og deres oppdragsgivere hele tiden disse reglene. Kvinnekroppen i kunsten ble i økende grad erotisert, det skjønne presset mot det obskøne og kunsten, sto hele tiden i fare for å gli over i pornografien. Og det var nettopp dette spillet på grensen mellom skjønt og obskønt, mellom visuell kontroll og visuell katastrofe som var selve poenget. Det var dette som gjorde kunsten spennende.
Hva handlet alt dette egentlig om? Ikke om sex, ikke primært. Andre store billedkulturer har hatt sterke erotiske tradisjoner uten at det er kvinnekroppen spesielt som står i fokus. I en epoke, og en kultur der man opplevde en grensesprengende utvikling i teknologi og vitenskap, handlet dette først og fremst om kontroll og dominans – over naturen. Kvinnekroppen i kunsten var selve åstedet for en symbolsk bearbeidelse av den naturutforskningen man strevde med i den virkelige verden. Slik ble den gjenstand for både feiring og frykt – den var på en og samme tid naturressurs og eksempel på naturens utemmelige krefter. Kvinnekroppen viste ikke bare til kunstens regler og regelbrudd, men også til naturen og kontrollen over naturen.

Ideologisk konstruksjon

Dette er, som de fleste skjønner, en helt spesifikk ideologisk konstellasjon. Og det kan vel knapt finnes et klarere og mer typisk uttrykk for denne ideologien enn et parkanlegg – et stykke avansert naturkontroll – som ifølge Oslo kommune har «det feminine i alt sitt mangfold» som sitt tema.
Dette er, mer presist, det ideologiske uttrykket til en tid før det moderne demokratiet. En tid der kvinner ble regnet som en ressurs man kontrollerte i større eller mindre grad – «den fineste tingen vi har», som Ringnes så godt har uttrykt det – heller enn selvstendige politiske subjekter, som selv dominerer og kontrollerer, «ser» og styrer. Slike politiske subjekter har kvinner først blitt i vår tid. De har dermed, blant mye annet, selv blitt oppdragsgivere, produsenter og formidlere av kunst. Og denne politiske vendingen har ført til store endringer i kunsten selv: Den nakne kvinnekroppen er ikke lenger kunstens fremste topos. Den kjente amerikanske kunstneren Barbara Krüger sa det i klartekst med et verk fra 1983: We Won’t Play Nature to Your Culture.

Kjønnsideologi

100 år etter at norske kvinner fikk stemmerett ved kommunevalg går Oslo kommunes politikere inn for et stort offentlig anlegg som i hele sin tematikk promoterer en kjønnsideologi fra tiden før kvinnene fikk politiske rettigheter. Og dette er paradoksalt på flere plan. I en tid der alle er uhyre sensitive for symboler – der det er stor frykt for at hijab og andre klesplagg skal gi legitimitet til et østlig patriarkat de fleste av oss regner som uforenlig med vår politiske kultur – nøler de ikke med å resirkulere selve symbolet på en vestligpatriarkalsk kultur som skulle være et tilbakelagt stadium, i alle fall i offisiell politikk.

I motsetning til utstillinger på gallerier og museer er store offentlige kunstanlegg laget for å vare. De er ikke individuelle ytringer i en løpende debatt, men kollektive fortellinger til fremtidige generasjoner om hvem vi er. Hvem i all verden er det Oslo kommune mener at vi er? I 2011? Eller – rettere sagt – hvem er det som får lov til å styre fortellingen om hvem vi er?

Pinlig

Oslo kommune må gjerne motta en skulpturpark i gave fra Christian Ringnes. Men hvis selve premisset for gaven er at temaet skal være «det feminine» eller «en hyllest til kvinnen», må dette avvises som uforenlig med våre politiske idealer – en pinlighet som ikke er på høyde med de økonomiske og arealmessige ressursene som legges inn i dette prosjektet.