Hjemmekinoen: Bridesmaids (Am.)

HAT: Ikke akkurat Steel Magnolias. De smiler og legger minespillet i de rette folder. Men de hater hverandre. Kanskje det er det som er så tiltrekkende for hotellgjester..? (Foto: Filmweb)

En venninnegjeng fra helvete..

Film: Bridesmaids (Am.)
Regi: Paul Feig
Med Kristin Wiig,  Maya Rudolph, Rose Byrne,  Melissa McCarthy, Terry Crews, Jon Hamm

Karakter: 1, 2, 3, 4, 5, 6

Av BJØRN BRATTEN, Østkantliv


Jeg har en utfordring. Jeg har mange gode venner som er kvinner. Noen forstår jeg og noen forstår jeg ikke så godt. Mitt problem akkurat nå er amerikanske kvinner. I den hysterisk populære amerikanske Bridesmaids, som forresten skal være den filmen i USA som er sett mest på hotell-tv,  er det et kobbel av kvinner, og knapt en mann. 
Det er jo forfriskende. 
Nesten som den praktfulle Steel Magnolias for noen år siden. Dette er ingen Steel Magnolias. Her er ingen heltekvinner, som dør av kreft og alle synes det er forferdelig trist. Her tror jeg ikke det ville hjelpe å dø av kreft..
Her er det kniver i lufta i ett bankende kjør. Hat, hat. Som altså hotellgjester flest ser på når de sitter på rommet og kjeder seg og ikke får sove. 
Det er en ting som er bra med dette. Det er at amerikanske kvinner kanskje er mer likestilt enn vi liker å tro. De er i hvert fall veldig mye på hotell. 
For jeg kan ikke se for meg at menn sitter på hotellrommet og ser på Bridesmaids. Om de da ikke er nyskilt og ønsker å utdype sin eventuelle forakt for, eller i hvert fall negative tanker, om sin eks.. 
Bridesmaids viser en venninnegjeng som er nettopp så hysteriske, falske, intrigante, selvopptatte og materialistiske som mange menn beskriver kvinner når de vil ta riktig godt i. 
Og det er ikke bare intrigene og rent ut sagt hatet som strømmer mellom disse menneskene når de ikke liker hverandre. Det er også faktene, hele det oppskrudde, falske minespillet! Hører dere!
Men det handler altså om Annie (Kristin Wiig), innehaver av et kakebakeri som nettopp har gått konkurs. Hun er uten mann og har helt i starten et riktig hjertelig knull med en eks-venn, som forresten spilles av Mad Men-stjernen Jon Hamm. 
Så det kan jo ikke være helt gærnt? 
Men hun er ganske dårlig stilt, mor vil hun skal flytte hjem til henne, så sparer hun utlegg til bolig. Ja, sånn er det jo der borte, og vi er ikke vant til dette. Amerikanere har jobb-problemer, til og med boligproblemer. 
Men det som betyr noe for Annie er at hun vil være gullvenninna til bestevenninnen, som plutselig er blitt forlovet, og da skal det selvfølgelig feires bryllup. Og da dukker en annen venninne av bestevenninna opp og vil også være bestevenninne. Det skjærer seg. Hatet mellom de to konkurrentene blomstrer friskt. 
Så dette er altså en Steel Magnolias med omvendt fortegn. Et amerika på vei til helvete? 
Eller bare en ny realisme som kan kan være forfriskende i forhold til den overflatiske Hollywood-glamouren vi er blitt vant til. Endelig en amerikansk film med ganske alminnelige mennesker, tjukke og tynne, stygge og, ja, litt småpene, like dumme og kloke som resten av oss?


Finn mer under KULTUR

Film: The Girl With The Dragon Tatoo (Am.)

ANAKRONISME: En amerikansk thriller med et nordisk forelegg som handler om likestilling mellom kjønnene? — glem det. (Foto: Filmweb)

For mye Bond —

for lite Salander..

Film: The Girl With The Dragon Tatoo (Am.)

Regi: David Fincher

Med Daniel Craig, Rooney Mara, Christopher Plummer, Stellan Skarsgård, Robin Wright

"David Fincher makter ikke å gripe essensen i det nordiske Millennium-fenomenet.."

Karakter: 1, 2, 3, 4, 5, 6

Av BJØRN BRATTEN, Østkantliv

Det smått legendariske Hollywod-koryfeet David Fincher makter ikke å gripe essensen i det nordiske Millennium-fenomenet. Filmen som er en direkte kopi av den første i rekken av de tre Stieg Larsson-bøkene/filmene, kalt Menn som hater kvinner på norsk — The Girl With The Dragon Tatoo i den amerikanske versjonen, — faller til jorden som en overstuffa kalkun i et falmet amerikansk etterjulsgilde.

Hvordan kan vi si noe sånt når filmanmeldere flest mener Fincher har skjerpet historien, kvesset poengene, og stiller med en Salander-figur som skal være mer riktig for historien enn Noomi Rapace?

Det korte svaret er at i denne filmen er det for mye James Bond og for lite Lisbeth Salander.

Det lange svaret er at regissør Fincher legger opp denne filmen som om det Stieg Larsson forteller om ikke er historier om likestilling.

En amerikansk film om likestilling ville vært en anakronisme, Hollywood vet det, Fincher vet det.

Men Millennium-filmene, og bøkene, handler først og fremst om likestilling. På en ganske usedvanlig frisk måte, det er derfor de er blitt så populære.

Michael Nyquist, skuespilleren som spiller gravejournalisten Mikael Blomkvist i de svenske versjonene, er en mann med feminine sider, som gjør at vi kan forstå at han kan forholde seg til en Lisbeth Salander-figur slik Noomi Rapace skapte henne.

James Bond-figuren Daniel Craig har knapt et androgynt trekk og er helt uttrykksløs i møtet med Rooney Mara, Salander i denne amerikanske versjonen.

Mara på sin side er en mykere Salander og er derfor vanskelig å få sammenheng i når hun utfører sine voldelige eksesser. Men hun må være mykere, for hun skal ha et forhold til James Bond. Han må være sjefen.

Joda, hun kan betvinge ham seksuelt, men han gir ikke noe ved dørene. I den svenske filmen er deres likestilling klarlagt, med én eneste, knapp, men klarleggende replikk. I den amerikanske filmen er det uavklart.

De har mer sex, men de har ikke noe avklart forhold.

I den nordiske filmversjonen går Salander til slutt ut i den store verden som en frigjort heltinne, i den amerikanske versjonen er hun en forhutlet og forsmådd kvinne som reiser alene ut i natten på sin motorsykkel mens helten går til sengs med sin kollega og elskerinne.

David Finchers problem er at han ikke kan fortelle en historie om en agressiv, lesbisk/biseksuell kvinne som underlegger seg James Bond. Det skulle tatt seg ut. Daniel Craig har ikke en sjanse. I USA kødder du ikke med etablerte varemerker..

Rooney Mara har heller ikke en sjanse. Hun kan ikke bryte over tvert med snart hundre års sementert amerikansk kjønnsrolleforståelse på film.


Finn mer under KULTUR

Film: Drive (Am.)

DRIVE: Ryan Gosling og Carey Mulligan med sønn i tanketom og klisjéfylt bilfilm av den danske Hollywood-yndlingen Nicolas Winding Refn.. (Foto: Filmweb)

Tanketomt og klisjéfylt

fra pretensiøs danske

Film: Drive (Am.)

Regi Nicolas Winding Refn

Med Ryan Gosling, Carey Mulligan, Albert Brooks, Ron Perlman

Karakter: 1, 2, 3, 4, 5, 6

Av BJØRN BRATTEN, Avisa Nesodden

Når filmanmeldere faller over hverandre i forsøk på å finne fikse, filmhistoriske henvisninger, henspillinger og antydninger i sine omtaler av nye filmer, er det grunn til å være på vakt. Det kan selvfølgelig hende du har slumpet til å finne en spesielt begavet anmelder, som omtaler en spesielt genial film. Mer sannsynlig er det at du har å gjøre med en filmanmelder med liten selvinnsikt og stort ego som omtaler en film laget av en filmregissør med de samme karakterskadene. 

Denne filmen er en slik film, laget av en slik filmregissør, som inviterer anmelderne til å blåse opp sine egoer med oppstyltete og kvasi-intellektuelle postulater om en ganske tanketom og klisjéfylt film.

Danske Nicolas Winding Refn er Hollywood-yndlingen som har laget Drive som hadde premiere på norske kinoer for noen uker siden. Han har også laget Valhall Rising hvor danske Mads Mikkelsen var enøyd og taus korsfarer, her er det Ryan Gosling som er taus tøffing med et godt hjerte innenfor den lite pratsomme fasaden, det blir mye blod, det blir en million dollar i et ran hvor alt går galt, og en kvinne med en liten sønn, hvis far slipper ut av fengslet for raskt å bli skutt og drept i det samme mislykte ranet.

Det mangler ikke på flotte navn på filmskapere som kanskje, eller kanskje ikke, har inspirert Winding Refn. Det er Walter Hill som laget machoklassikeren The Driver, Michael Mann som laget Bullit med supertause Steve McQueen, Jean-Pierre Melville som laget Le Samurai, og selvfølgelig Martin Scorsese fordi han laget Taxi Driver med en taus og mentalt skadet Robert de Niro osv.

For egen maskin er jeg fristet til å nevne David Lynch som laget Wild at Heart hvor det var usigelig mye kjedelig bilkjøring på flate, kjedelige veier i mørket med ultranære bilder av betydningsfulle fyrstikker som lyste opp i mørket og satte fyr på hus med mennesker i, og masse vold. Pretensiøst og uttværet og dvelende. 

Og så kaller de det stilsikkert og smart. En smart thriller, kaller de denne filmen. Det eneste smarte med Nicolas Winding Refns Drive er at han kommer unna med det..

Konklusjonen må altså bli at med mindre du er bilgal eller har andre spesielle, sære tilbøyeligheter så skal du skjære unna denne filmen.
En sær tilbøyelighet som jeg forstår mange unge kvinner er rammet av er et nesten patologisk, tilbedelseslignende forhold til Ryan Gosling. Det er jo selvfølgelig fullstendig uforståelig for oss som er vokst opp med Steve McQueen. Bare tanken på en sammenligning er latterlig.
Hører dere, Jenny Skavlan ("Så Drive på kino. Den var fantastisk"..) og alle dere andre!

Finn mer i ARKIV under FILM/TEATER/MUSIKK

Norsk kino-toppår

TOPPFILM: Hodejegerne, med Aksel Hennie i hovedrollen, troner suverent på toppen av de norske filmlistene. Oslo 31.august hadde premiere for sent til å komme med på denne statistikken, men er i farta. Men ellers er det barne- og komifilmer som er kinovinnerne. (Foto: Filmweb)


Toppår for norske filmer


Norske filmer på kino har hittil i år solgt nesten 1.9 millioner billetter. Det er det høyeste besøket for denne perioden i nyere tid, både i faktiske tall og markedsandeler, melder bransjebladet Film og Kino. Markedsandelen for norske filmer i denne perioden er på 21,9 prosent. I 2009, som er nest beste år i tilsvarende periode, var besøket på 1.6 millioner, med en markedsandel på 18,3 prosent.

På toppen av filmbestselgerlista ligger Jo Nesbø-filmen Hodejegerne med 44 millioner kroner i billettinntekter og et besøk på en snau halv million. Jørgen + Anne = sant ligger på andre plass med 165.872 besøkende og 11 mill. kroner i omsetning. En annen norsk storfilm, Oslo 31.august, hadde premiere i slutten av august og kommer bare på 13. plass på denne statistikken. 

Knerten i knipe og Få meg på, for faen, Kong Curling og Gråtass får en ny venn er også blant kinotoppselgerne.


Finn mer i ARKIV under FILM/TEATER/MUSIKK

Film: Gutten med sykkelen (Belgisk)

HJERTESKJÆRENDE: Historien om Cyril og Samantha vant Cannes-festivalens Grand Prix i år.. (Foto: Filmweb)

Når pappa svikter

En fint fortalt, hjerteskjærende historie om en gutt og en sykkel og pappaen som forsvant. Og ingen snakker om mor.

FILM: Gutten med sykkelen (Belgisk)

Regi: Jean Pierre Dardenne, Luc Dardenne

Med Thomas Doret, Cécile de France, Jérémie Renier, Fabrizio Rongione

 Karakter: 1, 2, 3, 4, 5, 6

 12 år gamle Cyril er plassert på barnehjem fordi faren ikke vil vite av ham, ja, det er så ille at faren har flyttet og ikke etterlatt seg noen adresse – han har ikke en gang sørget for at Cyril har fått sykkelen sin, hans kjæreste eie. Cyril er vill og ustyrlig, men han er ikke noe mysterium, han savner faren sin så forferdelig at det ikke er til å holde ut – og vi forstår ham og føler med ham.

De belgiske gullpalme-grossistene Jean-Pierre og Luc Dardenne er mestere i å fortelle tilsynelatende enkle og tilforlatelige hverdagsfortellinger som griper og ryster oss. Deres to beste filmer, Rosetta og Barnet skildrer sosiale forhold som er nesten ubegripelige i all sin urettferdighet.

Historien om Cyril befinner seg i samme klasse, men er kanskje ikke like godt forløst. Det mest ubegripelige her er at Cyril ikke har noen mor – spørsmålet om moren kommer aldri opp, men faren blir etter hvert funnet, og gjør det klart at han ikke klarer å ta seg av gutten – hans livssituasjon er altfor vanskelig. Ja, han sier faktisk at han ikke er i stand til å ta seg av gutten, fordi han blir altfor stresset, han klarer ikke å konsentrere seg om jobben, han er nødt til å tjene penger for å komme seg tilbake til et normalt liv osv.
Dermed kan det se ut som om Dardenne-brødrene ganske enkelt forsøker å vise hvordan det går når en tradisjonell mann ikke tar ansvar. Dette er altså en helt vanlig mann, se hvordan han takler situasjonen! Og gutten går nesten til grunne for våre øyne..
Når de ikke har tatt med noen morsfigur så er det vel for at denne problemstillingen skal være ren og klar. Men så må man altså likevel gripe til en kvinnelig omsorgsperson for å løse floken, som vi skal se..

Gutten med sykkelen er en film full av håp og med fantastiske skuespillerprestasjoner, heter det i omtalen på Oslokinoens nettsted. Det siste skal vi slutte oss til uten forbehold, men det med håpet er ikke lett å forstå at de kan påstå.

Den ulykkelige gutten dumper borti frisøren Samantha ved ett av sine utbrudd, og hun sier hun vil ta seg av ham.

Det er et rørende innspill, men det blir ikke lett for Samantha. Og det er ikke lett å tenke seg at gutten sånn uten videre skal kvitte seg med savnet av faren. Skjønt de begge synes å legge bredsiden til for å få det til. Og hun er jo tross alt kvinne..

-bb/

Film: Kongens tale (Brit.)

TRAUMATISERT: Colin Firth i rollen som Kong George VI - Dronning Elisabeth IIs far - som ble behandlet for stamming av en selvlært australsk logoped da han mot sin egen vilje måtte hoppe inn som konge etter sin abdiserte bror Edvard.. (Foto: Filmweb)


Er vi alle blitt monarkister?

Historien om hvordan en selvlært logoped, med erfaring med krigsskadde veteraner fra den første verdenskrig, lærte et traumatisert og stammende britisk kongsemne å snakke til en hel verden om den neste verdenskrigen..

Film: Kongens tale (Brit.)

Regi: Tom Hooper

Med Colin Firth, Geoffrey Rush, Helena Bonham Carter, Claire Bloom, Derek Jacobi 

Karakter: 1, 2, 3, 4, 5, 6 

(Sist oppdatert 28.februar 2011 kl. 0830: Kongens tale, den britiske filmen om Kong Georg VIs talefeil, stakk av med fire priser under nattens Oscar-fest i Hollywood - for beste film, beste regi, beste originalmanus, og prisen for beste mannlige hovedrolle til Colin Firth. Danske Susanne Biers I en bedre verden fikk prisen for beste ikke-engelskspråklige film..)


Av BJØRN BRATTEN, Østkantliv

Hva er det som gjør at millioner av mennesker over hele verden strømmer til en pinlig historisk korrekt film om en konge som stammer, og at filmanmeldere over hele verden kaster toppkarakterene etter den samme filmen? Er vi alle blitt monarkister? Nei, vi hadde nesten sagt tvert i mot..! Så hva mener vi med det?

Med det mener vi at filmsensasjonen Kongens Tale - årets suverene favoritt i det nært forestående Oscar-racet i Hollywood, strengt tatt handler om det høyst ukongelige begreps-settet Frihet, Likhet og Brorskap..!

Joda, vi snakker om glitrende skuespiller-innsatser fra alle medvirkende, et praktfullt filmmanus, solid, om ikke spesielt nyskapende regi – og altså en praktfull historie. Ok, så hva mer?

DRONNINGMOREN: Elisabeth I, Berties kone, her vidunderlig spilt av Helena Bonham Carter, fant den selvlærte logopeden via en tilfeldig venninne.. (Foto: Filmweb)


En kuet og vettskremt guttunge som begynte å stamme da han var åtte år gammel, et følsomt barn som led av akutt nervøs anspenthet, vanskeligst av alt var å uttale k’en i konge – og mest redd var han for sin egen far, Kong Georg V.

Når så broren, Edvard, insisterer på å gifte seg med en amerikansk nyskilt kvinne fra Baltimore med dårlig skjulte nazisympatier i denne førkrigstid, og derfor må abdisere, inntreffer det forferdelige at Bertie (Colin Firth), som familie og venner kalte vår mann, simpelthen må bli konge!

Inn kommer australieren Lionel Logue (Geoffrey Rush). Når alt annet er prøvd, finner Berties kone, Elisabeth, (som vi i vår tid har kalt Dronningmoren, hun døde i 2002, her vidunderlig spilt av Helena Bonham Carter), denne smått eksentriske ”logoped”, som strengt tatt ikke har annen utdanning enn at han har hjulpet krigsskadde veteraner etter første verdenskrig til å snakke igjen etter krigsredslene.

SELVLÆRT: Lionel Logue, (Geoffrey Rush), en selvlært australsk logoped, insisterte på full likestilling med kongen for å kurere ham for stamming.. (Foto: Filmweb)


Så Berties traumer - riktignok fra et helt annet liv, med en truende og skremmende oppvekst som en av kongens tre sønner, er ikke fremmed for Logue.  Eldstemann, Johnny, var epileptiker og døde som tolvåring etter å ha vært holdt bortgjemt fra omverdenen i hele sitt liv på grunn av sitt handicap. Livet som kongebarn var ikke noe liv på roser..

Logue insisterer på at Bertie og han skal legge til side alle titler, det skal herske full likestilling mellom pasient, Bertie, og ham selv, de skal kalle hverandre med fornavn, pasienten må komme til ham i hans kontor, her skal det ikke være noen tilkallling av ham til palasset, kort sagt, dette skal være en likestilt og demokratisk prosess.

Helt uhørte regler for en som hersker over en femtedel av verdens folk, selvfølgelig.

Men smått om senn må Bertie gi etter. Og han må innrømme at han aldri har snakket med noe menneske om sine plager, særlig ikke med noe vanlig menneske..

Slik gikk det til at den talen som Kong Georg VI holdt i forbindelse med britenes krigserklæring mot tyskerne i september 1939, overført på radiolinjer over hele den ”frie” verden den gang, fikk den dystre og skjebnetunge formen, med de lange og nølende pausene, som for å gi plass til alle de frykteligste skrekkbilder som tilhørerne kunne mane fram for sine indre blikk. Bilder som altså seinere skulle erstattes av så fryktelige bilder at man aldri tidligere kunne trodd det var mulig. Talens høyst passende dysterhet skyldtes altså at mannen som framsa den var under behandling for en talefeil hos en uskolert, eksentrisk, men omsorgsfull australsk bløffmaker..
Kort sagt, en eventyrlig historie..

-bb/


SISTE: De amerikanske distributørene av Kongens tale har besluttet å dempe lyden på kongens banning i terapiscenene med Lionel Logue for å kunne vise filmen for ungdom under 17 år.. Colin Firth tar avstand fra dette grepet, som han anser for å være et sensurinngrep, melder BBC.

Finn mer i ARKIV under FILM/TEATER/MUSIKK

Nå kommer filmen om Justin Bieber

NEVER SAY NEVER: Filmen om Justin Bieber får overraskende gode anmeldelser..


Dokumentarfilmen om popfenomenet Justin Biebers liv, «Never say Never», har hatt premiere i USA. Og selv om tilårskomne avisanmeldere generelt har tungt for å forstå 16-åringens appell, får filmen overraskende gode anmeldelser.
I skrivende stund har den en gjennomsnittlig score på 5.8 av totalt ti, etter at nettstedet Rotten Tomatoes har lest 53 anmeldelser fra forskjellige medier, skriver Dagbladet.
- Selv om alle som trenger å bli overbevist om det, ikke vil røre denne filmen med en fem meter lang stang, bygger den en overbevisende argumentasjon for at stjerna er mer talentfull enn tenåringsstjerner flest. Den er like mye en legitim dokumentar som en 3D-konsertfilm og leverandør av pikehyl, skriver filmbransjebladet Variety om filmen som kommer på norske kinoer 23. mars.

Filmpris: BAFTA til Menn som hater kvinner

Den første filmen i Milennium-trilogien til Stieg Larsson,  Menn som hater kvinner, ble sensasjonelt tildelt den prestisjetunge britiske filmprisen, BAFTA, som beste utenlandske film i London i natt. Filmen, med Noomi Rapace (bildet) og Michael Nyquist i hovedrollene, hadde premiere i Norge i mars 2009. 

Den britiske sensasjonsfilmen Kongens tale, som går på norske kinoer nå, fikk til sammen sju priser, bl.a. til Colin Firth for beste hovedrolle og Helena Bonham Carter og Geoffrey Rush for henholdsvis beste kvinnelige og mannlige birolle. The Social Network, Facebookfilmen, stakk av med prisen for beste regi til David Fincher..
Med tolv Oscar-nominasjoner og seier både i Golden Globe og BAFTA er det umulig å tenke seg at ikke Kongens tale skal ta en full seier også i Oscar-racet. Natalie Portman tok prisen for beste kvinnelige hovedrolle i Black Swan i BAFTA akkurat som i Golden Globe..

-bb/

Kongens tale med tolv Oscar-nominasjoner

 Facebook-filmen The Social Network i regi av David Fincher er nominert til hele åtte Oscar-priser i Oscar-racet 27. februar. Men den blir slått ned i skoa av  Kongens tale med Colin Firth (t.v. sammen med Geoffrey Rush som er nominert til beste mannlige birolle) i hovedrollen som en stammende britisk Kong Georg VI. Den filmen, som har norsk premiere 11.februar, får tolv nominasjoner, deriblant for beste film, beste regissør (Tom Hoop) og beste mannlige hovedrolle, nettopp Colin Firth. Westernfilmen True Grit er nominert til ti priser, mens altså The Social Network og Inception har fått åtte nominasjoner hver. Danske Susanne Biers I en bedre verden er blant de nominerte til prisen for beste fremmedspråklige film. Margreth Olins Engelen med Maria Bonnevie i hovedrollen nådde ikke opp.

BAFTA: Menn som hater kvinner: 

BESTE UTEN-

LANDSKE FILM

(Sist oppdatert 14.februar: Kongens tale stakk av med sju av prisene i det britiske filmpris-racet, BAFTA, i natt, blant annet til Colin Firth for beste mannlige hovedrolle og Helena Bonham Carter og Geoffrey Rush for henholdsvis kvinnelig og mannlig birolle. Regiprisen gikk til David Fincher for The Social Network, mens prisen for beste ikke-engelskspråklige film sensasjonelt nok gikk til den første filmen i Stieg Larssons Milennium-trilogi, Menn som hater kvinner..)

Film: Another Year (Brit)

LYKKEN: Jim Broadbent og Ruth Sheen som Tom og Gerri i Mike Leighs nye film, Another Year, om lykken og livets hverdagsligheter - og litt til.. (Foto: Filmweb)


Livet som vi kjenner det

Film: Another Year (Brit.)

Regi: Mike Leigh

Med Jim Broadbent, Ruth Sheen, Lesley Manville, Imelda Staunton, Oliver Maltman, Peter Wight

Karakter: 1, 2, 3, 4, 5, 6

Tom og Gerri (Jim Broadbent og Ruth Sheen) har levd lykkelig sammen siden de møttes i trappa på universitetet i sin ungdom og ingen ting tyder på at de skal slutte med det før tiden er inne, så og si. Nå i livets høst, bare ganske få år før pensjonslivet setter inn, er det livet i parsellhagen, og omtanken og bekymringen for sønnen Joe (Oliver Maltman), single og fylt 30, som fyller livene deres. Og middager og annet samliv med venner og kolleger. Men deres lykke synes å tiltrekke seg andre som ikke deler deres lykkelighet, om vi kan si det slik. 

Mary, (Lesley Manville) for eksempel, som er Gerris kollega på jobben, er frustrert og bitter, single, med flere mislykte forhold bak seg, og er, for å si det som det er, begynt å bli en plage for omgivelsene i fylla. Ken (Peter Wight), Toms gamle venn, en kjernekar, er også i ferd med å svinne inn i alderdommen med for mye mat og drikke og altfor mye ensomhet. Ken prøver å legge an på Mary, men han er jo altfor feit for henne. Gråhåret er han også. Da er unge Joe mer forlokkende..

DESPERASJON: Ken (Peter Wight) er jo altfor feit for Mary (Lesley Manville). Dessuten er han gråhåret.. Manville er tippet i Oscar-racet med denne rollen.. (Foto: Filmweb)


Så hvor skal vi i all denne hverdagslighet? Det er mange som stiller det spørsmålet til Mike Leighs filmer. Skal ikke en film bringe noe nytt, noe utover hverdagsligheten, er innvendinger man hører. Virkelighet har vi nok av i hverdagen, blir det sagt. 

Mike Leigh er blitt en slags verdensmester i hverdagslighet, og når vi ser tilbake på rekken av betydelige filmer, med Naken i 1993, Hemmeligheter og løgner i 1996, Vera Drake i 2004 og Happy-Go-Lucky i 2008, så er de alle hverdagslige, men de er ikke likegyldige, for hver film går inn i problemstillinger som er brennende i menneskers samliv, det er bare det at Mike Leigh gjør ikke noe stort nummer ut av det. 

Denne gang - som så mange ganger før - er det middelklassens diskret sjarm, om vi får lov å kalle det det, som Leigh vil få oss til å kaste et skarpere blikk på. Han viser oss med små, unnselige midler hvordan det lykkelige, tilfredse ektepar vi følger i grønnsakshagen og ellers i sin idylliske hverdagslighet egentlig er selvopptatte, selvgode og selvtilfredse.

Her blir deres beste venner, som f.eks. Mary, stygt sviktet i sine elendigste øyeblikk av sine selvopptatte, selvgode, og eksepsjonelt  "lykkelige" venner. Hvor vennlig - og hverdagslig - er det?

-bb/


Sist oppdatert 13.februar 2011

Finn mer i ARKIV under FILM/TEATER/MUSIKK

Den norske filmvåren: 20 filmer - med 2 x Varg Veum

HAN GÅR IGJEN: Varg Veum kommer tilbake. Igjen og igjen og igjen - nå det første halvåret med to nye filmer. Her Trond Espen Seim med Bjørn Floberg i Svarte får, premiere 21.januar.. (Foto: Filmweb)

Her er den norske filmvåren 

Den ustoppelige Varg Veum, stadig i Trond Espen Seims figur, kommer igjen - og igjen. Allerede 21.januar kommer han tilbake i Svarte får og 8. april i Dødens drabanter, begge etter Staalesen-romaner med samme navn.

Men den lurvete detektiv fra Bergen får ikke råde grunnen alene på vårt beskjedne hjemmemarked. Sammen med de to Veum-filmene kommer et 20-tall nye norske filmer på en kino nær deg det nærmeste halvåret.

Komedien Tomme tønner 2 - det brune gullet tjuvstartet med premiere 7. januar. På vintermenyen står også dokumentaren Konger av Oslo med premiere 8. februar, fremgår det av en oppsummering fra Avisenes Nyhetsbyrå og NTB.

Konger av Oslo utspiller seg i en flerkulturell 7. klasse på vestkanten i Oslo. Elever og lærere på Ruseløkka skole medvirker i denne filmen, som handler om rivalisering, nettverksbygging og en kamp for å være en del av fellesskapet ved skolen. 11.februar kommer en annen norsk dokumentar, Gunnar goes God.

Så er det en stor gruppe filmer som vi har ventet lenge på som kommer videre utover våren. Pål Sletaunes filmer er alltid verdt å vente på, nå er han endelig på vei med Babycall. Den handler om Anna og hennes åtte år gamle sønn som er på flukt fra guttens voldelige far. Premiere 11.mars.

Spenningsfilmen «Pax» er også en film vi har ventet på en stund. Regissør Annette Sjursen, etter manus avLars Saabye Christensen, tar med seg kinogjengerne på en strabasiøs flyreise, der en av motorene eksploderer og passasjerenes liv henger i en tynn tråd. Premiere 18.mars.

«Det heter seg at livet er en reise. Pax er en reise for livet», står det i Norsk Filminstitutts presentasjon.

PREMIERE 4.MARS: Dommedagskomedien Mennesker i solen, her med Ingar Helge Gimle og Jon Øigarden.. (Foto: Filmweb)

Dommedagskomedien Mennesker i solen med kjente skuespillere som Kjersti Holmen, Ane Dahl Torp ogIngar Helge Gimle og med Per-Olav Sørensen som regissør er såvidt vi forstår fortsatt i lydmix, men er satt opp med premiere 4.mars.

– Den begynner som et kammerspill, men ender som noe helt annet. Hvis vi kan smile av oss selv, er denne filmen en kommentar til vår selvopptatthet. Men først og fremst skal det være humor, sier regissør Per-Olav Sørensen.


Flere premierer: Jeg reiser alene, premiere 11. februar, Wide Blue Yonder, 18.februar, samme dag kommer barnefilmen Gråtass får en ny venn. 25.februar er det premiere på Fjellet, samme dagJørgen + Anne=Sant, i mars, uten fastsatt dato, Rødt hjerte, 25.mars Amors baller, 1.april komedienUmeå4ever, 15.april På bølgelengde, samme dagHjelp, vi er russ!, i mai kommer Kjære Pappa og 29.juli komedien Hjelp, vi er i filmbransjen. Så når vi er kommet så langt er det vel bare å forberede seg på nye tjue norske filmer til høsten?..
-bb/

Film: Kongen av Bastøy (No.)

KONGEN AV BASTØY: Ringreven Stellan Skarsgård står mot den nye stjerne, Benjamin Helstad,  i Marius Holsts nye film.. (Foto: Filmweb)

Marius Holst tilbake – tung på labben, men

Kommer i mål i fin stil

Marius Holst har gjort hjemmeleksa si, og kommer til slutt fint i mål med en historie som griper og holder fast.

Film: Kongen av Bastøy (No.)

Regi: Marius Holst

Med Benjamin Helstad, Trond Nilssen, Stellan Skarsgård, Kristoffer Joner

Karakter: 1, 2, 3, 4, 5, 6


(Oppdatert 21.august 2011 kl. 1040): Kongen av Bastøy, i regi av Marius Holst, stakk av med Amanda-prisen for beste kinofilm under det TV2-endte Amanda-showet lørdag kveld. Regiprisen gikk til Nokas i regi av Erik Skjoldbjærg, men den mestvinnende filmen med hele fem priser ble Maria Sødahls Limbo med bl.a. prisen for beste kvinnelige skuespiller til Line Verndal..) 

Av BJØRN BRATTEN, Østkantliv

Kongen av Bastøy har vært kjærlighets-prosjektet til en av våre aller fremste filmbegavelser her  i landet, Marius Holst, - i årevis. Filmen henter sitt materiale fra en historie fra virkeligheten ved den beryktede anstalten som ble stengt atskillige år før han ble født, men ryktene hang igjen i lufta blant små og store gutter i fedrelandet i årevis etter stengningen i 1953. Og Marius Holst har altså sett denne historien allerede svært lenge. Og når han nå skulle komme tilbake i det helt store filmlyset med et brak, slik kan vi iallfall forestille oss at han har tenkt, så var dette det prosjektet han måtte gjøre det med.

Så kan vi alle tenke oss hvordan det kan gå hvis man setter i gang med slike besettelser, setter alle kluter til, sørger for at alt blir som det må bli – prestasjonsangst er vel bare fornavnet i denne sammenhengen. Det blir litt som Nils Gaup gjorde det med Kautokeino-opprøret – kjærlighetsprosjektet som skulle toppe alt. Det ble tungt og stivt.

Kongen av Bastøy ser lenge ut til å havne i den samme grøfta. Det blir tungt og klisjefylt i innledningen. Fengsels- og flukt-filmer, guttehjem,, avstraffelse, autoritetsmisbruk, det er et klisjetungt repertoar som fort kan bli like stivt og livløst som temaet det behandler. Men Marius Holst har gjort hjemmeleksa si, og kommer til slutt fint i mål med en historie som griper og holder fast. Ikke minst fordi han åpenbart er en svært god personinstruktør og har et blikk for unge talenter, slik han også viste det i sin debutfilm: Ti kniver i hjertet. 
De eldre, erfarne skuespillerne her gjør det de skal: Både Stellan Skarsgård som bestyreren og Kristoffer Joner som husfar fremstilles med den passe sleipe blandingen av ondskap og selvoppholdelses-smartness, selv om de nok står utsatt til for klisje-faget: De riktig onde autoritetsfigurer. De får lite gratis av manus og må finne seg i å kjempe med klisjeene gjennom hele prosjektet. 

ONDSKAPEN: Kristoffer Joner som husfar og rett bak ham Trond Nilssen som spiller hans nemesis, om vi så må si.. (Foto: Filmweb)

Men det er jo guttene dette handler om: De unge sterke og de unge svake og hvem av dem er hvem i disse rollene. Benjamin Helstad som Erling tar tak i filmen nærmest fra første bilde og skal bli vanskelig å komme utenom når priser for beste mannlige skuespillere skal deles ut rundt omkring i løpet av det nærmeste året. Han har dette som det snakkes om – kamera elsker ham, og spørsmålet blir: Hvor mye er instruert og hvor mye er ham selv – og hvor mye kan han spille på i forhold til den rollen han har fått utdelt. Trond Nilssen blir hans oppspillpunkt, også en sterk rollefigur, som i motsetning til kameraten Erling, som aldri tviler ett sekund på hva hans neste trekk skal bli, er usikker, tvilende, ambivalent, selv om han har tilbrakt seks år på anstalten og snart skal sendes hjem.

Det filmbransjen nå spør seg er om Kongen av Bastøy er en ny Max Manus, - som solgte svært godt i Norge - og om dette vil selge utenlands, der Max Manus ikke lyktes. Er det ikke dette Utlandet som strengt tatt er det viktigste oppspillspunktet for alle store norske filmdrømmer?


Finn mer i ARKIV under FILM/TEATER/MUSIKK