Vrangviksposten Nr. 4, Årgang 1

La oss ikke gi opp
kampen for staskjelka


AKANTUS: Akantus er en tistellignende plante som vokser i Middelhavslandene. Her eksempel på kunstnerisk akantusutsmykning i en kirke, men altså ikke på en staskjelke.


Fra en av våre lettere anonymiserte lesere har vi mottatt dette leserbrevet. (Streufert foreslo å kalle det 1. brev fra pekingeserne, siden forfatteren har vært i Peking)

Kjelke har vært et utrolig nyttig transportmiddel helt fra tidlig jernalder. I Osebergskipet ble det for eksempel funnet et utrolig fint eksemplar av en staskjelke med runer og akantusranker. Runeteksten er noe omstridt, men én tydning er denne: Ek drogi gunhildur att skogum pa denni akakellki okk G.. vartid magediger, eller mer moderne: Jeg dro Gunhild oppi skauen på denne kjelken og hun fikk diger mage.
Det er ganske sikkert at kjelka fra Osebergskipet var ei stormannskjelke, men det er ganske sikkert at det var kjelker av flere modeller i bygdene. Det fantes sikkert både lastekjelker og sportsmodeller og mer folkelige hverdagskjelker. At kjelka var viktig i folks bevissthet kommer fram i det gamle ordtaket Det kom ei kjelke i veien. I dag legger vi en negativ betydning i uttrykket, at noe kom i veien for planene. I vikingtida kunne nok betydningen være omvendt; at det kom noen med ei kjelke på veien, og at det var en hyggelig overraskelse.
I noen bygder, særlig på Hedmarken, kom sparkstøttingen til å ta kjelkas plass som kommunikasjonsmiddel på midten av det tjuende århundre, men det er ennå ikke for seint å redde kjelka, den ekte, norsk folkekjelka. Den hører med til vår kulturarv, og den har alltid hatt en viktig samlende funksjon. Jo flere som samler seg på kjelka, jo flere kan ake. Derfor er det viktig at vi verner om folkekjelka. Den må være åpen og inkluderende og ha plass for alle. Derfor slår vi ring om staskjelka.

Vrangviksposten er et organ for Vrangvik og nærmeste omegn
Redaktør: Hermod Strudel
Redaksjonssekretær: Carstein Streufert

Finn mer i denne serien i lenkekjeden til høyre