Ukas TV-omtale: True Blood (Am.)

BLODIG: Anna Paquin og Stephen Moyers i True Blood på NRK 3. Ikke akkurat Nosferatu..


Blodig klassiker
- med ny vri

Vampyrene får skylda for alt som er gærnt - såå urettferdig!


TV-serie: True Blood
Regi: Alan Ball
Med Anna Paquin, Stephen Moyers, Alexander Skarsgård, Rutina Wesley
På NRK 3


Karakter: 5

Sookie Stackhouse er en all-american girl (som riktignok kan høre andres tanker, noe som kan være ganske plagsomt) med blond hestehale og svære, blå øyne, og hun er servitør på den lokale baren.
Sammen med sin sjøldiggende og i overkant sex-entusiastiske, kan man si, bror, bor hun hos sin fortryllende bestemor, som er i ferd med å arrangere en tilstelning for de etterlatte etter Krigen.
Ikke Vietnam-krigen, ikke noen av Verdenskrigene, men Den amerikanske Borgerkrigen - på 1860-tallet.

Så når bestemor får høre den gode nyheten om at Sookie har funnet en ny venn som attpåtil er vampyr, - så hyggelig, hvor gammel er han, da? - så kan hun ikke dy seg for å be Sookie om en tjenese: Kan du være så snill å spørre om han kan komme på tilstelningen for de etterlatte og snakke om hvordan det var den gang..?
Det er tonen i Seks fot under-regissør Alan Balls nye publikumsvinner: En herlig uanfektet vampyrparafrase som utspiller seg i en helt alminnelig sørstatsby, Bon Temps - Gode tider - der butikkene beklagelig nok er gått tom for det nye syntetiske blodet som skulle stagge vampyrenes sult på pulserende ferskt menneskeblod.

Nosferatu blir aldri den samme etter Balls vri på de høystemte og mytetunge vampyrforestillingene. Her går vampyrene inn i rollene til alle de utstøtte, miskjente, til minoritetsgruppene, - alle snakker pent om dem, men ville du ønsket at din datter osv...?
Men Sookie, som spilles av Anna Paquin som vi husker som Oscar-vinnende elleve-åring i Piano, er den kjernesunne, moralske, menneskekjære og supertolerante - og vakre - personen vi alle gjerne skulle vært, og hun forstår, og føler med - og faller for vampyren. Den første vampyren vi har her i Bon Temps..

Det er jo i og for seg blodig alvor, men altså også saftig, sexy og tildels ganske rå sørstatshumor som spiller på fordommene våre som englene spiller harpe. Eller kanskje mer som Santana og hans navnebrødre i helvete spiller på sine gitarer. Nå venter vi bare på Forbrytelsen..
..bb

Les mer i bloggarkivet i lenkekjeden til høyre