Endelig jorda rundt -
men slakt i avisene..
(Oppdatert 22.mai klokka 1700
og 25.mai klokka 0900)
Den erfarne musikkritikeren i Dagbladet, Ståle Wikshaaland, er ikke nådig i anmeldelsen av verdenspremieren på Jorden rundt på 80 dager, med musikk av Gisle Kverndokk og libretto av Øystein Wiik..
— Øystein Wiik har snekret sammen en libretto som er som rimerier på konfirmasjonsfest-stadiet, skriver Wikshaaland.
Aftenpostens Ingrid Røynesdal er mer velvillig og mener det er viktig med meningsforskjeller om samtidens musikk, og sikter til tilløpene til buing fra publikum under premieren.
Jorden rundt osv.., skulle ha åpnet operaen i Bjørvika i sin tid, men måtte utsettes av tekniske årsaker.
Litt av alt og ingenting
— Det ble mye av lite, eller litt av alt og ingenting, skriver Ståle Wikshaaland.
— På mange måter ble det den nye sceneteknikken som inntok hovedrollen. Selve operafortellingen kokte på mange måter bort i kålen, den enkle og velkjente historien om kappløpet rundt jorda ble hengende på slep etter den musikalske fortellingen om den.
— Det ble mye av lite, eller litt av alt og ingenting, skriver Ståle Wikshaaland.
— På mange måter ble det den nye sceneteknikken som inntok hovedrollen. Selve operafortellingen kokte på mange måter bort i kålen, den enkle og velkjente historien om kappløpet rundt jorda ble hengende på slep etter den musikalske fortellingen om den.
— Oftest er det best at teksten til Øystein Wiik kommer så dårlig gjennom, og forøvrig løser forestillingen seg opp i enkelt-tablåer som forestillingen gir foranledning til, skriver Wikshaaland, og fortsetter:
JORDA RUNDT: London! (Foto: Erik Berg)
— Det er på mange måter forestillingens sterkeste sider. Selv likte jeg for eksempel Toril Carlsen som Turandot og Knut Skram som Den Flyvende Hollender, i opptrinn som smakte av det overdådige, skriver Wikshaaland, som ellers mener at denne forestillingen blir en nærstudie i hvordan nitid tilpasning til scenemaskineriets rytme, og operakonvensjoner som henger og slenger, får oppsetningen til å spore av, om og om igjen.
Spis pent, gutt
— I så fall av det omvendte slaget: Spis pent, gutt, eller så tar vi deg med på Jorden rundt på 80 dager..
— Men er dette den utlovede familieforestillingen?, spør Dagbladets anmelder og svarer selv:
Mens Wikshåland anmeldelse er skrevet etter premieren fredag 21.mai, har Aftenpostens anmelder, Ingrid Røynesdal, hatt pinsehelga å tenke seg om på, og har en mer forsonlig tilnærming i sin anmeldelse:
- Dersom dette hadde vært operaens åpningsforestilling, slik den opprinnelig var tenkt, hadde jeg kanskje blitt mer imponert over teknikken. Men når Jorden rundt nå hopper etter nylige oppsetninger som Figaros Bryllup og spektakulære Tannhäuser, der vi hoppet i stolene av begeistring over den scenografiske oppfinnsomheten, fremstår denne oppsetningen, kanskje urettferdig, som ordinær, skriver Røynesdal.
Buing
— Det er sjelden å høre buing i norske konsertsaler, men på fredagens premiere ble det under aplausen tydelig at det var sterke negative og positive meninger om Kverndokks opera. Det er faktisk gledelig. For om oppsetningen kan bidra til et større engasjement og en reell meningsbrytning om samtidens musikk, så er den i seg selv viktig. Operaen spilles bare ti ganger, fram til 19.juni, og det er utsolgt alle kveldene. Det burde vel inspirere operaledelsen til å bestille nye verk?, heter det i Aftenpostens anmeldelse.
Dagsavisens Ida Habbestad er som Aftenpostens anmelder mer forsonende, men skriver til slutt i sin anmeldelse, på nynorsk:
- Men den største utfordringa er den nær uoverkomelege oppgåva opphavspersonane har gjeve seg når dei har ynskt å laga ein opera buffa for vår tid. Snart møter dei utfordringa at operaforma er gamal, og at møtet mellom slapstick og opera, tempo og skjønnsang lett kan få noko «satt» over seg. I mine augo vert då òg showstopparane Violetta (Eli Kristin Hansveen), Tosca (Itziar Galdos) og Turandot (Toril Carlsen) for dvelande og utkomponerte, medan vitsane generelt er for slappe, klisjéprega, timinga operatisk, rett og slett.
Lystad og Mjøen
— Eit siste problem kjem til syne når referansane librettisten har med seg er gamle. Eg tenkjer ikkje på det konkrete spelet på gamle verk, men på humoristiske referansar som skriv seg meir mot 70/80-talets Lystad og Mjøen enn humoristar i nyare tid.
— Ikkje dermed sagt at opera må vera oppdatert på eitkvart moderne uttrykk. Men like mykje som «Jorden rundt på 80 dager» er ein moderne opera buffa, vert verket ein påminnar om avstanden mellom den tradisjonelle operaforma og nettopp vår eiga tid. Slik balanserer det hårfint mellom det artige og mot å bli ein karikatur av seg sjølv, skriver Dagsavisens anmelder.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar