Det Norske Teatrets Bikubesong: Det summer av vellyd..

VELLYD: Ingrid Jørgensen Dragland og Svein Roger Karlsen i Det Norske Teatrets nyoppsetning av Frode Gryttens Bikubesong, med premiere før helga.. (Foto: John Hughes)

Bikubesong er tilbake..!

Det summer av musikalsk vellyd og vemodsfylt muntert samspill når Frode Gryttens Bikubesong har inntatt Det Norske Teatret igjen, skriver VGs anmelder Borghild Maaland etter premieren før helga.

— Frode Gryttens frodige persongalleri tilhører teatrets store suksess-historier. Urpremieren var i 2003, og i tre år holdt forestillingen koken med fulle hus. Nå har samme regissør som sist, Lasse Kolsrud, tatt med seg en del av de samme skuespillerne og løftet folket fra murbygningen i Odda fram i lyset igjen. Og man kan raskt konstatere at både personer og handling har samme treffsikkerhet i dag, skriver Maaland.

— Årsaken ligger først og fremst i de gjenkjennelige trekk og situasjoner som så fint og detaljert beskrives. Livets tildragelser, det være seg sorg og savn, lengsler og drømmer, løgn og fanteri møter vi i «Bikubesong», skildret med varme og ømhet, både fra forfatterens side, men også fra et samstemt ensemble.

— De har alle noe å skjule, små eller store hemmeligheter som helst ikke skal fram i lyset. Det handler ikke nødvendigvis om hva man skjuler, men at man gjør det.

Samtidig er dette en arena for håp og drømmer, både store og små. I blokka i Odda gjenspeiles et helt lite samfunn og deres forskjellige beboere. Deres små og store triks for å tilpasse seg tilværelsen er så sårbare og lattervekkende at latteren og klumpen i halsen blir som tvillingsjeler.

KONTRAST: Sammen med bandet på scenen skaper hovedrolleinnehaver Hans Rønningen driv og energiutladning som fungerer både som kontrast og kommentar til den øvrige handlingen, skriver VGs anmelder.. (Foto: John Hughes)

Hans Rønningen i hovedrollen som M har en konstant tilstedeværelse som den noe ufrie drømmeren som med poetisk ømhet refererer til Morrissey og «musikk som pusten i livet». Sammen med bandet på scenen skaper han driv og energiutladning som fungerer både som kontrast og kommentar til den øvrige handling. Eneste aber er at tekstene til en viss grad er vanskelig å oppfatte, mener VGs anmelder.

— Ensemblet spiller med flagget på brystet, som man en gang kunne si om fotballspillere. De forsvarer sine skadeskutte, pompøse og engstelige sjeler med varme. I Gryttens univers viser gjennomsnittsnordmannen seg å ha hemmelige sider, i tråd med virkeligheten. Blant de kavende og oppspilte sjeler, er samspillet mellom Jon Eikemos lett tilsjuskede bygdeoriginal Gerhardsen og den aggressive unggutten Kjakan (Sigurd Myhre) en sterk og nydelig del av en helhet som berører og samtidig morer, skriver VG.

_bb/