Lesehesten Iben (9) åpner teaterhøsten

NATIONALTHEATRET: Iben (9) skrev teatermanus og Pia Tjelta spiller Iben som voksen.. (Faksimile: Aftenposten)

Iben laget teatermanus som treåring

Iben er en lesehest. Hun leser under dyna, ved middagsbordet og til og med når hun er ute og går. En dag blir hun bokset ned av gymlæreren ved et uhell. Når hun kommer til seg selv, er hun omgitt av to snåle vesener som kaller seg Ingenting og Noenting. De lever av å spise bøker!

Hun har havnet i Istialia, et eventyrlig sted, en verden full av de merkeligste vekster og skapninger. Men Iben kom ikke alene. To voksne har fulgt etter. En vitenskapskvinne som drømmer om berømmelse, og en kristen mørkemann som tolker Bibelen veldig bokstavelig. Begge har skumle hensikter som truer fantasilandets eksistens.

Istialia er en fantasyforestilling produsert av Nationaltheatret og teatergruppa Fabula Rasa, som består av paret Nina Ossavy og Marius Kolbenstvedt. Parets datter, ni år gamle Iben Ossavy Kolbenstvedt, diktet opp Istialia da hun var tre år gammel.

Med animasjon, billedkunst, levende musikk og store mengder sand, grus og vann er Amfiscenen forvandlet til et fantasirike som kommer til å imponere hele familien. Hovedpersonen Iben (Pia Tjelta) må selv finne veien tilbake fra det eventyrlige, men også litt skumle fantasilandet.

Stykket får premiere på Nationaltheatrets amfiscene neste lørdag, 27.august.

Dramatikkens Hus: Tre unge norske regissører

JAKT: Villmark og sivilisasjon side om side, som på dette bildet, som er brukt som illustrasjon til forestillingen The Nature of Hunting, om gleden ved å drepe, på Dramatikkens Hus..

Om gleden ved å drepe..


Tre spennende forestillinger på Dramatikkens Hus av tre dyktige, fremstormende unge norske teaterregissører..

- Jeg ser på forestillingene mine som øvelser i å se. Jeg vil bevisstgjøre makten som ligger i det å se, og at man gjennom å se former en verden. Jeg leter etter oppgaver og situasjoner som gjør skuespillerne svake, og som på den måten gjør publikum sterke.

Det sier den unge norske skuespilleren og regissøren Kenneth Homstad i forbindelse med sin oppsetning av Is There Anybody Out There, en av tre forestillinger regissert av tre unge norske regissører - Homstad, Øystein Johansen og Karen Røise Kielland, alle med bakgrunn fra Kunsthøgskolen i Amsterdam. 

Alle de tre forestillingene vises 5.februar på Dramatikkens Hus i Tøyenbekken (tidligere Det Åpne Teater) under fellestittelen DUTCH NIGHTS: 3xdevised theatre. 

De tre regissørene benytter seg alle av et regikonsept som de kaller ”devised theatre”, hvor regikonseptet  danner premisset for forestillingene framfor ferdigskrevne manus.

I Øystein Johansens Are you there? møter vi et par som har vært alene alt for lenge. I deres isolasjon lar de frykten løpe løpsk, frykten for at det er noen der, utenfor husveggene. Publikum sitter rundt paret som om de er veggene i huset. Paret spiller mot den ”fjerde veggen”. En spenning mellom det teatrale og virkeligheten i selve rommet oppstår.

Karen Røise Kielland regisserer The Nature of Hunting, en konfrontasjon med hva vi opplever som menneskelig, en foredragsforestilling om gleden i å drepe, med løse assosiasjoner og en jegers treffsikre bevegelser. 

Forestillingen setter villmark og sivilisasjon side om side på scenen hvor en utstoppet ulv spiller rollen som joker. Vi ønsker å undersøke en form som kombinerer foredragets siviliserte form med improvisasjonens uforutsigelige villmark, heter det i pressemeldingen fra Dramatikkens Hus..

Kenneth Homstad, 28 år fra Namsos, er  regissør på Hetveem teatret i Amsterdam. Han ble nominert til nederlandsk Hedda i 2010, for forestilling Is There Anybody Out There. Han deltar også på turne i Nederland under vignetten Blind date, en konkurranse der publikum stemmer fram vinneren.

Øystein Johansen, 28 år fra Gudbrandsdalen, ble uteksaminert fra Kunsthøgskolen i Amsterdam 2010. Han turnerer nå med sin avgangsforestillingen Are you there? til bl.a. Teheran, Roma, Bilbao, Kosovo og Oslo. Han var artist in residence på Peer Gynt-stevnet i 2009, der han regisserte Sonar.
Karen Røise Kielland, 35 år fra Hov i Land, skapte den site-specific ("stedsspesifikke..")  forestillingen Burn baby, burn! med utgangspunkt i rånemiljøet i Førde for Sogn og Fjordane Teater. Hun har vært på turne med Snøen som falt i både Nederland og Norge. Karen Røise Kielland er medlem av gruppen Blood for Roses, med oppdrag både i Amsterdam, Berlin og Norge.

-bb/


Finn mer i ARKIV under FILM/TEATER/MUSIKK

Nationaltheatret: Kjærlighetens løgnere

ELDRE: De to pensjonerte skuespillerne Espen Skjønberg og Kari Simonsen spiller personer som skal være 40 år ynge enn dem selv. Anmelderne er uenige om hvor vellykket det er.. (Foto: Sigurd Fandango)


"Ny dybde til Shepards skittenrealisme.."


Kari Simonsen og Espen Skjønberg gir ny dybde til Shepards skittenrealisme, skriver Dagbladets teateranmelder Andreas Wiese etter premieren på Sam Shepards Fool for Love på Malersalen på Nationaltheatret. 
- Begge skuespillere er visstnok blitt pensjonister. I så tilfelle er de gode argumenter for levealdersjustering av pensjonsnalder, skriver Wiese, som mener at når eldre skuespillere får spille roller som er skrevet for yngre blir de helere skikkelser enn vanlig. 
- De slipper å spille gamle, de kan spille May og Eddie, skriver Wiese og fastslår at det er blitt en fascinerende forestilling. 
- Ut av skikkelsenes slitne liv vokser en fortelling - slik erfarne skuespillere igjen bruker egne liv og erfaringer til å fortelle scenens historier.. Som Joan Didion har skrevet: Vi forteller oss selv historier for at vi skal kunne leve, skriver anmelderen.
Aftenpostens Therese Bjørneboe mener at regidebutant Trine Wiggen ikke tar konsekvensen av et dristig konsept og bruker tittelen Nølende om kjærlighet. Cruxet i oppsetningen er å la de to rollene spilles av skuespillere som er anslagsvis førti år eldre enn det legges opp til i manuset. Det er et grep som burde gi rike muligheter til å leke med den vestligromantiske kjærlighetsmyten. Men til tross for at Espen Skjønberg stiller i full mundur, som en dongerikledt alfahann, og det tilsynelatende legges opp til frekk parodi på de uramerikanske og stereotype rollefigurene, er det egentlig en mollstemt forestilling, skriver Aftenpostens anmelder.

Nationaltheatret: Trær som faller

FORBUDT: Romanen Trær som faller var forbudt i en periode i Østerrike. Nå kommer teaterversjonen - på Nationaltheatret.. (Foto: Erik Aavatsmark)

En opphisselse som vekket 

Frykt og avsky

(Oppdatert 24.januar og 13.februar: Bernhard som buskis, skriver Aftenpostens teateranmelder Therese Bjørneboe og mener det ikke positivt. Et teaterstykke i et teaterstykke gir ikke nødvendigvis et dobbelt så godt resultat. Trær som faller går over ende som vindfall på Nationaltheatret, skriver Dagsavisens Mode Steinkjer. Dette er en fin forestilling. Den gir oss noe å tenke på, mener Dagbladets Andreas Wiese.   Her fins ingen opphisselse og hverken frykt eller avsky. Slik  går det når man stirrer for lenge på sin egen navle, mener Østkantlivs Bjørn Bratten..)


Den østerrikske forfatteren Thomas Bernhards roman Trær som faller vekket frykt og avsky i den østerrikske kultureliten ved utgivelsen i 1984, og ble faktisk forbudt i en periode fordi noen av forfatterens tidligere venner kjente seg litt for godt igjen. Nå kommer boka for første gang som teaterforestilling.

På Nationaltheatret blir skandaleromanen en humoristisk og utleverende sniktitt i kulissene. Publikum får bli med på prøve når en i overkant perfeksjonistisk regissør (Øystein Røger) forsøker å gjenskape et ubehagelig middagsselskap på scenen. Thomas Bernhard sjangerbestemte selv boka som en opphissselse. 

Han lar jeg-personen utlevere, tråkke på og ergre seg grenseløst over sine forhenværende venner i kunstnermiljøet i Wien. Nå blir altså skandaleromanen teater for første gang. Handlingen er flyttet til Oslo, og personene det handler om tilhører (i hvert fall i egne øyne) landets kulturelle elite. Dramatisering og regi: Yngve Sundvor. I rollene Toralv Maurstad, Bjørn Floberg, Mari Maurstad, Øystein Røger, Kjersti Elvik, Nils Johnson, Anders Mordal, Torunn Robstad. Premiere 22.januar.

Dramatikkens Hus-premiere: Hav, om en sjøreise..

HAV: Et teaterkompanis erfaringer fra en Atlanterhavskrysning med historier og brev fra den islandske forfatteren Sjón (bildet) i November 2009..

Med Sjón over Atlanterhavet

Forestillingen Hav, som åpner sesongen på Dramatikkens hus i det nye året, er resultat av et samarbeid mellom den islandske forfatteren Sjón og det internasjonale teaterselskapet NIE (New International Encounter). Forestillingen, som markerer NIEs ti års jubileum, er basert på opplevelsene til kompaniets medlemmer da de med en samling historier og brev fra Sjón, krysset Atlanterhavet på et containerskip i november 2009.

Sjón vant Nordisk Råds litteraturpris for boken Skugga - Baldur i 2005, og har tidligere skrevet for både teater og film. Sjóns evne til å sjonglere med sjangere, fiksjon og fakta har ledet frem til dette samarbeidet. NIE`s behandling av autentiske historier har blitt beskrevet som noe som verken er rene reportasjer eller ren fiksjon, men noe midt i mellom, som setter begreper om sannhet på spill, heter det i en pressemelding.

Den norske premieren finner sted i Dramatikkens Hus, tidligere Det Åpne Teater, i Tøyenbekken på Grønland torsdag 13.januar.

Finn mer i ARKIV under FILM/TEATER/MUSIKK

Nationaltheatret i januar: Dea Loher

USKYLD: Går det an å elske et lik mer enn sin kone? Her Hermann Sabado og Stine Mari Fyrileiv.. (Faksimile: Nationaltheatret)

Dystert på amfiscenen


(Oppdatert 23.januar: "Uskyld er et komplekst stykke med mye tørr humor og subtil ironi, skrevet i et utpreget kunstspråk. På Nationaltheatret er spillestilen noe i overkant ekspresjonistisk, fortegnende. Men det går seg til, og noen ganger gjennomlyses hverdagstristessen av poesi", mener Aftenpostens anmelder. "Til tross for at Gud viser seg i en plastpose er ikke lykken direkte påtrengende", skriver Dagsavisen.. .)

Går det an å elske et lik mer enn sin egen kone? Når den toneangivende dramatikeren Dea Loher for første gang presenteres i Norge, med premiere på Nationaltheatrets amfiscene fredag 21.januar, får et sjeldent spennende skuespillerteam boltre seg med bisarre og sterke historier. Med humor, varme og poetisk nerve skildres elleve tragikomiske karakterer som alle leter etter sin tapte uskyld.

I Uskyld møtes Six Feet Under og Sanger fra andre etasje i et univers der meningsløsheten ikke er til å bære. Skuespillerne Hermann Sabado, Marte Engebrigtsen, Anneke von der Lippe, Anne Marie Ottersen, Erland Bakker, Pia Tjelta, David Allen, Biniam Yhidego, Trond Brænne, Ulrikke Hansen Døvigen og Liv Bernhoft Osa vil gjennom en teatral lek skildre bisarre og lattervekkende skjebner som alle sirkler rundt temaet uskyld.

To forvirrede illegale innvandrere er vitne til at en ung kvinne går ut i sjøen for å drukne seg. De lar være å gripe inn av frykt for at de vil bli kastet ut av landet. En blind kvinne jobber som stripper – og føler seg sett. En kjederøykende eks-kommunist må amputere større og større deler av benet sitt, men drømmer likevel om å drive en bensinstasjon. 

En desillusjonert kvinnelig filosof banker sakte men sikkert livet ut av den stumme mannen sin med en avis. Og likvaskeren orker ikke å sette barn på sin kone, han har mer enn nok med å ta seg av de døde. 

Dramatikeren Dea Loher mestrer å belyse eksistensielle og politiske problemstillinger med svart humor samt servere sviende kritikk av det individualistiske samfunnet, mener Nationaltheatret i en pressemelding.


Finn mer i ARKIV under FILM/TEATER/MUSIKK

BLODDRYPPENDE: Mariann Hole og Thorbjørn Harr, to tredjedeler av den nye ledelsen på Torshov-teatret, på besøk hos slaktern rett over gata.. (Foto: Gisle Bjørnebye)

Bloddryppende på Torshov

Fra høsten 2010 til våren 2012 skal Mariann Hole, Jan Gunnar Røise og Thorbjørn Harr stå for den kunstneriske ledelsen av Torshovteatret, Nationaltheatrets fjerde scene på Oslos beste østkant. Med forestillingen Komilab nr.1 – Herr Kolpert ønsker de å skru komediesjangeren i en ny retning og treffe publikum her og nå. Den unge tyske dramatikeren David Gieselmann spilles for første gang i Norge. Gieselmann gir det klassiske dramaet en ny tvist med bloddryppende galskap. Det unge paret Ralf og Sarah kjeder livet av seg. De inviterer Sarahs kollega Edith og hennes ektemann Bastian til middag, i troen på at de vil være den perfekte underholdning. Vertskapet starter friskt ut med ironisk kommentarer om Ediths påståtte utroskap med en kollega kalt Kolpert. Bastian, en mann av prinsipper og full av temperament biter på kroken. Bastian kjemper for å beholde besinnelsen, mens hans kone ønsker å være med på moroa. Pizza er bestilt. De diskuterer arbeidet. Så starter bankelydene..

Østkanthelg midt i uka: Rubinen til Nydalen

SANGEN: Himmelblå er over. Mandag, tirsdag og onsdag til uka kommer Line Verndal til Riksteatrets scene i Nydalen med Sangen om den røde rubin.. (Foto: Erik Berg)

Himmelblå er over -

Nå kommer rubinen

til Nydalen

Agnar Mykles historie om Ask Burlefot og hans prøving og feiling i jakten på det uoppnåelige og den optimale kjærligheten har trollbundet lesere helt siden utgivelsen i 1956. Som andre bok i trilogien om den unge mannen Ask, ble «Sangen om den røde rubin» gjenstand for en av norgeshistoriens mest omtalte litteraturdebatter.
I boka tok unge Ask Burlefot for seg av jordelivets gleder, og både forfatter og forlegger måtte gjennom en omfattende og opprivende rettssak rundt det samtiden oppfattet som pornografi. Over helga kommer Sangen-oppsetningen til Riksteatret endelig opp på våre kanter, med tre ekstraforestillinger mandag, tirsdag og onsdag til uka, altså 3., 4. og 5.mai.

Etter premieren i februar kunne ikke anmelderne bli helt enige om forestillingen: Yngve Kvistad i Verdens Gang ga en treer på terningen og mente at Riksteatret har lykkes med å skape sin egen fortelling av romanen - men dessverre er den ikke like interessant..

- Rikseatrets versjon av Ask Burlefots seksuelle eskapader er tekkelige nok, selv om man aldri er i tvil om hvilke organer som er i bevegelse. Kåtskapen hos stud. merc. Burlefot (23) er like påtakelig som i romanen, og denne Vesuv på to bein, som Mykle skriver, bestiger og nedlegger hva remmer og tøy kan holde, mener Yngve Kvistad.

- Mattis Herman Nyquist (Ask) pakker ikke inn desperasjonen, det skal han ha, men skjønner vi egentlig at jaget etter ekstasen handler om noe dypere enn utveksling av sekreter? Mykles forbannelse var at boka ble oppfattet som et festskrift til fri sex, mens det han ville var å beskrive jakten på Den Store Kjærligheten. 

Går ikke forestillingen litt i samme fella, spør VGs anmelder, som mener at Line Verdal makter å jorde Embla slik at vi kan tro hun er den Solveig-skikkelsen som Ask behøver for å erkjenne verdien av åndelig kjærlighet.

UTSTRÅLING: "Line Verndal spiller Embla med en tilgjengelig direkthet og en utstråling som setter både Burlefots idealisering og sjenanse i klart relieff.."

Dagbladets Andreas Wiese skrev om et vellykket dramatiseringsgrep og en ny Ask Burlefot.
- Her er Agnar Mykles omfavnende språk strippet vekk, Burlefot ses mer utenfra, av oss. Det gir en avstand som gir en innsikt også i Burlefots alminnelighet: Den keitete, sjenerte, kåte diktespiren som drømmer om den kontrollen han famler etter.

Mattis Herman Nyquist gjør en strålende rollefigur som Burlefot, emosjonell og sårbar, fysisk overbevisende både i rollens realistiske som i dens stiliserte partier.

- Her er ingen nakenhet, her er stilisert sex og drift. Effekten er friskere og mer energisk enn et forsøk på tradisjonell realisme ville gitt, vi ser en ung mann tydeligere enn vanlig. Nedstrippingen av teksten fjerner noe av problemet man kan få av daterte kjønnsroller.

- Embla kommer nok fra en annen planet enn Ask, Line Verndal spiller henne med en tilgjengelig direkthet og en utstråling som setter både Burlefots idealisering og sjenanse i klart relieff, skrev Andreas Wiese.

Teater: Mykles storverk i Nydalen

SANGEN: Line Verndal og Mattis Herman Nyquist som Embla og Ask i teaterversjonen på Riksteatret av Sangen om den røde rubin. (Foto: Erik Berg)

Blanda drops fra 

Rubin-anmelderne

Sangen om den røde rubin er blitt omtalt som en av de store norske etterkrigsromanene, og Agnar Mykle som en av våre mest betydelige forfattere. Nå er boka blitt teater, men anmelderne strides om resultatet.

Yngve Kvistad i Verdens Gang gir en treer på terningen og mener at Riksteatret har lykkes med å skape sin egen fortelling av romanen - men dessverre er den ikke like interessant..

- Rikseatrets versjon av Ask Burlefots seksuelle eskapader er tekkelige nok, selv om man aldri er i tvil om hvilke organer som er i bevegelse. Kåtskapen hos stud. merc. Burlefot (23) er like påtakelig som i romanen, og denne Vesuv på to bein, som Mykle skriver, bestiger og nedlegger hva remmer og tøy kan holde, mener Yngve Kvistad.

—  Mattis Herman Nyquist (som spiller Ask) pakker ikke inn desperasjonen, det skal han ha, men skjønner vi egentlig at jaget etter ekstasen handler om noe dypere enn utveksling av sekreter? Mykles forbannelse var at boka ble oppfattet som et festskrift til fri sex, mens det han ville var å beskrive jakten på Den Store Kjærligheten.

 Går ikke forestillingen litt i samme fella, spør VGs anmelder, som mener at Line Verdal

makter å jorde Embla slik at vi kan tro hun er den Solveig-skikkelsen som Ask behøver for å erkjenne verdien av åndelig kjærlighet.

- Problemet er at den sceniske fortellingen har fokusert så enøyd på det kjønnslige at det ikke har vært rom for å blottlegge Asks bevegelser mot denne erkjennelsen, skriver Yngve Kvistad.

Dagbladets Andreas Wiese skriver om et vellykket dramatiaseringsgrep og en ny Ask Burlefot.

- Her er Agnar Mykles omfavnende språk strippet vekk, Burlefot ses mer utenfra, av oss. Det gir en avstand som gir en innsikt også i Burlefots alminnelighet: Den keitete, sjenerte, kåte diktespiren som drømmer om den kontrollen han famler etter.

Mattis Herman Nyquist gjør en strålende rollefigur som Burlefot, emosjonell og sårbar, fysisk overbevisende både i rollens realistiske som i dens stiliserte partier.

- Her er ingen nakenhet, her er stilisert sex og drift. Effekten er friskere og mer energisk enn et forsøk på tradisjonell realisme ville gitt, vi ser en ung mann tydeligere enn vanlig. Nedstrippingen av teksten fjerner noe av problemet man kan få av daterte kjønnsroller.

- Embla kommer nok fra en anen planet enn Ask, Line Verndal spiller henne med en tilgjengelig direkthet og en utstråling som setter både Burlefots idealisering og sjenanse i klart relieff, skriver Andreas Wiese.

Forestillingen har turnéstart i Svolvær 10.februar.

SISTE (OPPDATERT 11.MARS): Det blir ekstraforestillinger på Riksteatrets scene i Nydalen 3., 4. og 5.mai på grunn av den store interessen som publikum har vist for stykket på turneen.

..bb

Finn mer under KULTUR

Teater: Jesus Christ Superstar

JESUS: Hans-Erik Dyvik Husby - en skikkelig Jesus fra helvete.. (Foto: Fredrik Arff)


En Jesus fra helvete


Etter to måneder med fulle hus står rockeoperaen på Det norske Teatret som en påla


Teater: Jesus Christ Superstar, Det norske Teatret
Regi: Erik Ulfsby
Musikk/tekst: Andrew Lloyd Webber/Tim Rice
Med Hans-Erik Dyvik Husby, Frank Kjosås, Charlotte Frogner, Hildegunn Riise, Lasse Kolsrud, Ingrid Jørgensen Dragland, Sigve Bøe


Karakter: 1, 2, 3, 4, 5, 6

Av BJØRN BRATTEN, Østkantliv

Etter drøye to måneder med fulle hus går nå rockemusikalen på Det norske Teatret som et velsmurt hurtigtog på vei mot en status som en av de riktig store av svært mange musikal-suksesser på denne scenen gjennom tidene.
Skylda for suksessen kan vi legge på en uoppslitelig musikk, slående, inntagende og dynamisk, - en frisk og meningsmettet historie om svik og tro omkring drapet på Jesus, og et profesjonelt ensemblespill fra teatrets solide skuespillerstab, med støttespillere.
Hvor stor rolle det spiller for suksessen at man har fått Grand Prix- og heavyrock-stjernen Hans-Erik Dyvik Husby, alias Hank von Helvete fra gruppa Turboneger, i hovedrollen som Jesus, er kanskje mer uklart, men han gir rollen den tyngde og autoritet den trenger, og hans raspende heavyrock-stemme i de tyngre, dystre partiene er ikke uten virkningskraft, selv om det også gikk utover teksttydeligheten.
Den som måtte ha vært skeptisk til hans spinkle teaterbakgrunn må nok innrømme at innhoppet fra rockehelvetet har vært en suksess, også når du betenker det overbevisende innslaget av svært unge mennesker på forestillingene - de mottok budskapet fra scenen med begeistring, såvidt vi kunne bedømme.
En helt annen ting er at yngre mennesker som ikke er blitt tutet ørene fulle av bibelhistorien i barndommen, hadde store problemer med å følge med på persongalleriet, - Pontius Pilatus, Herodes, Kaifas osv., hvem var de? Her var det ingen veiledning å få i denne oppsetningen. Men så er ikke dette heller ment som en time i bibelhistorie.
Mest slående i denne forestillingen er kanskje de mange friske regigrep, i tillegg til rockestjernen i hovedrollen. Hildegunn Riises Pontius Pilatus i dobbeltsengen, i rød nattkjole, var det minst vellykte. Det er faktisk veldig vanskelig å utstråle noen særlig maktbrynde når du ligger i dobbeltsenga med nattkjole på.
Så var det vel kanskje akkurat den pussigheten som satte regissøren på tanken om å lage dette innslaget. Men Riise tok seg storartet inn i svart, skinnende lakkdress i piskescenen mot slutten. Og der lå Jesus blødende, men ikke knust. Du vet ikke hva makt er, sa Jesus til Pontius Pilatus i svart lakkdress.
En skikkelig Jesus fra helvete..


Finn mer i lenkekjeden til høyre under FILM/TEATER/MUSIKK

Østkanthelga: Chet på Torshovteatret

CHET: Skue- spilleren Thorbjørn Harr har vært fascinert av jazz- trompe- tisten Chet Baker siden tenårene. Nå har han gjort noe med det, sammen med Lars Saabye Christensen. I kveld, fredag, på Torshovteatret. (Foto: Gisle Bjørneby)



Når sjelen faller på plass

Siden den 13 år gamle Daniel hørte Chet Baker på radio har han hatt ett eneste mål i livet: å nå den tonen som er så rein at ingen vet hvor den kommer fra, de øyeblikkene da sjelen faller på plass, de få sekundene av lykke. Alt annet har han forsaket. 35 år gammel ser han tilbake.
Var det verdt det?
I likhet med rollefiguren Daniel har skuespilleren Thorbjørn Harr vært fascinert av Chet Bakers musikk siden tenårene. Kontrasten mellom Bakers musikk og det livet han levde inspirerte Harr til å utarbeide et teaterkonsept med ham selv og en jazztrio på scenen.
Han presenterte idéen for Lars Saabye Christensen, som et års tid senere kom tilbake med stykket Chet spiller ikke her. Med dette som utgangspunkt har Thorbjørn Harr og Lars Saabye Christensen samarbeidet om denne oppsetningen på Torhovteatret.
Med Thorbjørn Harr, Aslak Hartberg (bass), Jørn Øien (piano), Per Oddvar Johansen (slagverk). Regissører: Sofia Jupither og Thorbjørn Harr.

Under overskriften Sterkt om Bakers liv og tragedie skriver Aftenpostens anmelder Mona Levin om Thorbjørn Harrs innsats: En teknisk tour de force fra Harrs side, en han fyller med intens usentimental følsomhet, særlig inderlig i sangene..
Dagbladets Andreas Wiese mener at Chet Baker spiller ikke her er en fin, rik Saabye Christensen-tekst, en oppsetning med nerve og mening, bra musikk og en fremragende Thorbjørn Harr..

Kulturnytt:

Torshovteatret
fillerister
Misantropen

Alceste insisterer på å si sannheten, uansett om den skader hans venner og bekjente. Dette gir ham ikke bare problemer med kjærlighetslivet, men han havner på kant med loven.
Det handler det om i Misantropen, ett av den store franske komediedikteren Molieres hovedverk fra 1666, som har premiere på Torshovteatret i slutten av måneden.

Misantropen anses for å være en av de store franske komediene. Stykket skildrer en tid preget av dekandense og et miljø som ikke har noen reelle bekymringer. Stykket er gjendiktet av André Bjerke og bearbeidet av regissøren Laurent Chetouane og Olav Torbjørn Skare som også er dramaturg.

Det er Torshovgruppa som avslutter sin regjeringstid med å inviterer instruktøren Laurent Chetouane til å "filleriste" klassikeren – i tråd med det programmet grupppen la fram høsten 2007, fremgår det av pressemeldingen fra teateret.
Chetouane har nettopp hatt premiere på Faust på Schauspielhaus Køln.

Liv Bernhoft Osa, Birgitte Larsen, Erland Bakker, Endre Hellestveit, Ågot Sendstad, Thorbjørn Harr, spiller rollene.
Scenografi og kostymer Patrick Koch, maskør Annikka N. Andersen.

Hva er egentlig
stjerneskudd?

Tommy synes at universet er kjempespennende og han brenner etter å forstå: Hva er stjerneskudd, egentlig? Hvorfor skinner månen og hva var egentlig det store smellet? Gjennom en energisk utforskning dikter Tommy sanger, animasjonsfilmer og historier for å finne ut hvordan alt henger sammen. 400 år etter at Galileo Galilei rettet teleskopet sitt mot himmelen, har FN utpekt 2009 til å være det internasjonale Astronomiåret. Det Åpne Teater på Grønland inviterer til urpremiere på forestillingen Universet av Elin Grimstad den 4. mars.

NEST STØRST: 50.000 mennesker har sett Les Miserables, med Pia Tjelta i hovedrollen, siden premieren på Oslo Nye Teater for snaut tre uker siden. (Foto: L.P.Lorenz)



Oslo Nye Teater er landets nest største teater målt i publikumsoppslutning i 2008. Hele 196.783 publikummere fant veien til teatrets forestillinger i fjor, fremgår det av en pressemelding.
Dette tallet gjør fjoråret til et av de mest suksessrike årene i teatrets moderne historie. Gjennomsnittlig hadde forestillingene en dekningsgrad på 75 prosent, og teatret spilte alt i alt 668 forestillinger fordelt på teatrets tre scener.
Fjorårets store publikumsvinner og en viktig årsak til det gode resultatet er Singin’ in the Rain, som endte opp med et totalt besøk på formidable 95.046 besøkende.
Med over 50.000 solgte billetter siden premieren 4.februar ser det ut som årets musikaloppsetning, Les Misérables, kan komme til å stille i samme klasse som fjorårets suksess. Den skal spilles helt til 20.juni i år.

Det norske Teatret: Eit lykkeleg sjølmord

ELLE- VILT: Char- lotte Frogner og Pål Sverre Valheim Hagen i Eit lykkeleg sjølmord på Det norske Teatret. (Foto: Leif Gabrielsen)


Ellevilt selvmords-
harsellas i en krisetid


Regi: Lasse Kolsrud
Av Buffini/Erdmann
Med Pål Sverre Valheim Hagen, Charlotte Frogner, Jorunn Kjellsby, Jan Gønli, Nina Woxholtt, Ellen Dorrit Pedersen, Bernhard Ramstad, Herman Mattis Nyquist, Thomas Bye, Svein Roger Karlsen

Karakter: 5.

Midt under finanskrisa går et herlig stykke komisk samfunnssatire med politisk snert fra tida rundt den forrige store krisa for halvtomme hus på Det norske Teatret.
Russeren Nikolaj Erdmans stykke fra 1928, fritt bearbeidet av Maira Buffini, hadde premiere for bare to uker siden, men har nå bare kort tid igjen på plakaten, og det er jo stor synd.

For her er det stor moro, om ikke akkurat med børskrisa i New York i 1929 som bakteppe, den hadde de vel liten føling med i det nykommunistiske Sovjetunionen den gang. Men det er altså høyt oppdrevet harselas omkring universelle fenomener som menneskenes ekstreme selvopptatthet i all allminnelighet, og det nyslåtte statsbærende marxistiske partiet i særdeleshet.
Arbeidsløse Semjon, passe hysterisk og selvopptatt spilt av Pål Sverre Valheim Hagen (På kino: deUsynlige, Jernanger), våkner utsultet en natt i sin iskalde seng og innser, ikke minst etter en forrykende krangel med sin unge kone, spilt av Charlotte Frogner, som forsørger ham, at den eneste fornuftige vei ut av elendigheten er å komme seg ut av verden, å gjøre det slutt, kort sagt: Et selvmord.
Den røvergløgge nabo, marxist og bareier, spilt av Jan Grønli, vet råd, og i samråd med sin gode venninne og hore, herlig spilt av Nina Woxholtt, inngår de kontrakt med fremtredende representanter for politiske, intellektuelle og religiøse interessegrupper – og svermeriske kvinner - som alle mener at et slikt heroisk selvmord – av en mann av folket - kan fremme deres sak..
For den som fortsatt måtte tvile på om dette er en historie for deres smak så hører det med til historien at stykket øyeblikkelig ble stanset av sensuren i 1928, forfatteren Nikolaj Erdmann deportert til Sibir, og stykket fikk deretter sin første oppførelse, i Sverige, først i 1969..
..bb

Finn mer i lenkekjeden til høyre under TEATER

Sartre i Malersalen

Tre men- nesker tror de er havnet i helvete av en tilfeldig- het. Hverken Inez, Garcin eller Estelle (Ingjerd Egeberg, Hallvard Holmen, Marte M. Solem) vil ta ansvar for sine handlinger, men konstant utsettes de for hverandres blikk. Det viser seg at de er nøye plukket ut: De skal være hverandres bøddel.

Jean-Paul Sartres For lukkede dører fra 1944 regnes som et av de viktigste stykkene fra det forrige århundret og bygger på Sartres teorier om menneskelig eksistens.

Den norske instruktøren Nina Wester er opptatt av konstruksjon av identitet; hvordan det moderne mennesket merkevarebygger seg selv for å ha størst mulig frihet og minst mulig ansvar. Hun mener Facebook er det perfekte eksempel på hvordan vi i dag manifesterer oss overfor andre.

Produsert i samarbeid med Det Norske Teatret og Nina Wester produksjoner. Produksjonen er støttet av Norsk Kulturråd og Institusjonen Fritt ord. Premiere i Malersalen, Nationaltheatret, 7.februar. (Foto: Gisle Bjørneby)

Hamsun på amfiscenen

I fore- stillingen Hamsuns gate, med premiere på National- theatrets amfiscene 5.februar, gir skuespillerne Gard B. Eidsvold, Anneke von der Lippe og Kai Remlov liv til det teatrets pressemedarbeider kaller burleske og morsomme historier fra Hamsun, ledsaget av nykomponert musikk av Terje Johannesen.
Regissøren av denne forestillingen, Yngve Sundvor, fikk Hedda-prisen for Sult i 1999, og hans oppsetning av Markens grøde går fortsatt sin seiersgang på låver rundt om i landet. I Hamsuns gate har Sundvor flettet sammen flere av Hamsuns tekster og bearbeidet dem for scenen, ifølge teatrets pressemelding.
(Foto: Gisle Bjørneby)

Strålende Sult-anmeldelser

GENIAL SULT: Anders T. Andersen i Torshov-teatrets Hamsun-oppsetning. ( Foto: Gisle Bjørneby)


”Man blir sulten på mer”


”Oppsetningen er moderne i sitt uttrykk, stramt og formfullendt spilt og regissert. Sult er blitt teater som treffer umiddelbart. Man blir sulten på mer.”
Det skriver Aftenpostens teateranmelder Elisabeth Rygg i sin omtale av helgens premiere på Hamsuns Sult på Torshovteatret.
- Den abstrake regi-innpakningen kler forfatterens gjenombruddsroman. Sult er blitt kresent kvalitetsteater, skriver Rygg under tittelen ”Intens og kraftig Sult” og i stikktittelen:
”En dirrende stemning av indre og ytre uro hviler over Torshovteatrets scenerom”. Og videre: ”Jorinde Dröses (regissøren, red.anm) versjon er også mangfoldig: en moderne og stram fortelling, delirisk og intens.”

”Gnist av geni”
Under tittelen ”Sultens sterke stemmer” skriver Dagbladets Inger Merete Hobbelstad i gårdsdagens Sultanmeldelse om en forestilling ”med glimt av geni”:
- På en scene som snart blir tilrotet av vann, papirstrimler og krittstreker klarer Dröse å skape scener som er både intime og ekstremt teatrale. Flere ganger... var det gnist av geni over denne versjonen av Sult.

”Fett”
- Dröses tilnærming til teaterspråket innebærer at illusjoner brytes og at publikum blir bevisste på selve formen. Iblant blir benpipenes bønn overdøvet av regigrepet..
– Men Dröse er en visjonær og sterk registemme,.. og dette var på den tid jeg gikk omkring i Kristiania og tenkte det var fett, skriver Dagbladets anmelder..
..bb

Les mer i lenkekjeden til høyre under HVA ANDRE SKRIVER OM SCENEN

Tjuvstarter Hamsun-året

SULT PÅ TORSHOV: Det var i den tid jeg gikk omkring og sultet i Kristiania..

Radikal Sult på
Torshov-teatret

Den kontroversielle tyske kvinnelige regissøren Jorinde Dröse står for regien når Torshov-teatret tjuvstarter på Hamsun-året og setter opp gjennombruddsverket ”Sult” med premiere 15.november. Drøse har satt opp klassikere som Shakespeare og samtidsstykker av Doris Lessing og Lukas Barfüss. Ifølge teatret utmerker oppsetningene hennes seg ved å være personlige, samfunnsengasjerte, dyptloddende, morsomme, og samtidig skånsomme tolkninger av originalstykkene. Dröse fikk sitt gjenombrudd ved teaterfestivalen Radikal Ung i München.

Trylledrikken på Soria under Moria

KLART OG TYDELIG: Se plakaten for spilletider..:


Gøyalt teater for barn


Den tyske forfatteren Michael Ende er en anerkjent mester av magiske historier for barn og ungdom, og kanskje mest kjent for Den uendelige historien som både ble en internasjonal storfilm og hvor temamusikken ble en internasjonal hit.
Nå har Torshovteatrets biscene Soria under Moria tatt fatt i en annen av bøkene hans, Trylledrikken fra 1989, som handler om Trollmannen Beelzebub Vettvilling og hans tante, pengeheksen Tyrannja Vampyr.
Forestillingen hadde premiere sist lørdag og Aftenpostens teateranmelder Elisabeth Rygg som har sett forestillingen mener at teatret har et godt grep om historien, selv om forestillingen ikke er uten svakheter. Men det er likevel blitt gøyalt teater for barn fra fem år og oppover, mener avisa.
For oss som setter vår ære i å forsøke å holde folk på østkanten informert om hvor kulturen kan finnes, var det imidlertid ikke lett å finne ut når forestillingen spilles. Vi har ikke lyktes i å finne noen spilleplan for Trylledrikken hverken på teaterannonsen i avisene, under Nationaltheatret eller Torshovteatret, eller på Nationaltheatrets eller Torshovteatrets nettsider.
På biscenens egen nettside, som det tok oss litt tid å lete fram, nemlig www.soriaundermoria.no, fant vi omsider at forestillingen spilles hver helg framover til midten av desember. Men når på dagen den spilles, og på hvilke helgedager, fremgikk heller ikke der. Men så, når vi nå endelig har rykket inn plakaten til forestillingen her på bloggen, sogar i et ordentlig stort format, fremgår det jo der!
Det var jo heldig, også for Østkantlivs lesere. Så da er det bare for oss å si: Se plakaten her på bloggen for spilletider!..