Film: Luftslottet som sprengtes (Sv.)

TRIUMF: Punkdronningens pontifikalier. Salander i rettsantrekk. (Foto: Filmweb)


En underdogs triumf!


Film: Luftslottet som sprengtes
Regi: Daniel Alfredsson
Med Noomi Rapace, Michael Nyqvist, Lena Endre, Per Oscarsson, Hasse Alfredsson

Karakter: 1, 2, 3, 4, 5, 6

Lisbeth Salanders og Mikael Blomkvist tredje runddans på filmlerretet i Millennium-trilogien til Stieg Larsson, Luftslottet som sprengtes, er slett ikke, slik den tredje boka er den dårligste av bøkene, - den dårligste filmen av de tre historiene. Den er tvert i mot den beste. Men den krever en viss kjennskap til det som har skjedd tidligere i historien. Men har man det kan man se fram til en svært tilfredsstillende, for å si det forsiktig, ferd gjenom de avsluttende og fulbyrdende kapitlene om dette umake paret.

Vi har tidligere her på bloggen omtalt den norske filmen Upperdog, en veldig bra tittel. I Stieg Larsson-filmene er motsatsen, underdog-begrepet, som hittat, som man sier på svensk, på nettopp Lisbeth Salander.
De tre bøkene som nå alle også har nådd kinolerretene, er en av de råeste og mest gjennomførte beretningene vi har sett, om en underdog som skraper bånn av menneskelig elendighet, og så altså til slutt får sin fulle oppreisning i en fanfare av rettslige, politiske og menneskelige shoot-outs, om vi kan si det slik.
Sånn sett er dette altså en slags klassisk western-film, med Salander som den lille, søvnige western-byen (ikke så helt lett å forestille seg, kanskje, Salander som søvnig westernby..) som blir invadert av onde revolvermenn, og sheriffen (Blomkvist) som trosser alle trusler og voldsovergrep og gjør det slik at rettferdigheten skjer fyldest.
Siden western-filmenes glansdager er menneskene blitt mer kompliserte, heltinnen er ikke en blond og barmfager, og uskyldsblå barjente som er god på bunnen, skjønt hos Salander er jo nettopp det siste - og det viktigste - intakt. Jaja, ikke uskyldig på den gammeldagse måten, da..

Daniel Alfredssons - sønn, forøvrig, av gamle Hasse som medvirker som den morderiske gamle gubben i filmen, - Daniels regi legger inn alle disse elementer i et heseblesende tempo slik at vi, i hvert fall vi som har fulgt historien fra begynnelse til slutt, nærmest reiser oss på stolsetene og heier når grisene, som Lisbeth kaller dem, altså disse ekstremt voldelige, gale, gamle menn, får som fortjent, til slutt.
Det er lavt og primitivt, men som gamle Kipling sa, på svensk: skadegledjan er den enda sanne gledjan! Eller sagt på en annen måte: Egen lykke er bra, men andres ulykke er heller ikke å forakte..
En ting til: Jeg skal villig innrømme at titlene på disse bøkene/filmene, særlig denne siste, ikke helt henger på greip. Hvilket jævla luftslott er det snakk om her?!
..bb



Hva andre mener : Dagbladet (Tre på terningen), Aftenposten (Tre av seks poeng), VG (Fem på terningen), Dagsavisen (Fem av seks)