Vestkantblikk: Tjuvholmen vs. Bjørvika

TJUVHOLMEN: Et glasstak som svever over bygningene binder Astrup Fearnley-museet sammen. Museet på Tjuvholmen, til rundt 650 millioner kroner, skal åpne i september 2012.. (Ill.: Knut Ramstad for Tjuvholmen)


Hva skyldes det at de store byutviklings- områdene i det sentrale Oslo er så forskjellige? Tjuvholmen med en langt mer variert arkitektur,  Bjørvikas barcode mer Obos-preget, med nyfunkis-blokker oppstilt i streng orden. Ikke nødvendigvis med lavere leiepriser, men Tjuvholmen gir et langt fjongere og mer elegant preg, med en lavere profil som ikke forsøker å sprenge alle rammer.

Det nye Astrup Fearnley-museet på Tjuvholmen til 650 millioner for museum, tårn og skulpturpark, alt tegnet av Enzo Piano — det er jo nesten gratis i forhold til milliardene som ventes å fly av gårde til den prestisjetunge Munch-bygningen. 2.7 milliarder bevilget foreløpig, inklusive Deichmanske, riktignok. Men det blir nok atskillig mer..

TYPISK: Typisk Tjuvholmen-miljø. Ikke mange rette vinkler, ingen blokker på geledd.. (Foto: Bjørn Bratten, september 2011)
Og kan du tenke deg en Lambda-bygning på Tjuvholmen. Brutal, altfor stor, knuser alt rundt seg.

På Tjuvholmen er museet bygd ned, med et fint, flyvingelignende tak som svever nesten ned til bakken. Mens Bjørvika-varianten er et brutalt skrik om mer plass. Og paradoksalt nok – det kan likevel bli for lite!

Bjørvika kan bli landets nye finanssentrum, skrev vi for noen måneder side. Jada, visst kan det bli fjongt. Men det spørs om det blir fint nok. Arven fra gjørma i Rostockergata og svettelukta fra Nylands verksted vil henge igjen en stund til. Det er fint det.

BJØRVIKA: Barcode-blokkene mer Obos-preget, oppstilt i streng orden.. (Foto: Bjørn Bratten)

Men det er pussig hvordan harde ønsker om å vokse ut av fattigdom sitter i klærne - i årevis..
- Det er vel det dyreste taket vi har bygget noen gang, sier Gunnar Bøyum, adm. direktør i Tjuvholmen KS til Aftenposten. I 2002 vant selskapet en knepen seier om å bygge ut hele Tjuvholmen. En omstridt avgjørelse; fagjuryen ville ha et annet forslag, som blant andre Snøhetta sto bak.

Men siden den gang har det ikke vært så mange kritiske røster.

- Hvorfor er det så stille rundt dere?

- Vi inngikk avtale med Oslo kommune i 2003 om kjøp av tomt og regulering - og vi har holdt oss til avtalen. Det har ikke vært noe å støye om. Støyen rundt Bjørvika og Vestbanen skyldes vel at man ikke er helt enig om hva man skal gjøre, sier Bøyum.

- Og der dreier det seg om store institusjoner med en lang historie. Astrup Fearnley er en liten institusjon og vi er så enige, sier Gunnar Kvaran, Astrup Fearnley Museets direktør.

Som en del av avtalen var utbyggeren forpliktet til å bygge kunstmuseum. Bøyum presenterer det som en «gave» til Oslo by, som i tillegg til museet består av et 70 meter høyt utsiktstårn og en skulpturpark. Prisen ender trolig på nær 650 millioner kroner tilsammen.

Nå er det er bare tiden og veien frem til åpningen om drøye halvannet år, og det bygges på harde livet.

- Vi blir ferdig, forsikrer Gunnar Bøyum, mens Kvaran avslører store utstillingsplaner:

I samarbeid med Serpentine Gallery i London, Beyeler i Basel (også det et Renzo Piano bygg), og Louis Vuitton-museet i Paris skal Astrup Fearnley forske i - og produsere - fire-fem utstillinger som tar for seg europeisk samtidskunst.

- Vi skal prøve å definere det kunstneriske Europa. Et kjempeprosjekt. Den første utstillingen stilles ut her som åpningsutstilling.

LAMBDA: Kan du tenke deg en Lambda-bygning på Tjuvholmen. Brutal. Altfor stor. Knuser alt rundt seg.. (Ill.: Hav Eiendom)

Kvaran har store forventninger til flyttingen. Ikke bare blir det mer enn en dobling både av utstillingsareal og det totale arealet, han regner også med minst en dobling av besøkstallet - til 250.000.

Plan- og bygningsetaten i Oslo opplever at prosessen på Tjuvholmen «går greit».

- Hvorfor det går greit på det ene stedet og ikke det andre, skyldes vel at museet lå inne som en integrert del av det opprinnelige konseptet – og at man har fulgt det konseptet, sier byplansjef Ellen de Vibe.

Hun tror at de mer konfliktfylte prosessene rundt Bjørvika og Vestbanen skyldes endringer som folk i større grad har synspunkter på. Munch- og Nasjonalmuseets roller er mer fremtredende i folks bevissthet og bruk av byen. Ellers er det de samme prosesser, reguleringsmessig og høringsmessig, når det gjelder private og offentlig bygninger, mener byplansjefen.

-bb/


(Oppdatert onsdag 26.januar 2010 kl. 14.00)


Finn mer i ARKIV under BJØRVIKA

Østkantblikk: Camilla Jensen

Kan det være Nebukadnesars hær? 


Hvem er det som kommer der, og hvor er vi? Kan det være de lange lansene til kjempehæren til stormakten Babylons prins Nebukadnesar vi skimter gjennom ørkendisen her i slaget ved Karkemisj i år 605 før kristus, der han beseiret Farao Nekho den 2. og dermed sikret det babylonske herredømmet over Syria? Bildet kan være tatt på en spesielt kald dag i ørkenen sør for Karkemisj, ja, det er frostrøyk vi ser, men fins det andre alternativer - for var det egentlig så kaldt i ørkenen sør for Karkemisj - der prins Nebukadnesar sloss mot egypterne - den dagen slaget sto? Det kan også være master i en småbåthavn i førjulsfrostrøyken tidlig på vinteren 2010/11, før vintersolverv - men spørsmålet gjenstår: Hvor? Oksval på Nesodden, er svaret..
-bb/
  Foto: Camilla Jensen.

Østkantblikk: Blogger-gåten

God dag mann, økseskaft!

Med jevne mellomrom skriver avisene om bloggerne. En kjent blogger sier til en avis at blogging er den viktigste byggesteinen av de sosiale mediene. Så kommer en ekspert og sier han ikke tror bloggerne setter dagsorden. Mens en annen, en journalist, sier de, bloggerne, har gjort avstanden mellom enkeltmenneskene og makten mindre.

Ja vel, og god dag mann, økseskaft, kan resten av oss si. For er det strengt tatt noen som har brydd seg med å fortelle det grunn- leggende: Hva er en blogg – og hva er en blogger?

En blogg er nesten det samme som en nettavis. Forskjellen er  praktisk/teknisk nesten helt ubetydelig, men konsekvensen er stor:

Nettaviser er langt mer ressurskrevende å drive. De er mer fleksible i forhold til hvilke topp-oppslag som redaksjonen vil prioritere. Hovedprinsippet er at førstesiden brukes til oppslag og selve historien trykkes i sin helhet på en bakenforliggende side. Derfor brukes nettaviser, eller de malene som benyttes av nettaviser, ofte av nyhetsorganisasjoner, altså f.eks. aviser.

En blogg består av en førsteside hvor hele historien du vil lese står der du finner den og hvor du finner hele historier etter hvert som du blar deg nedover hele denne førstesiden, til du kommer til neste side, som er bakenforliggende.

Nye historier blir liggende på toppen av denne førstesiden og blir skjøvet nedover på siden når nye historier blir lagt inn.

Det som er snedig med bloggen er at førstesiden også har en henvisningsspalte, en sidespalte, som ligger fast, og hvor bloggeren selv kan bestemme hvilke historier som til enhver tid er viktigst – og som ligger på topp, ved siden av hovedoppslaget.

ØSTKANTBLIKK: Blogger-gåten


Dette er spesielt nyttig hvis du driver en blogg som den som du leser på nå, som forsøker å ligne en avis i uttrykk og formål. Men som vi forstår, det fins alle slags typer blogger, fordi de kan være nyttige til så mange slags formål..

Blogger er perfekte for enkeltpersoner fordi de er lite ressurskrevende/arbeidskrevende, og dessuten ligger gratis til bruk for alle som vil på nettet. Der ligger forklaringen på blogger-gåten: Enhver kan være sin egen lykkes smed. Eller ikke..
-bb/

Østkantblikk

Høsten er over oss - 
snart er det jul!




Høsten er over oss og snart er det jul! 
Og om vi ikke var helt sikre på dette da vi sist kastet blikket ut av vinduene og nedover gata, opp i skogen - 
..eller vandret i skumringen og plasket på våt asfalt dekket med rødt og gult løv og meitemarker.. 


..eller skulte på edderkoppene som slet med sine plaskvåte spindelvev, og nedfallsfrukten i villahagene svømte avgårde i små bekker etter et voldsomt høstregnvær - ..så kan disse bildene som Knut Utler har tatt denne uka, rydde all tvil av veien. (Alle foto: Knut Utler)

Østkantblikk: Pitufas bilder

BREDT: Et bredt undervannsglis.. (Foto: Berit Nordgarden)


Pitufas bilder

Sjelden så vi et bredere smil, særlig under vann. Minner kanskje litt om Andy Capps krøllete siksakmunn når han har fått kjeft av kona. Litt skjeiv tannstilling, også, og buskete vorter, som kunne trenge en barbering. En undervanns østersbarbering..

Østkantblikk: Pitufas bilder

Pitufas bilder

Grønnere går det nesten
ikke an å få det.
Er det undersjøisk,
eller fra en dunkel bakhage?
Det minner om en film:
Svaiende, vaiende sjøgress
i Andrej Tarkovskijs Solaris,
som George Clooney
gjorde en ny versjon av
for noen år siden.
Litt mindre mystisk og utrykksvár.
Uten vaiende sjøgress.
Ble liksom ikke det samme..

(Foto: Berit Nordgarden/Tekst: Bjørn Bratten)

Se mer av Pitufas bilder på bloggen
Finn mer på http://pitufa.deezine.no/#home

EXIT: Baker Nordby på Tøyen

MIRAKELET: Plutselig skinner det igjen i vinduene i det gamle trehuset til baker Nordby midt i betong- og mursteins-ørkenen på Tøyen, skrev vi etter oppussingen i november 2009. Fredag førstkommende, 13.april 2012, er det slutt. Men til høsten kommer de tilbake oppe på selve Tøyen-torget.. Imens overtar Fontenehuset i det gamle bakerihuset. Velkommen skal de være... (Fotos: Bjørn Bratten)

Mirakelet på Tøyen er slutt..

Oppdatert 4.mars/10.april 2012: Bakeriet til familien Nordby i det gamle trehuset på Tøyensenteret, som har vært bakeri i de samme lokalene siden 1908, er historie fra og med påske i år. Familien har stått som eier av bygningen i Hagegata 25 siden 1895. I fjor ble tomta kjøpt opp av eiendomsselskapet Ragde Eiendom. Vi hadde et ønske om å flytte selve bakerianlegget, og det skjer til et nytt og moderne lokale i Bjørnerudveien i påsken, noe vi er veldig fornøyd med. Men vi hadde jo et ønske om å beholde selve butikklokalene, forteller Birgitta Nordby til avisa Østbyen. Firmaet Fontenehuset, som driver profesjonelt selvhjelpsprogram i regi av Oslo kommune, overtar lokalene i april.

Av BJØRN BRATTEN, Østkantliv

I betongørkenen på Tøyensenteret, der stadig nye virksomheter bukker under og lukker dørene, skinner det plutselig av det gamle trehuset med Baker Karl Nordbys bakerbutikk og konditori – som har stått på samme sted her nærmest siden tidenes morgen, så vidt vi forstår. På plaketten utenfor på veggen står det at eieren i 1978 fikk en utmerkelse for å ha holdt bygningen i orden, og det er jo bra, for det er Baker Nordby som har eid det hele tiden, og det var her det store bakeri-eventyret startet i sin tid..

Her sitter plutselig ved sidebordet Frode med de runde brillene og forteller at han har løpt på nakne gutteføtter i gata som gikk forbi utenfor her lenge før noen hadde tenkt på å begynne å stable murstein her. Og Frode, som slett ikke er noen gammel mann, kan peke på det gulnede bildet som henger på veggen, av en unnselig gammel gate med en hel rekke med sånne vakre gamle kardemommeby-bakertrehus, og fortelle at i denne gata, som vel må ha hett Hagegata allerede den gang, har han trådt sine barnesko, selv om han altså kanskje gikk barføtt, hva vet vi..

Hvilket mirakel som må ha inntruffet den gang noen høye herrer begynte å sysle med planer om å stable et sinnssykt antall mursteiner oppå hverandre her på Tøyen, og fant ut at nettopp dette lille gråmalte bakerhuset med de karmosinrøde karmene – karmosinrød, kan det stemme? – det skulle få stå, nei, det fins det neppe svar på. Kanskje de fikk en fast åremålsordning med daglige leveranser til hjemmet av vaniljeboller – jeg vet iallfall at min motstandskraft kunne ha blitt svekket av et slikt tilbud, hvis jeg altså var kommunepamp og hadde med sånt å gjøre..

Men her står det fortsatt, huset, og en hel bataljon med friskfrøkenaktige kvinnemennesker langer vaniljeboller og marsipankaker og thai-chai som er noe helt annet enn du kanskje et øyeblikk tenkte. Det tidligere, nymoderne bakeri- og konditorilokalet som i noen år har vært hovedkonditoriet oppe på selve betongplassen, og som har framstått som en sending direkte fra DDR-tiden, grått og varetomt med gapende glassmontre, er gått over i historien:

Bakeren har tatt til fornuften og satset alle hester og mange gode bakervarer på konditoriet i det gamle trehuset. Hvem hadde trodd at noe sånt skulle skje – et mirakel på Tøyen!

Les mer om Tøyen

Finn mer under REPORTASJER

Østkantblikk: Pitufas bilder

SUNRISE: Soloppgang er navnet på dette bildet (over), som fremstår litt gåtefullt ved første blikk, som en tindrende morgenstund i ørkenen, ..og i forgrunnen en kamelkaravane ventende utenfor karavaneseraiet, som for nomadefolket er det samme som et drive-in-motell for bilfolket - , eller er det..? (Foto: Berit Nordgarden)


Pitufas bilder

Pitufa er det spanske navnet på en smurf, forteller Berit Nordgarden, som er kvinnen bak en oppsiktsvekkende fotoserie som vi kommer til å trykke her på Østkantliv i tiden fremover. Med litt flaks vil vi også kunne få se fotoreportasjer fra hennes hånd, både her på bloggen og andre steder.

Berit beskriver seg selv som en entusiastisk amatørfotograf med ambisjoner. Hun tar frilans oppdrag av alle slag - reportasjer, dokumentasjon, portrett. Og hvorfor smurf? Det var noen som mente jeg så ut som en smurf, forteller Berit Nordgarden.


Finn mer på http://pitufa.deezine.no/#home

Østkantblikk: Hønse-Lovisas hus

Det ligger fint i solbakken ved Møllefossen, Hønse-Lovisas Hus. Vi husker det fra tidligere tider da det lå der fritt i solskinnet uten et tre, men nå har skogen vokst og snart er det helt skjult i løvverket.
I dag hadde renholdsverket eller hva det heter i disse tider skapt en ekstra installasjon, med en søppeltralle foran reklameplakaten som forteller om den pågående utstillingen i det knøttlille huset ved Møllefossen:
Cecilie Berg Borge-Asks utstilling "Hodeplass" vises i hele april og alle dager i påsken, står det. Menyen på samme plakat forteller at her kan du få kjøpt hjemmelagde kaker til kr. 25,-, vafler med rømme og syltetøy også 25 kroner, lunsj til 50 kroner og kaffe og krydderte til 20 kroner.
Åpent alle dager bortsett fra altså mandager, for da står søppeltralla der - men alle dager ellers mellom klokka 1100 og 1800. Velkommen i det grønne..
(Tekst og fotos: Bjørn Bratten)

Østkantblikk: Botanisk Hage

DET LYSNER: Vårløsning med rosa kveldssol i Botanisk hage, som nå har åpent til klokka 2100 om kvelden. Tid for kveldsvandringer med innlagt fordypning i parkens botaniske mysterier! (Foto: Bjørn Bratten)

Østkantblikk

STRANDLIV: Nå er det bare endene som møtes på stranda i Hvervenbukta, men snart er det vår tur.. (Foto: Bjørn Bratten)

Østkantblikk

KAMPEN JANUAR: Vi trodde parolen var fyll basseng- ene, men i bassenget i Kampen- parken er det tomt. Ikke er det mange badegjestene å se, heller. Og hvor er Kampen Janitsjar? (Foto: Bjørn Bratten)


Finn mer i lenkekjeden til høyre under ØSTKANTBLIKK

Østkantblikk

Ettermiddagslys i krysset Tøyenbekken/Grønlandsleiret i januar 2009. Vil vi se dette lyset til samme tid i januar 2010? I bakgrunnen ser vi de strømførende mastene til NSB og dersom vi hadde stått litt høyere hadde vi sett bilene på trafikkmaskinen. Dersom blokkene i barcoden blir oppført etter planen vil hele dette blikket mot solnedgangen være borte når Snøhetta-blokka og Visma-blokka står ferdig. Byggingen av Visma-blokka starter etter planen nå på nyåret, Snøhetta-blokka er inntil videre utsatt.. Begge blir 17 etasjer høye, praktisk talt på høyde med de høyeste kranene vi ser på dette bildet. (Foto: Bjørn Bratten)

Østkantblikk

Idétørke på østkanten

Kommentar av Bjørn Bratten



Jeg skal si det som det er, jeg har ingen lang fartstid som østkantbeboer. Jeg bodde riktignok 13 år på Vålerenga for noen år siden, har så bodd ti år utenbys, inntil jeg nå er tilbake i byen og har begynt med denne bloggen. Og det som slår meg når jeg er tilbake er hvor lite folk flest ser ut til å bry seg med sitt eget lokalområde.

En ting er at man har fullt opp med sitt eget i en travel hverdag, men at det også er dårlig med tanker og forestillinger om ting man ønsker å gjøre, eller forandringer man har lyst til å få gjennomført i sitt eget nærområde. Den siste tiden har jeg gått rundt og snakket med folk om hva som skal gjøres med Munch-museet når det fraflyttes, og her er det ikke mye å melde.

De fleste synes det bare er dumt at museet skal flyttes til Bjørvika, og det er jo stort sett fordi det er ”dumt å flytte det vekk fra vårt område”. Det kan se ut som at når Munch-museet nå blir flyttet kan det vise seg at det faktisk har vært satt pris på. Skjønt vi møter ikke mange som har vært faste gjester på Munch-museet her på våre kanter. Det skal sies.

Mer pussig er de innspillene som kommer fra folkevalgte og andre i styre og stell som man skulle tro virkelig hadde noe å melde, konkrete ønsker å komme med. Byråd Merete Agerbak-Jensen innkaller beboere og lokalhistorikere til samtaler på sitt kontor for å få ideer til noe å bruke penger på her i vårt område. Og så ligger skulpturørkenen i Klosterenga der til nedfalls og ingen løfter en finger!.

Og på Tøyen har lokalpolitikerne Håkon Haugli og Hans Christian Lillehagen, begge Arbeiderpartiet, og SV-eren Knut Even Lindsjørn store planer for oppgradering av dette området, men når vi leser de helt ok intervjuene med dem i Østkantavisa viser det seg at de ikke har en eneste konkret tanke om hva som må gjøres. - Vi må tenke stort, er omkvedet. Flott!

Her på Østkantliv har vi i hvert fall våget oss på noen fabuleringer, som å ta i bruk Munch-museet som Kunsthall, et forslag fra kunstnerne som deltar i skulpturutstillingen hos Billedkunstnerforeningen i Hekkveien, vi har foreslått ungdomshus, eller senter for innvandrere, IKM på Grønland har vi foreslått hit, en annen tanke kan være å flytte biblioteket, som nå frister en litt kummerlig tilværelse i en avsides krok i Tøyen-senteret.

Skal vi våge oss på en spådom: Det første som kommer til å skje dersom noen skulle finne på å modernisere Tøyensenteret, som mange mener det er sterkt behov for, er at det blir glasstak over hele den sentrale møteplassen. Det er ren plankekjøring i byfornyingssammenheng. Men det kan kanskje bli fint..?

Østkantblikk: Tøyen senter

DDR?: Plassen på Tøyensenteret en septemberdag - det ser jo riktig livlig ut, menneskene ser nesten ut som de er blitt plassert av en regissør.. (Alle fotos: Bjørn Bratten)

Vei i vellinga på Tøyen?

Det er litt DDR over dette, er det ikke? Litt gammeldags. Det er kult og, styggvakkert, liksom.. Vi satt hos frisøren, det er flere av dem på Tøyen-senteret, så det skal være mulig å opprettholde anonymiteten til dem som snakket sammen, to av de ansatte. Den ene kom nordfra, hadde bodd her i sju år, og kom seg liksom ikke videre, sa hun. Hun stirret tomt ut av vinduene på den jevne strømmen av mennesker av alle arter og slag som gled forbi, ut på mur-, stein-, glass-, og betongbygningene, tunge og firkantete rundt den dystre sentrums-plassen som utgjør torget på Tøyen.

Der satt jeg og tok meg i å tenke: Dette må vel kanskje være en av de tristeste og styggeste byrommene som fins her i landet. Javisst, det er springvann og fine lamper, og benker. Og så er det jo fargerikt. En variasjon i folkeslag og kleskoder du ikke ser overalt. Men det bygningsmessige gir et svært tungt preg. Brutalt og institusjonspreget. Så rommer det da også skattemyndighetene, ikke et vondt ord om dem, men dette ble bygd for å gi plass til skattemyndighetene, ikke for å være et sosialt pustehull for lokalbefolkningen.. Det nytter ikke mye hvor fargerike menneskene er, når bygningene jobber mot menneskene.

 OLA NARR: 

Vidun-derlig grønn-svær..

Ikke rart menneskene som ferdes her virker så rastløse og rotløse. Mange av dem er det jo også. Mange av dem står i kø til innvandrings-etaten på hjørnet. Så tenkte jeg på utspillet til SV-representanten i bystyret, med henstilling til byrådet om å utrede mulighetene for utbedring og fornying. På høy tid, tenkte jeg. Et integreringstiltak i seg selv. Skape et vennlig miljø rundt et av landets tetteste innvandringsmiljøer.

VAKKERT: Botanisk hage..

Og så tok jeg meg en runde rundt i nabolaget, oppover Tøyen-parken til Tøyen-badet, en evig anleggsplass, Munch-museet som skal flyttes, det bestemte bystyret i går, hva skal komme i stedet, - runden gikk helt opp til Ola Narr, med praktfull utsikt over byen og fjorden, og så ned gjennom Botanisk hage, et vidunderlig, fredet paradis med palmesus og kjempetrær og bare noen skritt fra betonghelvetet ved senteret. 

Og så tilbake, over den deilige plassen (bildet nedenfor, Sørlis plass) med fontenen foran kafe Lyst og Restaurant Darbar og så videre bortover Jens Bjelkes gate, en liten unnselig aveny, kranset av tre-rekker på begge sider, helt bort til den bråkete Kjølberg-gata, som faktisk også er blitt bedre med åra, etter innsnevringen av Finnmarksgata.

Og jeg tenkte: For et fint strøk, med masse parker, nesten sammen- hengende helt opp til Ola Narr, og så er det bare selve senteret som trekker ned inntrykket av et grønt og fredelig østkantliv. Og nå som også skattemyndighetene skal vekk, sammen med kunsten til Munch, da bør det vel bli vei i vellinga. Nå som altså skattebyråkratene skal inn i de skinnende fjonge nye byggene nede ved sentralstasjonen, så kan vi vel fjerne det brutale, menneskefiendtlige rubbet, som svenskene ville sagt. Eller hur?
..bb


Finn mer i BLOGGARKIVET nederst i høyre spalte

Sommer i byen
Vei i vellinga?

Skjønnhetskur på Tøyen
Mirakelet på Tøyen
Tøyen Torg i cyberspace
Vaktskifte på Tøyen Torg
Munch: Sommer på Tøyen
Ny giv for spøkelsessenter
Restaurantspalten: Lyst på Tøyen
Nettmøte på Lyst 
Da Kampen ble Tøyen

Østkantens svar på Den Røde Plass
Klart for fem ukers fest
Det går så sagflisen spruter
Klart for hagefest
Ibrahim (8), Tøyen-lyriker
Joachim og Ibrahim er snart utlært?
Mads er VJ — ikke DJ
Her er sommerferiefest-programmet

Østkantblikk: Jakten på elva

JAKTEN PÅ KILDENE: Øyungen, Gåslungen, Rottungen - bare et stykke på veien.. (Alle fotos: Bjørn Bratten)

Jakten på elva


Av Bjørn Bratten, Østkantliv
Østkantliv kan være så mangt, og det er vel ikke skogsturer folk flest tenker på i forbindelse med dette østkantliv-begrepet. Men like fullt faller det i vår lodd å fortelle om alle sider av østkantliv-begrepet, og i denne omgang altså også om den lykke som fort kan oppstå om man for eksempel går en tur langs bydelens store vannvei, Akerselva, og denne gang konsentrerer seg om jakten på kildene:

VIDERE, VIDERE: 

En forsmak på elva..

Opp til elvas førstehånds kilde, Maridalsvannet, men raskt og rastløst forbi dette vannet og videre opp dalstrøkene fra Hammeren langs strie stryk opp til Skjærsjøen, eller enda lenger opp, til Skar, og langs de ville fossefallene opp mot Øyungen. Og enda videre, om man vil, til Gåslungen og Rottungen, og helt opp til Helgeren denne veien, eller fra Skjærsjøen opp langs Bjørnsjøhelvetet, et av Oslomarkas villeste juv, og opp til Bjørnsjøen og Kikut, ja, mer vestkant enn Kikut fins vel ikke i marka...
Og så spør man seg, dette er vel og bra og visst hører alt dette med når vi skal snakke om kildene til Akerselva, men kan alt dette sies å tilhøre Østkanten, særlig Bjørnsjøen og Kikut, som sagt? Er det ikke litt grådig å slå alt dette under det vi her på denne bloggen omtaler som venstre bredd? Visst er det en kort tur opp til Ullevålseter fra Skjærsjøen, og videre oppover den veien kommer man jo uomtvistelig til både Skjennungstua og Tryvannstua og selveste Frognerseteren. Så der hersker det ingen tvil. Det blir absolutt vestkanten.

ENDA VIDERE: 

Tømte, en oase..

Men Fagervannsåsen, da, vest for Øyungen, eller Rødløkskollen og Tømte, det må jo bli Østkanten. Definitivt Tømte, selv om Løvenskiold lever høyt på å leie ut det fine skogsbruket til rikingene som det heter i tabloidene. Men da er vi jo snart borte ved Movatn, neste stasjon Nittedal. Ja, du verden, mer østlig blir det knapt på våre kanter..

VIDERE, VIDERE: 

Liggern, perfekt..

Liggern, derimot, der Oslo-arkitektene har tatt grepet på Øyungens nordre bredd, med en av markas deiligste utsikter, må vel ligge midt i smørøyet. Ikke noe særlig vest, og ikke påfallende øst. Perfekt.

Men en ting er helt sikkert. Ved Bjørvika-utstik-keren slutter elva. Eller begynner den der?


Finn mer i BLOGGARKIVET