lørdag 14. april 2012

Film: Jernkvinnen (Brit.)

PARADEMARSJ: Filmen om Margaret Thatcher er en parademarsj for Meryl Streep, men makter ikke helt å løse gåten om Jernkvinnen.. (Foto: Filmweb)

Parademarsj for Meryl

Film: Jernkvinnen (Brit.)
Regi: Phyllida Lloyd
Med Meryl Streep, Jim Broadbent, Anthony Head, Richard E. Grant, Olivia Colman, Roger Allam, Iain Glen

Karakter: 1, 2, 3, 4, 5, 6

Av BJØRN BRATTEN, Østkantliv

Hva kan vi si om denne filmen om jernkvinnen Margaret Thatchers liv og politiske karriere, annet enn at den er en parademarsj for Meryl Streep, som har tolket et utall kompliserte og utfordrende kvinneroller, men kanskje aldri noe så teknisk komplisert som dette?
Komplisert i hvert fall på den måten at en imponerende dyktig sminke- og maskeringsjobb forutsetter og krever at hun selv legger et enormt arbeid i den fysiske, plastiske utformingen av karakteren i alle stadier av alderdom, rent holdningsmessig, i mimikk, håndbevegelser osv., — alt dette som vi vet hun mestrer bedre enn noen annen skuespiller.
Komplisert må denne rollen også være fordi den må gi plass til noe mer enn det klisjéfylte endimensjonale politikerbildet av en sterk og etterhvert ganske monoman figur, som til slutt faktisk blir så beruset av makten at hun kastes av sine egne.
Det har vært mye snakk om at det er ydmykende for Thatchers ettermæle, ja, hun er jo fortsatt i live, da, at filmen så sterkt fokuserer på hennes stadier av glemsomhet, hallusinasjoner, hennes antydninger til demens i de senere år.
For oss som ikke på noen måte føler oss knyttet til den politiske bevegelsen hun tilhørte, så fremstår faktisk skildringen av hennes eldre år som det som kanskje er mest vellykket.
Det vil alltid være vanskelig i såpass biografiske fortellinger å opprettholde sympatien hos hovedpersonen når de usympatiske handlinger inntreffer.
Filmen makter ikke helt denne balansegangen, og resultatet blir at vi får se en film som forteller spennende og fascinerende om hennes utvikling mot den politiske toppen, og de siste årenes støvfylte minneverden, men politikken, maktspillet, Falklandskrigen, krigen mot fagforeningene, slagene i Parlamentet, det blir overflatiske klisjeer som i en filmavis som flimrer forbi.
Det blir en fortelling som ikke riktig våger, eller hvor de ansvarlige kreative krefter ikke helt makter, å gå inn i historien på alvor.
_bb/

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Legg inn en kommentar