Sangerinnen i Getsemane kirke (2)

Føljetong: Rapport fra en annen østkant


Av Bjørn Bratten


BERLIN (Østkantliv): (fortsettelse..:) Og vi som satt der og fortsatt tenkte delvis på det som ble fremført for oss og delvis på Käte Kollwitz og krig og død og elendighet, vi stirret fascinert på et sammenbitt, skjevt ansiktet, med en munn som knapt åpnet seg, og en mørk, stri lugg som et ekstra tungsindig gardin over en ikke særlig høy panne, - og for oss fremsto den lange mezzosopranen som et anakronistisk fyrtårn som sto der for å minne oss om fordums elendighet, og vi tenkte hvor er en Käte Kollwitz i dag, med den kunstneriske uttrykksfylden som kunne vekke verdens mennesker mot krigen, - slik de glatte, "realistiske" tv-bildene, som er så lette å se vekk fra, ikke makter å gjøre det..
I det vakre, men hverdagsnedslitte kirkerommet var synet av denne figuren midt blant de unge, velsminkede musikerkollegene, med blanke ansikter og grasiøse, veltilpassede bevegelser, på alle måter sært. Hva gjør hun når hun ikke synger, tenkte vi. Når hun går svaiende gatelangs og rager et hode høyere enn alle andre, og det ikke kommer noen vidunderlige mezzosoprantoner ut mellom de sammenknepne leppene. Sannsynligvis går hun ikke ut i det hele tatt, men sitter inne i en gammel nedslitt DDR-leilighet på Prenzlauer Berg og er trist med den skjeve munnen lukket. Men så tar hun fram notene til Vivaldis «Gloria» og så står hun foran notestativet med hodet på skakke og slipper til det himmelske igjen. (Fortsettes..)

Finn mer i denne serien i lenkekjeden til høyre under FØLJETONG

Sangerinnen i Getsemane kirke (1)

Føljetong:

Rapport fra
en annen
østkant

Av Bjørn Bratten


BERLIN (Østkantliv): Hun var lang. Hun raget et hode over den andre solisten, en kortvokst, krølleblond sopran med store munnbevegelser. Vi hadde vært på Kollwitz-utstillingen ved Kurfürstendamm tidligere på dagen og sopranens munnbevegelser minnet oss om de tragiske Kollwitz-figurene med vidåpne munner - som i dødsangst. Den lange kollegaen, mezzosopranen, minte oss også om Kollwitz, men mer på grunn av sin generelt tragiske framtoning. Hun het Christina, og så noe på K.

Hun hadde en fantastisk stemme, men hun åpnet nesten ikke den skjeve munnen, og det var påfallende og nesten komisk på et grotesk vis, siden hun sto ved siden av sopranen med de ekstreme munnbevegelsene. For oss som satt et stykke ned i kirken ble det paradoksalt nok noe himmelsk over fenomenet: Det var som den mørke kvinnestemmen med den sommerfugllette vibratoen svevet for seg selv under det høye kirketaket, løsrevet fra resten av det svulmende akustiske lydbildet.

Den lange sangerinnen vaiet som et velkledt fugleskremsels i en mørk, enkel, men vakker, utringet kjole, med hodet tragisk på skakke på den lange halsen som raget opp fra et nesten mannhaftig, bredt skulderparti, og hver gang et av hennes solopartier var over og hun skulle sette seg ned ved siden av medsolisten, var det med stor forsiktighet at hun foldet sammen den lange skikkelsen og anbrakte den i sittende stilling. Det var som hun pustet lettet ut hver gang hun lyktes, og vi som satt på de harde trebenkene og fulgte forestillingen var imponert over at hun ikke hadde revet med seg noen av kollegene i det kompliserte foretakendet. (fortsettes..)


Finn mer i lenkekjeden til høyre under FØLJETONG