HJEMKOMST: Sørstatsjenta Skeeter (Emma Stone) kommer hjem fra college og starter en virksomhet som ikke er uproblematisk for familie og venner i hennes hvite middel/overklassemiljø.. (Foto: Filmweb)
Avdempet sørstats-drama i Oscar-sfæren
Film: Barnepiken (Am.)
Regi: Tate Taylor
Med Emma Stone, Viola Davis, Octavia Spencer, Bryce Dallas Howard, Sissy Spacek
"..når filmen avsluttes i den idylliserende Hollywood-dramaturgien hvor boka blir utgitt og forfatteren og alle går mer eller mindre fornøyd hver til sitt, så kjenner vi at litt av styrken i historien er, ja, sveket.."
Karakter: 1, 2, 3, 4, 5, 6
Av BJØRN BRATTEN, Østkantliv
I en trygg og konvensjonell Hollywood-produksjon fortelles historien, på norske kinoer en kort stund i høst, om Skeeter (Emma Stone) som kommer hjem fra college fast bestemt på å bli forfatter, får en liten fillejobb som matskribent i den lokale avisa og får en idé, som tilskyndes av morens svik mot Skeeters elskede barnepike gjennom mange år, Constantine (Cicely Tyson), til å skrive om svarte hushjelpers forhold i sekstitallets USA.
Filmen vakte ikke stor oppsikt her hos oss, men var en mye omtalt Oscar-kandidat i forrige måned. Oscar-racet endte med en statuett til Octavia Spencer, i en av birollene, høyst fortjent, og et par nominasjoner.
Men når vi legger vekt på det konvensjonelle med denne filmen så er det fordi dette langt på vei er en sterk og modig film, som imidlertid, som så mange filmer fra den kanten, altså Hollywood-kanten, bøyer litt av mot slutten for så å oppløse seg i de store harmoniers luftige atmosfærer, så å si.
Kort sagt, dette er såpass sterkt og kompromissløst underveis at vi kanskje hadde ønsket oss noe mer til slutt. Vi merker oss at filmen er produsert av Disney, og det forklarer jo en del av saken for de — kanskje — fordomsfulle blant oss.
Så hvem er vi som kan sitte her og kreve de store paradigme-dramaer i en hverdagsrealistisk amerikansk historie fra det dype sør.
Men her rulles disse seksti-tallsbegivenhetene opp — inkludert Kennedy-drapet, Martin Luther Kings taler, og drapet på King, menneskerettighetsaksjoner, lynsjing og massedrap på svarte — i en litt avdempet bisetnings-form, som blir problematisk.
Og når filmen avsluttes i den idylliserende Hollywood-dramaturgien hvor boka blir utgitt og forfatteren og alle går mer eller mindre fornøyd hver til sitt, så kjenner vi at litt av styrken i historien er, ja, sveket..
Et poeng her er at noen av hushjelpene skrev ned sine bidrag selv. Aibileene (Viola Davis), som er den viktigste av hushjelpene i historien, får da også slippe til med en replikk helt til slutt om at noen faktisk har snakket om at hun en gang skulle bli forfatter.
Replikken blir hengende i luften og det er ikke godt å si om det er en ørliten innrømmelse fra regissør/produsent om at her er det et poeng som kanskje kunne vært annerledes utformet.
Vårt poeng er at dette hadde vært en sterkere film om de svarte kvinnene hadde vært mer utformet som hovedrollefigurer og mindre hjelpeløse figurer under en ung, hvit kvinnes myndige ledelse..
Replikken blir hengende i luften og det er ikke godt å si om det er en ørliten innrømmelse fra regissør/produsent om at her er det et poeng som kanskje kunne vært annerledes utformet.
Vårt poeng er at dette hadde vært en sterkere film om de svarte kvinnene hadde vært mer utformet som hovedrollefigurer og mindre hjelpeløse figurer under en ung, hvit kvinnes myndige ledelse..
_bb/
P.S.:Østkantliv har de siste ukene trykket en rekke omtaler av filmer som ikke lenger går på kino i vårt dekningsområde. Det er gjort med den baktanke at de færreste filmelskere i våre dager får sett de filmene de ønsker på kino. Folk flest må ty til nye visningsformer på nettet. red.
P.S.:Østkantliv har de siste ukene trykket en rekke omtaler av filmer som ikke lenger går på kino i vårt dekningsområde. Det er gjort med den baktanke at de færreste filmelskere i våre dager får sett de filmene de ønsker på kino. Folk flest må ty til nye visningsformer på nettet. red.
Husk å legge inn kommentaren din..
SvarSletthilsen Bjørn Bratten