Film: Frost/Nixon (Am.)

DRITTSEKK: Sympatisk skuespiller, Frank Langella, spiller usympatisk president, Richard M. Nixon, mot glatt talkshow-vert David Frost, spilt av Michael Sheen. (Foto: Filmweb)


Enda en drittsekk på kino

Regi: Ron Howard
Med Frank Langella, Michael Sheen, Kevin Bacon, Sam Rockwell, Matthew Macfadyen, Rebecca Hall

Karakter: 5.

Nå, bare en drøy en måned etter at vår tids mest upopulære amerikanske president har tatt hatten og alt det andre og reist hjem til Texas, er det artig, får en nesten si, med et grundig dypdykk i ettermælet til en annen av historiens mest upopulære amerikanske presidenter, nemlig Richard Nixon.
Og den som har sett både W., filmen om George W. Bush, og denne filmen om Nixon og David Frosts dyptpløyende Watergate-intervju med ham i 1977, vil jo fort komme til å reflektere over hvor viktig skuespilleriet er i slike dokudramaer.

Og hvor lett, eller vanskelig, det er å gjøre biopic’s, som det heter, om personer, som enten fortsatt lever, eller ganske nylig har gått over til de evige jaktmarker.
I begge tilfelle vil jeg si det er et problem at disse presidentene blir spilt av skuespillere som har en mer positiv utstråling enn de politiker-kjeltringene de portretterer. I Nixons tilfelle, som spilles av Frank Langella, er dette spesielt slående.
Så kan du si at usympatiske skuespillere er en selvmotsigelse. De kan spille usympatisk, men i utgangspunktet må de ha en grunnleggende sympatisk utstråling. En grunnleggende usympatisk skuespiller er det ingen som vil tro på.
Men iallafall:
Langella er ikke en person som, i motsetning til Richard Nixon, har en spesielt usympatisk utstråling. Det betyr at det må fremgå av sammenhengen og det som sies og som kommer fram om handlingsforløpet, altså det mannen har foretatt seg, at han virkelig er den drittsekken vi har forstått at han er.
Og alle forstår av denne filmen, som er velprodusert, velspilt, med Michael Sheen, meget god, som David Frost, og velregissert av rutinerte Ron Howard, at Nixon var en kjeltring. Men ingen som ikke har opplevd hans usympatiske fremtoning, kan i dag strengt tatt forstå hvor upopulær han var i sin presidenttid.
Det er selvfølgelig også helt rimelig, film er jo ikke virkelighet. Men Ron Howard, skuespillerene og alle de andre, har klart å knipe inn mye av denne avstanden mellom virkeligheten og det regisserte, og det er ikke dårlig. Og da blir det viktigere om historien er godt og spennende fortalt, enn om skuespillerne ligner.
..bb

Finn mer i lenkekjeden til høyre under FILMBLIKK og på nettstedet web.me.com