Into the White: Den nye Max Manus-filmen..?

FEELGOOD:  Snille menn i stygg krig, skriver Dagbladet. Den nye norsk-danske krigsfilmen får en treer i Aftenposten..


Snille menn i stygg krig, skriver Dagbladet..


Oppdatert 5. mars: Så fryktelig grim er ikke krigens gru i Into the White, en drama-komedie som er noe nær en feelgoodfilm fra okkupasjonstiden, med stort hjerte og mellomhøy panne, skriver Dagbladets Inger Merete Hobbelstad.  — Og det skal regissør Petter Næss ha: Han har en spesiell evne til å lage filmer som består av så godt som bare snille mennesker, uten at sluttresultatet blir for tamt, skriver Dagbladet med fire prikker på terningen.
Oppdatert 8.mars: Krigsdrama uten trøkk, skriver Aftenpostens anmelder Per Haddal som gir filmen en treer. Det hviler noe mekanisk, nærpå dødt over dette. Og noe riktig forutsigbart. Altfor tradisjonelt.. Litt kjedelig, langt fra det totalt oppslukende, skriver Aftenposten. 
Filmen er god. Men den tar altså ikke pusten fra oss. Vi får inntrykk av at skuespillerne har hatt det for komfortabelt i lunsjpausen. Det ser ut som produsentene har spart på feil steder, mener NRKs Einar Guldvåg Staalesen.
Drømmen var nok at det skulle bli en ny Max Manus-suksess, men så langt har den nye filmen fra Elling-regissør Petter Næss, med Lars von Triers gamle Zentropa-film som produsent, Into the White, en ny sann historie fra krigen i Norge, bare gitt hodepine og stor gjeld. Sist lørdag hadde den førpremiere på Grotli, tirsdag en slags premiere i Oslo og i dag, torsdag, er det festpremiere på Colosseum kino. Så får vi se hva publikum sier. 
Produsentene i Zentropa startet opptakene på Grotli før den norske filmstøtten var i boks, og den fikk de ikke. Den danske avisen Jyllands-posten mener de har et foreløpig underskudd på filmen, som er forhåndssolgt til 10 land, på mellom 10 og 15 millioner kroner.
— Dette har kostet Zentropa dyrt, sier direktør i Zentropa, Peter Aalbæk Jensen til NRK.
— Vi gjør ikke flere produksjoner i Norge før vi har fått betalt alle regninger, sier Jensen, som er sikker på at Into the White blir en suksess og at alle regninger vil bli betalt.
Into the White handler om besetningene på et britisk og et tysk fly som skyter hverandre ned i fjellheimen i april 1940 og blir tvunget til å bo på den samme hytta på Grotli. Filmen har med det mange kaller et stjernelag av norske og internasjonale stjerner, hvorav Harry Potter-skuespilleren Rupert Grint er den eneste med et visst internasjonalt repertoar. 
De norske stjernene er Stig Henrik Hoff, Kim Haugen, Knut Joner, Morten Faldaas og Sondre Krogtoft Larsen.
_bb/

Oslo Nye Teater: Postkort fra Lillebjørn

PERLERAD: Oslo Nye Teaters postkort er blitt en perlerad av musikk og litterære høydepunkter, skriver Aftenpostens Mona Levin.. (Foto: L.P. Lorentz)


"En perlerad av musikk og litterære høydepunkter.."


Anmelderne elsker Lillebjørn Nilsens postkortsamling på Oslo Nye Teater..


Oppdatert fredag 9.mars: Der Oslo blir  Oslove, skriver Dagbladets anmelder Lillian Bikset og gir en femmer på terningen sin. Kjærligheten til Oslo gjennomsyrer Postkort fra Lillebjørn. Er du ikke glad i hovedstaden fra før, blir du det av denne forestillingen, heter det i Dagbladet.
Oppdatert 10.mars: Lillebjørns og Oslo Nyes postkort er blitt en sammenhengende serie musikalske og litterære høydepunkter, skriver Aftenpostens Mona Levin. 35 viser av Lillebjørn Nilsens store produksjon er utvalgt med stø hånd av Catrine Telle og Ivar Tindberg, og formet som en herlig hyllest til Oslo og andre verdensbyer, skriver Aftenposten.
En sommerdag i 1965 kommer den 14 år gamle Lillebjørn Nilsen over en sprukken, gammel gitar under en loftsrydding i bygården der han bor. Denne tilfeldigheten blir opptakten til en karriere som mangler sidestykke i norsk visehistorie, skriver Oslo Nye Teater i forhåndsomtalen av forestillingen som har premiere på teatret 8.mars..

To generasjoner senere er Lillebjørn Nilsens sanger allemannseie. Ingen beskriver etterkrigstidens Oslo som han. Vi fryder oss med tanta til Beate der hun svinger seg ned Schweigaards gate, og vi vet sommeren er kommet når vi hører at han som tenkte seg til Helgeroa, i stedet ble sittende på Herregårdskroa.

De som er med: 

Elisabeth Carew, Henriette Faye-Schjøll, Ola G. Furuseth, Marius Graff, Mats Grønner, Helle Haugen, Bentine Holm, Håkon Moe, Bibi Nerheim, Espen Leite, Hans Rønningen, Håkon Sigernes, Unni Wilhelmsen og Biniam G. Yhidego.
_bb/

Toppfilmer du kanskje ikke har sett: Inception (Am.)

DRØMME-ACTION: Ken Watanabe og Leonardo DiCaprio i Christopher Nolans Inception, en sci-fi actionfilm in the architecture of dreams.. (Foto: Warner Bros.)

Ikke akkurat Strindbergs Draumspel

Film: Inception (Am.)

Regi: Christopher Nolan

Med Leonardo DiCaprio, Joseph Gordon-Levitt, Ellen Page, Tom Hardy, Ken Watanabe, Marion Cotillard, Tom Berenger, Michael Caine

..når bakken begynner å vokse på deg og hele byer hever seg opp i luften og legger seg som et lokk over hodet på deg, så nikker du etter hvert bare fornøyd..

Karakter: 1, 2, 3, 4, 5, 6

Av BJØRN BRATTEN, Østkantliv

Inception betyr begynnelse, som i innledningen, starten, på et prosjekt. Prosjektet i manusforfatter, regissør og produsent Christopher Nolans film handler om å stjele drømmer, som de kaller extraction, og så implantere og installere drømmer, som er en del av dette som de kaller Inception. Det dreier seg altså om en actionfilm in the architecture of dreams, som det heter så vakkert på engelsk.

Det er vanskelig å tenke seg på forhånd hva en actionfilm fra drømmenes verden skal se ut som, men om du tenker deg en krysning av gammel James Bond og han psykiateren på TV, han som spilles av Gabriel-et-eller-annet, så vil du ikke ha snøring på hva jeg snakker om.

Samtidig er det lange sekvenser her som ser ut som de er tatt rett ut av en Bond-film fra sekstitallet..
Men hvis du også tenker på filmen Magnolias infløkte episodekaos og triggerlykken i gangsterfilmen Heat, med Robert DeNiro og Al Pacino, så kommer du et ørlite stykke på vei til å forstå hva som venter deg. 

Inception er noe av det voldsomste, mest hektiske, kreative, dyptpløyende, men også, på et vis, noe av det mest pretensiøse, du kan tenke deg, besatt av en slags hyper-hybris som rir hovedpersonen Cobb som en mare..

Og dertil noe av det mest Hollywoodske du kan tenke deg, — siden alt strengt tatt handler om en mann som har forgjort sin elskede kone til å mistro virkeligheten, og derfor på et vis indirekte er skyld i hennes selvmord, etter at de to først har gjennomlevd et femti år langt drømmeliv, — og han lengter nå bare etter å komme hjem til sine barn fra en uendelig lang reise.

På et merkelig, bisarr vis henger dette i hop, skjønt det mister man fort oversikten over, altså hva som er drøm og hva som er virkelighet, ikke minst fordi sceneriene som åpner seg for deg i drømmene til filmens karakterer, de er så fullpakkede av drama og action og filmatiske, digitale effekter at når bakken begynner å vokse på deg og hele byer hever seg opp i luften og legger seg som et lokk over hodet på deg, så nikker du etter hvert bare fornøyd.

Du mister pusten og den blir borte og når den er tilbake er filmen, som for øvrig vant fire Oscars i fjor, over. Leonardo DiCaprio spiller drømmemakeren Dom Cobb, Ellen Page er en spinkel, liten, svimlende dyktig og årvåken drømmehjelper, kona Mal spilles av Marion Cotillard, Tom Berenger dukker opp som hvithåret assistent til forvirret millionærsønn, Cillian Murphy, og Michael Caine er en trygg og god far for Cobb – og venter i heimen til han kommer hjem..

Hva det handler om? Jo, nå skal du høre..

_bb/

Østkantblikk: Middelalderparken

Noen har bare satt fra seg trillebåra og gått hjem og tatt kvelden. Og ikke kommet tilbake dagen etter. Ser ut på veggen bak som ikke hele jobben er gjort. Ser ut som det er ganske lenge siden jobben ikke er gjort.. (Foto: Terese Bratten)

Torshovteatret: Broadway-suksess avslutter Komilab-suksessen

HISTORIEN OM EN HÅND: Det handler om en hånd som er mistet og to suspekte personer som  forsøker å få dusør for en hånd som er stjålet.. Christopher Walken hadde hovedrollen da stykket ble satt opp på Broadway i fjor. Her er det Thorbjørn Harr som håndterer tingene.
(Foto: Gisle Bjørneby)



Sjuende og siste Komilab-suksess..

Oppdatert 11.april 2012: ..firkløveret (Harr, Hole, Røise, Khademi) klarer det mesterstykke  å få oss til å godta en utrolig historie, de villeste svinger i handling, selvinnsikt og personligheter og en neglisjering av det meste av det noen kaller politisk korrekthet. Det er sagt at det et teaterensemble må prøve å oppnå er The willfull suspension of disbelief, altså publikums selvvalgte parkering av egen skepsis. Håndtering i Spokane er en fin demonstrasjon av hva som kan skje når en trupp med fremragende skuespillerkunst oppnår dette. Dette er lyden av ei hånd man klapper for.. Jeg kommer til å savne Komilab-prosjektet, skrev Dagbladets anmelder Andreas Wiese. Forestillingen går på Torshovteatret fram til 16.mai. Da overtar en annen Komilab-suksess i reprise, Kafka-forestillingen. 


Charmichael mistet venstrehånda for 46 år siden. Siden har han vært på hvileløs leting etter den manglende kroppsdelen. Nå har jakten ført ham til et slitent hotellrom i en amerikansk småby. Det unge paret Toby og Marilyn har hørt rykter om en stor dusør til den som skaffer hånda tilbake. Med lettjente penger i sikte rapper de en hånd fra et naturhistorisk museum. Det er en god plan i teorien, men praksisen byr på et lite problem: Charmichael er hvit, mens hånda har tilhørt en australsk urinnvåner.






EXIT KOMILAB: Sjuende og siste Komilab-oppsetning. På Torshovteatret fra lørdag. Her med Jan Gunnar Røise.. (Foto: Gisle Bjørneby)
Slik lyder forhåndsomtalen av det som blir den sjuende — og siste —  i Torshovteatrets Komilab-suksess-rekke. Håndtering i Spokane, med premiere lørdag, hadde premiere på Broadway i fjor med Christopher Walken i hovedrollen. 
Komilab-trioen på Torshov har fått rettighetene til å sette opp stykket som de første i Skandinavia, forteller Aftenposten.
Komilab-trioen Mariann Hole, Jan Gunnar Røise og Thorbjørn Harr vil bli overført til Nationaltheatret etter denne sesongen, som dermed blir den siste i denne suksess-rike Komilab-serien på Torshov-teatret.
Kafka-oppsetningen, som har vært den mest vellykte oppsetningen ved siden av Jåtåkdag, som hadde siste forestillinger denne uka, blir satt opp igjen som avskjedsforestilling i juni.
Fridtjof Såheim er instruktør for det siste Komilab-stykket. Han er imponert over Torshov-gjengen som i dette stykket utvides med Nationaltheatrets nyansatte Nader Khademi.
_bb/

Barcoden blir som Latiner-kvarteret?

BARCODEN DENNE UKA: Oslo S Utvikling-direktør Paul E. Lødøen har kommet med noen litt spesielle uttalelser om barcode-utbyggingen. Det fyrer opp under den gamle barcode-debatten igjen.  For den som savner flere kritiske røster er det bare å bla seg tilbake her på bloggen — gå til Bjørvika-knappen under Østkantliv-logoen eller til bloggarkivet nederst i høyre sidespalte.... (Foto: Terese Bratten)


"Det er blitt minst like skrekkelig som vi forestilte oss.."


Barcoden har reist seg. Støyen har lagt seg. Men en utbygger som tror Barcode-området vil bli som Latiner-kvarteret i Paris, vekker diskusjonen til live igjen, skriver Aftenpostens Aften-utgave denne uka. De bringer en systematisk gjennomgang av hver av blokkene i barcode-rekka, med et detaljert bilde fra sjøsiden av alle blokkene over ti spalter.
Avisa forteller at denne rekken med bygninger er blant de mest omstridte byggeprosjektene i Oslo noen gang.
— 71 prosent var motstandere av de høye, smale bygningene i vannkanten på Aftens meningsmåling i 2006. Både Rune Gerhardsen (Ap) og Ola Elvestuen (V) var skarpe kritikere. En underkriftskampanje på nett — og dette var før Facebook-æraen — samlet 36.000 underskrifter på rekordtid, skriver avisa. 

INNSPILL: Ikke akkurat latinerkvarteret, men danske Tegnestuen Vandkunsten gir i et innspill antydninger om hvordan Bjørvika-utbyggingen kunne fortsette i neste byggetrinn, i Bispevika, som en motaksjon til brutaliteten i barcoden. Det kommer imidlertid neppe lenger enn til tegnebordet.. (Tegnestuen Vandkunsten)

Menneskefiendtlig, kontorørken og påstander om at blokkene ville legge seg som en mur mellom byen og fjorden, var gjengangere i debatten, skriver Aften.
— Vi er veldig fornøyd med hvordan det blir og er blitt, sier administrerende direktør Paul E. Lødøen i Oslo S Utvikling (bildet t.h.) til avisa.
— Vi har full forståelse for at folk stiller spørsmål, men registrerer med stor glede at mange som var skeptiske, kommer til oss og sier hvor flott det blir, sier Lødøen.
Men avisa bemerker at direktøren riktignok ikke kan gi noen navn på noen slike. En ringerunde blant noen av kritikerne avslører heller ingen holdningsendringer.
— Dette er bare preik fra Lødøen. Det er sånn de snakker i de  kretsene der, sier kunstner Erling Okkenhaug.
Hverken han eller historikeren bak Fjorbyaksjonen, Wenche Wangen, har skiftet mening nå som byggene er i ferd med å realiseres.
— Det er blitt minst like skrekkelig som vi forestilte oss, sier Wenche Wangen til avisa.
Det er Paul E. Lødøen som står for sitatet om at barcode-området vil bli som Latinerkvarteret i Paris. I en video på Oslo S Utvikling sine nettsider sammenligner han like godt området med New Yorks Greenwich Village og Latinerkvarteret i Paris.
— Når jeg bruker disse assosiasjonene er det for å si at det blir et koselig område, med uteservering, gallerier, events og uteaktiviteter, sier Lødøen, fortsatt ifølge Aftenposten.
Arkitekten Peter Butenschøn, som står for replikken Hvem elsker Lambda, i en kronikk i Aftenposten, tror slett ikke barcode vil fremstå som disse områdene i New York og Paris. Det tror heller ikke nåværende miljøbyråd Ola Elvestuen.
— Nei, det blir ikke noe Latinerkvarter. Men jeg håper det vil vokse fram en egenartet bydel med mye liv. Det er vanskelig å vedta folkeliv, men vi må se på hvordan vi kan jobbe for å få området så bra som det kan bli, sier Elvestuen.
Han sier han mener det samme som byråd som han mente den gang i opposisjon.
— Barcode er mer en kuriositet enn kvalitet, og legger seg som et lokk over fjorden sett fra byen, sier Elvestuen til Aftenposten.
_bb/

Prateshow-debut: Lindmo

NRK-PREMIERE: Jon Herwig Carlsens exit fra 45 års kommentatorjobbing ble feiret på statskanalens nye prateshow onsdag, her med Liv Grete Skjelbred Poirée og programleder Anne Lindmo. Kulturminister Anniken Huitfeldt var også med for å snakke om skisko-stuntet sitt, som var en veloverveid protestaksjon mot medienes kjolehysteri, det var ellers innslag om snøskred — og afrikanske blod-diamanter i en ny dokumentarfilm som kommer til uka..(Foto: Ole Kaland, NRK)

Sprikende og ufokusert, men Lindmo er god nok..

TV talk-show: Lindmo

Premiere NRK1

Programleder: Anne Lindmo.

Samtalene mellom gjestene er Fredrik Skavlans gullformular. Men dersom noen skulle ønsket at Anne Lindmo skal overta det grepet, ville nok Lindmo ha klart den jobben..

Karakter: 1, 2, 3, 4, 5, 6

Av BJØRN BRATTEN, Østkantliv

I de gamle, ikke så gode manns-sjåvinistiske macho-tider, da menn var menn og kvinner sto ved komfyren, het det burugle-slepp. Det var onsdag som var hushjelpenes fridag. Nå er det Lindmos dag på TV. Men snart skal det bli lørdagskveld og kanskje tar hun en dag over for fredagskongen Fredrik Skavlan.

Anne Lindmo, med premiere på prateshowet Lindmo onsdag, er tiltenkt rollen som den nye talk-show-dronningen på vår foreløpig viktigste TV-kanal — viktigst inntil den dagen kommer at TV2 blir en del av en skandinavisk hovedkanal som tørker de møkkete støvlene sine på golvmattene til de nordiske statskanalene.

Men enn så lenge viktigst: Dagbladet kastet en femmer allerede i morgentimene, nesten et døgn før showet ble sendt, det betyr altså at dette ikke var noe direkte program.

Det er heller ikke Skavlan. Men ingen kaster terninger på Skavlan. Kanskje det skjedde ved hans debut? Det er så lenge siden så det er det ingen som husker..

Men bør Skavlan være urolig for Anne Lindmos ferd mot dronning-status? Hans ambisjoner har ikke dempet seg den siste sesongen, nå planlegger han sendinger fra London. Er han blitt stormannsgal, har han mistet bakkekontakten?

Eller forbereder han bare karrieren foran Den Store Nordiske TV-kanalen?

Han bør ikke frykte Anne Lindmo de første ukene. Hun er svært dyktig, har stor rutine i jobben, som hun allerede har trent på i Store Studio, hun er munnrapp, klok, varm og spontan, hvorfor skulle hun ikke være en trusel?

Foreløpig fordi NRK ikke ønsker det. Kveldens debutprogram var ikke særlig ambisiøst, og det er nok ikke Lindmos skyld. Det var svært bredt, sprikende i mange retninger, og viktigst av alt, det var lagt opp slik at intervjuobjekter kom og gikk. De møtte hverandre ikke. 

Møtene og samtalene mellom gjestene er Fredrik Skavlans gullformular. Men dersom noen skulle ønske at Lindmo skal overta det grepet, ville nok Lindmo ha klart den jobben.

Hjemmekinoen: Inglorious Basterds (Am.)

VERDENSHISTORIEN: Brad Pitt og Eli Roth i Quentin Tarantinos Inglorious Bastards, med en slutt som hadde gjort en solid vri på verdenshistorien, om den hadde vært sann. Vi kunne for eksempel ha gått glipp av den kalde krigen... (Foto: Filmweb)

Med Tarantinos bisarre komi-vold

til nye høyder..

Film: Inglorious Basterds (Am.)

Regi: Quentin Tarantino

Med Brad Pitt, Mélanie Laurent, Christoph Waltz, Michael Fassbender, Diane Kruger, Eli Roth

Verden hadde sett ganske annerledes ut om Quentin Tarantinos slutt på Den andre Verdenskrig hadde vært sann..

Karakter: 1, 2, 3, 4, 5, 6

Av BJØRN BRATTEN, Østkantliv

Vi møtte Quentin Tarantino første gang med Pulp Fiction og Gullpalmen  i Cannes, og siden har han bare rendyrket sin macho-komi-stil, og i denne siste utgaven, med Inglorious Basterds, på kino i Norge i fjor høst, når han nye høyder.

Her dyrker han videre på sin bisarre komi-vold, men trass i alle eksplosjoner og all blodsprut er dette beskjedent i forhold til f.eks. Kill Bill-serien. 

Så når vi sier han når nye høyder så mener vi at dette også er stram, godt fortalt filmfortelling, innimellom de eksplosive volds-skildringene, med eksempler på glitrende filmskuespilleri, for eksempel av Christoph Waltz, som slu, intelligent og livsfarlig SS-offiser...

Brad Pitt, derimot, gjør seg helt bort her, særlig i scenene mot slutten av filmen, som tar av mot det fullstendig absurde til slutt, men så er dét også meningen. Verden hadde sett ganske annerledes ut om Tarantinos slutt på Den andre verdenskrig hadde vært sann..!

MAGIKEREN: Når Quentin Tarantino en gang vokser ut av sine volds-hallusinasjoner, kan han lage bra film hvor vi, tilskuerne, ikke stadig får hikke av blodsprut, tenker vi. (Foto: Filmweb).


Så vi sitter og tenker mens blodet spruter at en gang, når Quentin Tarrantino vokser ut av sine volds-hallusinasjoner, kan han lage bra film hvor vi, tilskuerne, ikke stadig får hikke av blodsprut.

Han står jo der godt beskyttet bak kameraer og redigeringskonsoll, det er vi, kinopublikumet, som får ta støyten. Hører du, Quentin!

Så hva er vitsen i denne filmen. At amerikanerne kan være enda verre enn tyskerne? Det er jo et slags budskap, det også.

Det handler ikke om amerikanere eller tyskere, muslimer eller kristne. Det handler om hvem som har makten og kan gjøre det han vil. 

Inglorius Basterds er en oppdatert variant av den gamle Dirty Dozen-oppskriften, med en gjeng amerikanske kommando-soldater, denne gangen med et heljødisk lag — de har jo noe å melde i denne saken..! Bak fiendens linjer forsøker de å få til så mye faenskap som mulig mot nazi-gutta.

Brad Pitt stiller merkelig forkledt i en pussig, corny dialekt, ikke akkurat Lee Marvin i Dirty Dozen, mer en skrudd krysning av den gamle, oversminkete James Dean i Giganten og en fet, savlende Gary Cooper-lignende figur, om noen kan forestille seg det, på sine eldre dager.

Pitt spiller dette, grotesk tilbakelent, som low comedy, mens de andre er mer skikkelige bad guys. De hogger av lemmer og tar skalper og oppfører seg som gamle Apache-indianere, med et smil om munnen.

En skulle kanskje tro et internasjonalt kinopublikum er i ferd med å gå lei av den gamle verdenskrigen, men Tarantino frisker opp det hele med liv og lyst og blod og død, bare med dobbelt så mye av det siste.

Men det er altså Tarantinos måte. Ikke før du tror du har ham i en trygg posisjon, før han kaster seg rundt og finner på ny faenskap. Forfriskende, er det. 

_bb/

Nationaltheatret: Kjølig Karenina, skriver anmelderne

KETSJUP-EFFEKT: Her kommer enda en Karenina-forestilling. Premiere sist lørdag, med Ågot Sendstad i tittelrollen, her med elskeren, Henrik Rafaelsen.. (Foto: Erik Aavatsmark)

Oppdatert: Kill your darlings, skriver Aftenposten.

Oppdatert 27.februar klokka 0912:  Anna Karenina preges mer av regissørens kjærlighet til Russland, enn kjønn og lidenskap, skriver Therese Bjørneboe i Aftenposten. 
— Når regissør Tømta velger å fylle tiden med russiske sanger, virker det heller ikke dramatisk fortettende. Kill your darlings, skriver avisa.
— Det er underlig å se en Anna Karenina-oppsetning der du lengter etter den besettende kjærligheten, skriver Dagbladets Andreas Wiese.
— At Anna Karenina er en av tidenes sterkeste kjærlighetshistorier blir en utfordring å skjønne i Hanne Tømtas regi, skriver avisa.
Nationaltheatrets Anna Karenina er en tydelig, medrivende og god teater-opplevelse, som kaster lys over og drøfter vår tids romantiske kjærlighet, mener anmelder-veteranen Ida-Lou Larsen i Klassekampen.

Alla dessa kvinnor!: Rene ketsjup-effekten på norske scener

Av BJØRN BRATTEN, Østkantliv

Hva har skjedd? De kvinnelige hovedrollene formelig flommer over, nærmest som i en stri strøm, på våre hjemlige scener akkurat denne teatersesongen.
Det er kvinnelige hovedroller både på Amfiscene og hovedscene på Nationaltheatret, med henholdsvis Strindberg-årets prestisje-oppsetning Frøken Julie på Amfiscenen, med Kjersti Holmen og Hermann Sabado i de store rollene, — og sist lørdag premiere på Leo Tolstojs Anna Karenina på  hovedscenen, med Ågot Sendstad i tittelrollen, og teatersjef Hanne Tømta i registolen.

DET GODE MENNESKET: Den gravid Ane Dahl Torp som Det Gode Mennesket frå Sezuan, i full gravid vigør helt opp til de siste dagene. (Foto: Erik Berg)
På Det norske Teatret spilles Bertolt  Brechts Det gode mennesket frå Sezuan med gode presseomtaler for fortsatt fulle hus flere uker etter premieren den 13.januar, med en gravid Ane Dahl Torp i full vigør helt opp til de siste dagene, en rolle som nå er overtatt av Marie Blokhus. 
På Riksteatret også en Anna Karenina-oppsetning, ikke en like overbevisende suksess om vi skal dømme etter presseomtalen, med Gørild Mauseth i tittelrollen og Per Kjerstad som Vronskij.
Mens operaen feirer stor suksess med en kvinne i en stor hovedrolle og som høstet overstrømmende kritikker ved premieren, Marita Sølberg, forøvrig i  den mest sette operaforestilling på våre hjemlige scener, vist nærmest kontinuerlig siden 1963, La Boheme. Hele La Bohème-oppsetningen velsignet av svært gode omtaler.

OVERBEVISENDE: Operaen feirer stor suksess med en kvinne i en stor hovedrolle, Marit Sølberg som Mimi i en overbevisende hovedrolleinnsats, her med Svein Erik Sagbråten som Døden.. (Foto: Erik Berg, Den norske opera og ballett)
Riksteatret har forøvrig også en oppsetning av Frøken Julie - som følge av Strindberg-året, den hadde premiere allerede 20.januar og er ute på turne over hele landet til 27.mars. Tittelrollen blir spilt av Ingeborg Sundrehagen Raustøl,  regissør Kristina Kjeldsberg.
Nationaltheatrets Frøken Julie-oppsetning var ingen stor suksess, som vi kan lese av dagens anmeldelser, men nå kommer altså teatrets Tolstoj-variant kommende lørdag med sjefen selv som regissør. Så må hun vel reise kjerringa etter den lunkne mottakelsen på Amfiscenen.
Så hva kan være årsaken til at et helt knippe av scene-repertoarets fremste kvinneskikkelser dukker opp på våre sentrale scener i løpet av noen midtvinters-uker akkurat i året 2012  — begrenset riktignok til bare et par-tre sentrale verker med tydelige, svært spillbare  kvinneroller? 
Hanne Tømta på Nationaltheatret brøyter nye veier som kvinne i den rollen, Ingrid Lorentzen er blitt ballettsjef på operaen, det kan kanskje bety noe for miljøet? Strindberg-året spiller altså en rolle, og det kan være at de som ikke spiller Strindberg-forestillinger griper etter Tolstoj og Anna Karenina for å ikke miste høyden. Dette er jo den rene ketsjup-effekten..
_bb/

Skredsikkert i Botanisk hage..

HVITE VIDDER?: Et ensomt skispor forsvinner inn i evigheten under en høy fjell-himmel. Ikke riktig slik i Botanisk hage på en søndags etter-middag i skum- ringen, men skispor fins det da her, også. Litt snø er det også, men ikke stort. Helt skred- sikkert. Snart er det vår, men vi skal kanskje gjennom en ørliten flik til av vinter? Rett borti buskaset til venstre her pleier vi å ta vårens rhododendron-bilder, i slutten av april eller tidlig i mai. Bare drøyt to måneder til. Pytt, det er da ingenting. Et pust i sivet, så er vi der.. (Foto: Bjørn Bratten)
_bb/

Ukas medieblikk: Vixen-bloggernes medie-rolle..

BLOTTLEGGING?: Derfor blogglegger vi oss, skriver Dagbladet i et corny ordspill over to sider i reportasjen om Norges første utgave av Vixen Blog Awards sist uke. Spiller rosabloggerne på sex, eller bare ren kommers? (Faksimile: Dagbladet) 

Hvorfor blottlegger de seg?

Vixen-begrepet: Gorgeous and amazing human female. With the cutest smile and a sweet ass body. Loves partying and drinks a lot but is still incredibly smart.

Av BJØRN BRATTEN, Østkantliv

Hva er drivkraften bak rosabloggerne? Noen vil si det ikke er noe mysterium: Unge, vakre kvinner fremviser — nettopp i kraft av sin ungdom — en mystisk verden av moter og skjønnhetsdyrking og -produkter som tiltrekker seg titusener av nysgjerrige — likesinnete og jevnaldrende såvel som noen som trolig bare er nysgjerrige.

Det er først og fremst et forbrukssirkus: Hvilke klær bruker hun, hvilken hudkrem, shampo, leppestift, ja, hvordan arter hverdagen seg for et slikt vesen i en moderne verden — og hvordan innreder hun sitt rosa kniplingsrom..?

Den økonomiske siden av saken er åpenbar. Annonsører er villige til å bruke store penger for å nå denne kjøpesterke, og svært kjøpevillige, gruppen av unge voksne, og store barn med lett tilgang til velhavende foreldres lommebøker.

Denne uka var det utdeling av Vixen Blog Awards, tidenes første i Norge. Vixen er et glanset magasin som har tatt på seg å dekke dette mystiske begrepet som kalles rosablogging.

Dagbladet dekket begivenheten på en dobbeltside på kultursidenes oppslagssider. Med en feit tittel over de to sidene lanserte Dagbladet problemstillingen:

Derfor blogglegger vi oss! 

— Jeg ser ingen ulemper med å blogge. Det hadde kanskje vært annerledes om jeg blogget meg selv naken i badekaret, sa Mariann Thomassen, som blir omtalt som den alltid like fargeglade artisten og bloggeren. 

VIXEN - THE MOVIES: 

Er hun kvinne..eller dyr? 

Det var problemstillingen 

da den herostratisk berømte 

regissøren Russ Meyer 

laget en like berømt serie 

med mykporno-filmer der 

kvinnene var storbrystede, 

fryktløse og helt uten hemninger. 

Herlig skremmende i et 

kjønnsskrekkslagent USA... 

Og ganske annerledes enn 

våre dagers rosabloggere!

Dermed brakte Mariann Thomassen oss rett inn i sakens kjerne. I hvilken grad blottlegger de unge kvinnene sine privatliv. Og i hvilken grad blottlegger de seg selv. Mariann trekker altså grensen et godt stykke før badekaret.

Prisutdeler Vixen trekker nok også grensen i betryggende avstand, men det er like fullt påfallende at de har valgt et navn på sitt magasin som flørter med de mer lumre sidene av saken. 

Vixen: a female fox, en kvinnelig rev, ansett for å være smart, stridbar, eller til og med ondskapsfull, ifølge diverse ordlister.

Det er jo flott.

Nettstedet urbandictionary.com er mer direkte: Gorgeous and amazing human female. With the cutest smile and a sweet ass body. Loves partying and drinks a lot but is still incredibly smart.. But be warned, can get extremely horny and may jump you unexpectedly.

Utsagnet utrolig smart er vel det vi skal legge mest vekt på her.

Men replikken som følger i teksten etter oversettelsen er megetsigende:

Wow, man, Lauren is such a vixen, my crotch is bulging!

Så i hvilken grad spiller rosabloggerne på sex? Tilsynelatende i svært liten grad, men det er åpenbart likevel et element av spekulasjon. Denne spekulasjonen overdøves imidlertid av den direkte kommersen, som Dagbladet følger pliktskyldig opp i sin reportasje fra Vixen-utdelingen, uten sideblikk til tidligere tiders tekstreklameregler:

Angela Blick, den svenske bloggeren, fikk pris for beste internasjonale blogger, og gikk i kjole fra Helmut Lang, samt sko fra Topshop.

Ulrikke Lund, som ble kåret til folkets favoritt under prisfesten, gikk i kjole fra All Saint, sko fra Camilla Skovgaard og hodepryd fra ASOS.

Så dere vet det..

På den annen side:

Linnéa Myhre, (den trist utseende bloggeren på det store bildet i reportasjen.red.anm.), var ikledd en vintage kjole i går, men visste ikke hvor den var kjøpt..

P.S.: Thomas Moen, som kaller seg foredragsholder, forfatter og rådgiver, skriver på sin blogg om Vixen Blog Awards:

..dette er ikke noen prisutdeling for alle bloggere i Norge. Dette er en prisutdeling gjort av et magasin som utelukkende skriver om mote, musikk og beauty og har laget et arrangement for å posisjonere seg og få masse gratis oppmerksomhet av godtroende bloggere.

_bb/ 

Strindberg-året: Frøken Julie på Nationaltheatret

FORNEDRELSE: Kjersti Holmen som Frøken Julie på Nationaltheatrets Amfiscene.. (Foto: L.P. Lorentz)

Fornedrelse og hevn 
på Amfiscenen

(Oppdatert mandag 20.februar klokka 08.15: Uten uimotståelige erotiske krefter mellom herskap og tjenere blir klasse- og kjønnskampen likegyldig, skriver Aftenpostens anmelder Mona Levin under tittelen Kamp uten klør. ..Hvis vi bare ser et knull, død sex på og under kjøkkenbordet, blir den dødelige utgangen på deres midtsommernattlige drifter ubegripelig, skriver Aftenposten. 

Dette er en rå, brutal Frøken Julie, mest fordi skikkelsene like mye går til angrep på seg selv som på hverandre, skriver Dagbladets teateranmelder Andreas Wiese.)

"Tror du at en hushjelp antaster mannfolk som du gjør? Har du sett noen av oss by seg frem på den måten? Sånt har jeg bare sett blant dyr og prostituerte.."

En uskyldig sommerfest utvikler seg til en thriller om fornedrelse og hevn. Den velstående Julie feirer St.Hans sammen med personalet. Her flørter hun med den unge Jean. Han forfører henne og påstår han alltid har beundret og begjært henne, og de tilbringer en heftig natt sammen. Men i løpet av natten krever han henne for penger. Hun svarer med å true med å anmelde ham for voldtekt. De to vikler seg inn i et livsfarlig erotisk spill om makt. Hvem er til syvende og sist den sterkeste i dødsdansen de blir fanget inn i?

Dette er andre del av Nationaltheatrets husregissør  Victoria H. Meiriks trilogi om kjønn og makt. Med denne oppsetningen av August Strindbergs Frøken Julie utforsker hun, ifølge forhåndsomtalen foran premieren på Amfiscenen, tabubelagte sider av kvinneligheten som maktmisbruk og vold. 

Julie fremstilles vanligvis som en ung kvinne. Regissør Meirik gir Strindbergs stykke en ny dimensjon ved å velge den modne Kjersti Holmen som Julie, og den unge Hermann Sabado som Jean. Slik understrekes ubalansen i maktforholdet mellom de to. Andrea Bræin Hovig spiller Jeans kjæreste, Kristin (bildet t.v.)

Jean representer vår tids nye økonomiske underklasse, heter det i forhåndsomtalen. De som vasker, rydder og snekrer og passer barn for den norske middelklassen. Han ser med forakt på alt det hans arbeidsgiver representerer – kulturelt og materielt. Felles for dem begge er at de føler seg usynliggjort og ubetydelige. Julie, som moden kvinne uten ungdommens kraft og muligheter, Jean som en mann, tvunget til et liv som en rik kvinnes tjener. Det er her det umulige og destruktive forholdet mellom Jean og Julie begynner — og slutter.

_bb/

Black Box Teater: Viva Mandic!

RADI- KALT: I løpet av en time heller Marko Mandic sitt kunst-neriske liv over i et glass med svette. Det skjer på Black Box i neste uke.. (Foto: Marc- andera.)

Et kunstnerisk liv: Et glass med svette

I løpet av en time heller slovenske Marko Mandić bokstavlig talt sitt kunstneriske liv over i et glass med svette. Via to videoskjermer blir vi vitne til hans prestasjoner innen teatret:

Fra starten av karrieren og frem til den slovenske nasjonalprisen i 2009 og hans hemmelige, kunstneriske opplevelse i form av to netter i det slovenske nasjonalteaterets depot. 

Teaterkompaniet Via Negativa viser forestillingen Viva Mandic, med Marko Mandic som eneste skuespiller på scenen, på Black Box Teater torsdag og fredag i neste uke.

Forestillingen stiller til syvende og sist tre spørsmål: 

1. Hvorfor gjør jeg dette? 

2. Hvem er alt dette ment for? 

3. Hva er hensikten min? 

Svarene Marko gir er radikale og kompromissløse: 

1. På grunn av meg. 

2. For meg. 

3. Meg —  Viva Mandić! Ekshibisjonist. Narsissist. Intellektuell. Dyrisk. Egoist. Artist.

Teaterkompaniet Via Negativa har hentet navnet sitt fra negativ teologi, som baserer seg på antagelsen om at det gudommelige er uhåndgripelig for mennesket og derfor ikke kan beskrives med ord og konsepter. I stedet defineres Gud etter hva som ikke er eller hva Gud ikke kan være, og motsetter seg på den måten en beskrivelse. 

Begrepet via negativa ble introdusert for teatret av teaterpioneren Jerzy Grotowski. Han etablerte en metode hvor aktøren gjennom omfattende utforskning av negasjon kan overvinne seg selv og oppnå perfeksjon. 

Med dette som bakteppe søker kompaniet Via Negativa å beskrive det som ikke kan beskrives. Ved å ta i bruk og utforske teatrets grunnelementer i møtet mellom aktør og publikum stiller de spørsmål uten å forvente svar. Alt dette ifølge kompaniets forhåndsomtale..

_bb/

Ut mot havet: Sørenga

SØRENGA I ETTERMIDDAG: Det begynner å vokse opp boliger av det gamle kaifundamentet på Sørenga. Skjønt, det er jo ikke det gamle kaifundamentet det bygges på, det er bygd helt nytt. Garasjer graves ned under boligene, de ruver opp til sju etasjer opp. Tredje byggetrinn er snart ferdig, de første innbyggerne var på plass i desember. Det er friskt her ute, fortalte de da vi var på besøk. Men det er jo strengt tatt ikke mer ut mot havet enn Bygdøy. Og der har det bodd folk en stund, uten å ha tatt nevneverdig skade av vinterstormene. Så det går nok bra på Sørenga, også.. (Foto: Bjørn Bratten)

Bob Marleys liv på operaen

OPERAEN I MARS: Musikken og livene til Bob Marley og Peter Tosh blir fortalt i en musikalsk teaterforestilling med dans, bilder og live band på scenen på operaen i Bjørvika i mars. Hvordan klarte de to å ikke bare overleve knusende fattigdom, men å reise seg ut av det og bli internasjonale ikoner?  
Forestillingen tar publikum med til Trenchtown, West Kingston hvor Marley og Tosh vokste opp med håpet om å få gjennombrudd i musikkbransjen.  
Da gjennombruddet kom, måtte de fortsatt navigere seg gjennom utnyttelse, fordommer og impresarioer med skjulte agendaer, heter det i forhåndssomtalen fra Nordic Black Theatre.  
Gjennom det hele leverte de et oppløftende budskap av One Love, Equal Rights og Rastafari.  Musikken deres er elsket av flere generasjoner i alle verdensdeler. Forestillingen fletter sammen deres livshistorie med de mest kjente låtene for å vise at musikken, budskapet og legendene lever fortsatt!
Marco DeVega, kjent som Raw fra TV Norges Norske Talenter, spiller Bob Marley, og Peter Tosh er spilt av den profilerte Sør Afrikanske musikeren Bafana Nhlapo.
_bb/

Munch-bilder: Hausmanns bru

GAMMEL OG GRÅ: Stemningen i dette bildet fra rundt 1925 av Akerselva, med Hausmanns bru i bakgrunnen, stemmer jo godt med teksten i sangen om elva: Akerselva du gamle, du grå.. (Foto: Inger Munch, Oslo museum)

I hjertet av Akerselva..

Edvard Munchs søster, Inger Munch (Munchs maleri av søsteren t.v.), var pianolærerinne på Nordstrand, men hun var også en habil fotograf. Hun fikk laget en bok,  «Akerselven» som ble utgitt i 1932. Hun testamenterte ved sin død i 1952 ca. 200 negativer til Oslo Bymuseum. Blant dem er negativene til de fleste bildene i boka fra Akerselva. Det er tydelig at Edvard Munch oppmuntret henne ofte og kom med positive bemerkninger i mange av de 506 brev som han sendte til sin søster. Sist vi trykket bilde av Inger Munch var det fra Nylands Verksted, som lå akkurat på tomten hvor operaen ligger nå. Denne gangen er det selve hjertet av Akerselva..

_bb/


Se Fjordbyvideoen med bilder bl.a. av Hausmanns bru..