"Berikende og fengslende, overraskende og krevende.."
(Oppdatert torsdag 2.august klokka 11.30: Jeg har lenge tilhørt Smiths venner, og denne kveldens konsertopplevelse har styrket troen i meg, skriver Aftenpostens anmelder etter en time av onsdagens Patti Smith-konsert på Sentrum Scene. Hun har en billedkraft og et språk som kan berøre store temaer, uten at resultatet virker svulstig, og en stemme som kan få det til å dirre.. Hele fremtoningen Patti Smith oser av anti-establishment og motkulturell dannelse, skriver Aftenposten.)
Patti Smith er blitt eldre, (det kan jo skje med de beste av oss), men som sanger blir hun bare bedre og bedre, mener Aftenpostens musikkanmelder Svein Andersen, som har stort sett bare godord — og karakteren fem — å by på til hennes seneste album, kalt Banga, som er navnet til bikkja til den russiske forfatteren Mikhail Bulgakovs hovedperson i roman-mesterverket Mesteren og Margerita, som er en av Patti Smiths kjæreste bøker.
Patti Smith er en av verdens store rocke-ikoner, fastslår Svein Andersen. Der andre oppleves som posører, er hun et menneskelig fyrtårn som aldri er redd for å blottstille sine følelser. Hun følger ingen trender. Hun er unik, og nå gir hun endelig ut nye sanger for første gang på åtte år.
Patti Smith er krevende i sine temaer, mener Svein Andersen: Sangen Maria er inspirert av dødsfallet til Maria Schneider (som fikk sitt gjennombrudd på lerretet mot Marlon Brando i Siste Tango i Paris (1972) og også rakk å stå fram i Michelangelo Antonionis Yrke: Reporter mot Jack Nicholson (1975) før hun forsvant tilbake i glemselen — og døde i 2011.)
This is the girl er en vakker hyllest til Amy Winhehouse, som hun aldri møtte, men beundret og brydde seg om, ifølge Svein Andersen.
Nine er en bursdagssang til Johnny Depp, Constantines Dream er en ti minutters refleksjon rundt Piero della Francescas maleri med samme tittel.
Avslutningen kommer med Neil Youngs After the Goldrush med barnekor, som tar oss i en helt annen retning, skriver Svein Andersen.
— Da PJ Harvey slapp singelen The Words That Maketh
Murder i fjor, sa Patti Smith at det var en låt som gjorde henne glad for at
hun eksisterte. Det er også fristende å hevde at låten neppe hadde eksistert uten Smith —
punkens gudmor, og en direkte inspirasjon for et utall artister siden debuten i
1975, skriver Dagbladets Julia Pettersen til en firer på terningen.
Dagbladets
anmelder mener Patti Smiths ellevte album, Banga, er jordnært produsert — med
faste gjengangere i bandet, som legger solid halvakustisk gitarrock til rette
for Smiths egenartede låtformidling. — Hun gjør en egen vri på en girlgroup-ballade i Amy Winehouse-hyllesten This Is The Girl. Gitardrivet i Fuji-San vender seg til dem som ble berørt av fjorårets jordskjelv i Japan. Avslutningsvis er Constantine's Dream et overveldende eksempel på den blandingen av rock og poesi som hun har dyrket gjennom hele karrieren.
— Men det er de mer folk-drevne låtene som Mosaic og Nine som med langt større treffsikkerhet sikter seg inn mot musikknervesystemet — musikeren Patti Smith er ytterst interessant, kunstneren er til tider noe voldsom, mener Dagbladets anmelder, som holder orden på historien:
— Om tre år fyller hennes banebrytende debutalbum Horses førti år, og selv om Banga ikke drar opp i toppsjiktet på samme måte, har hennes nye album ingenting å skjemmes over i selskap med mer legendarisk materiale, skriver Dagbladets anmelder.
_bb/
