Glimt fra Østkantliv

Tegning: Hans Normann Dahl






"Nå må jeg fyre med strømregninger og varme meg med OL-medaljer.."


Finn mer i BLOGGARKIVET under GLIMT FRA ØSTKANTLIV

Østkanthelga

ØSTKANT- HELGA: Making Amerika(øverst) på Dansens Hus hele helga, Bitch Boys på Blå i kveld og Drømmen på Black Box Teater klokka 1900 fredag, lørdag og søndag..

Det handler ikke om skyld

..men bare om å innse noe. Rett og slett. Alene for forstandens skyld, for anstendighetens skyld så å si.

Imre Kertész

Black Box, Marstrandgt. 8
Fredag, lørdag og søndag klokka 1900:

Drømmen

Handlingen utspiller seg i Ellas idylliske sommerhus ved fjorden. Ella er en aldrende dame som i løpet av sommeren har innledet et nært vennskap med den langt yngre mannen Torbjørn, som bor i en campingvogn på en gjengrodd tennisbane i nabolaget. De har mange felles interesser og nyter hverandres selskap, selv om begge nok aner den andres skjulte motiver. Taktfullheten fører dem inn i dobbeltkommunikasjonens forpliktende labyrint.

Med denne forestillingen går teatergruppa De Utvalgte videre med å utforske sin egen form for dokumentarisk teater og estetikk. Som i forestillingene Bang- Bang Club og Jimmy Young utviskes skillet mellom fiksjon og virkelighet gjennom et multimedialt utrykk.

De Utvalgte har flere ganger tidligere satt opp forestillinger på Black Box Teater, blant disse suksessforestillingene «Bang Bang Club» (2004), «Jimmy Young» (2007) og «Skuggar» (2009).

Regi: Kari Holtan. Video/lysdesign: Boya Bøckmann. Dramaturg/Produsent: Anne Holtan. : Skuespillere: Torbjørn Davidsen, Kari Onstad, Jørgen Langhelle. Tekst: De Utvalgte, Kari Onstad, Jørgen Langhelle, Pål Grøndahl og Wenche Mühleisen. Støttet av Norsk Kulturråd og Fond for lyd og bilde. Co-produksjon: Black Box Teater og BIT Teatergarasjen.

SISTE (oppdatert 28.februar): Estetisk går De utvalgte utenpå de fleste i norsk teater: Men de får oss til å sette de estetiske verdiene i vrangstrupen, skriver Therese Bjørneboe i sin anmeldelse i Aftenposten av Black Box-oppsetningen Drømmen. Hun ekles, sier hun av krimhistorien i forestillingen, men ..forestillingen (har) en estetisk innpakning mer forførerisk enn noe jeg har sett på lenge, skriver Therese Bjørneboe og henviser til Boya Bøckmann som har laget videomaterialet som brukes i forestillingen. Drømmen vises fram til 5.mars på Black Boc Teater.

Blå, Brenneriveien 9c

Fredag klokka 2300

Bitch Boys en gang til

L-Vis 1990 og Bitch Boys er tilbake i Oslo, sist sett i fjor sommer under Lot Lot's Øyanatt på Dattera. Den tidligere kunststudenten blender elementer av uk garage, house, dubstep og all things bass. Et helt spesielt sound som skiller seg fra annen bassmusikk i å ikke være så ekstremt maximal, men heller med fokus på enkle basslinjer og lyden av klassiske trommemaskiner. Nesten minimalistisk bass.

Dansens Hus, Møllerveien 2
Fredag, lørdag og søndag klokka 2000
Siri & Snelle med Huntsville

"Making Amerika" er en reise i drømmen om et bedre liv.

Lengselen etter Amerika er ikke lengselen etter et konkret sted. Det handler heller om å fylle et tomrom, løsrevet fra et egentlig ønske om å handle. I bunn og grunn handler det om å mestre tilværelsen her vi er, der alle trenger sitt eget "Amerika".

Under følelsen av å vente, av å ville flykte, finner Siri og Snelle både humor, galskap og sårbarhet, og kanskje også noe dystert og mørkt.

I samarbeid med gruppa Huntsville fylles forestillingen av musikk som spenner mellom køntri, jazz og improvisasjon. Det sentimentale blir tatt på alvor, blant annet gjennom Siri og Snelles egendefinerte dansestil; passiondans. Resultatet blir en utrolig god match mellom flere uttrykk, med ingredienser av både lyd, tekst og bevegelse.

Kampen Bistro, Bøgata 21
Kampenjazz søndag klokka 2000: In Situ

Dagens Filur (fortsettelse - og slutt..)

VÅR(E)
HELT(ER):
Det går
mot slutten
på vår
føljetong
om den
skumle
Morder
Olsen
og vår
helt,
detektiv
Frode Frock..
(Tegning: Filur)

Kapittel 4
(episode 37 - den siste!)



- Erna, trekker du for gardinene?


(Frode Frock ligger på sykehuset og hallusinerer etter operasjonen; Morderen Olsen kommer mot ham, han holder en gjenstand i hånden..)

FRODE FROCK (i angst): Hva har du i hånden? (skriker)
Hjelp meg! En kniv!
Morderen Olsen vil ta mitt liv!
(Oscar Olsen blir til en vag og utflytende figur som etter hvert endres til en fastere form, en person i hvitt, en sykepleier.)
SYKEPLEIER: Hva er dette for skrål og merkverdigheter? Jeg har ikke kniv, men et termometer!
FRODE FROCK: Han stod der med kniven...
(ser fortvilt på sykepleieren).
Var det drøm også dette - ?
SYKEPLEIER: Medisiner og narkose, det rammer visst vettet...
(finner et nytt glass og får ham til å svelge en anselig mengde piller, som hun først betrakter med et undrende blikk.)
Pussig, flere piller enn jeg hittil har sett,
men legen ga meg dem, da er det nok rett.
HJELPEPLEIER: Hvilken lege?
SYKEPLEIER: Ukjent, trolig en vikar.
HJELPEPLEIER: Jeg har sett ham. Han virket litt uflidd og rar.
Han kalte meg smukka, en tvilsom smiger.
SYKEPLEIER: Og fyren var liten - og frakken for diger.
Han smilte og glefset, han virket litt spaltet.
Han myste mistenksomt.
HJELPEPLEIER: Og knurret - og haltet.
SYKEPLEIER: Enkeltes ytre kan skremme, med mindre
de eier et smukt og betagende indre.
Erna, trekker du for gardinene?
(iakttar Frode Frock, som er sovnet.)
Jeg forstår ikke dette med medisinene...
Han er så forandret, betydelig blekere.
En langvarig søvn vil nok gjøre ham sprekere.

(de forlater rommet og lukker døren.)

(en kortvokst, haltende person i hvit frakk skynder seg rundt et korridorhjørne; det høres en lav, hvesende latter.)

- SLUTT -

Filur


Finn mer i BLOGGARKIVET under DAGENS FILUR

Se forrige episode

Historien er hentet fra kriminalpoemet Morderen Olsen på Licentia Forlag

Les mer på http://web.me.com/filurposten/1/Forsiden_1.html

Film: Fish Tank (Brit.)

Å VOKSE OPP: Når Mia (Katie Jarvis) plutselig møter voksenlivet skjer det en kollisjon.
(Foto: Filmweb)



Når knopper brister


Vi frykter det verste skal skje og det gjør nesten det..

Film: Fish Tank (Brit.)
Regi: Andrea Arnold
Med Katie Jarvis, Michael Fassbender, Kierston Wareing

Karakter: 1, 2, 3, 4, 5, 6


Femten år gamle Mia (Katie Jarvis) er ikke forvent med vennlighet og omsorg fra morens elskere, i den røffe virkeligheten i den nedkjørte britiske slum-forstaden. Så når Connor (Michael Fassbender fra Inglorious Basterds) dukker opp med sitt sterke blikk og sitt milde vesen i den lange rekken av husvenner, og viser henne vennlig og omsorgsfull oppmerksomhet, har ikke Mia, som ellers ikke er skåren for tungebåndet, noe å stille opp med. Hennes fresende bannskaps-kaskader faller flatt til jorda.
Det blonde vidunderet, Connor, altså, pakker henne pent inn i dyna i hennes egen seng når hun har sovnet på sofaen, og behandler henne med en respekt og omtanke og interesse som hun aldri har opplevd. Når han så tar den lille familien med på biltur og fanger fisk med hendene i en sølete havsvik er det gjort, da er Mia fortapt. Han oppmuntrer hennes danseinteresse, låner henne sitt videokamera så hun kan øve med det, låner henne penger til øl, så hun kan drikke med sin venn fra taterleiren, så vi tenker at dette kan aldri gå bra. Men kan det likevel det?
Neida, men måten det ikke går bra på er avmålt og riktig, og Mias svar så slående og sjokkerende, men likevel ikke urimelig. Vi frykter at det verste skal skje og det gjør nesten det, men altså likevel ikke, og den unge britiske regissøren Andrea Arnold har gjort det igjen, etter sin kritikerroste førstefilm, Red Road.
Det ble juryens pris i Cannes for denne filmen, og Gjest Baardsen-prisen på filmfestivalen i Haugesund i fjor. Det er britisk kjøkkenbenk-realisme på sitt ypperste i tradisjonen etter Ken Loach og Mike Leigh og man blir bare lykkelig og ydmyk av å se slike filmer som makter å speile en virkelighet uten å svikte noen av sine karakterer. Selv ikke slummens Don Juan får mer pepper enn han fortjener.
Britene kan altså fortsatt gjøre det, Hollywood har knapt noen gang vært i nærheten, siden de jo stort sett leter et helt annet sted - mens man her hjemme i overfloden insisterer på å lage 25 kinofilmer i året, men er det ikke kvaliteten mer enn kvantiteten som skal telle?
..bb

Finn mer i lenkekjeden under FILM/TEATER/MUSIKK

Glimt fra Østkantliv

Tegning: Hans Normann Dahl





"Han er forfatter. Det sies at han mottar et stipendium fra familien - som er stor - for at han ikke skal skrive om dem.."



Finn mer i BLOGGARKIVET under GLIMT FRA ØSTKANTLIV

Kommentar: Lambda - det eneste realistiske alternativet?

LAMBDA - ELLER ÅND?: Kommunen
insisterer på at de Munch-ansatte ønsker Lambda, men får ingen av dem til å si akkurat det.. Men vi hører heller ingen rop på alternativer, som f.eks. Ånd(øverst)..)
(Foto: Bjørn Bratten, Ill.: Hav Eiendom)

KOMMENTAR av BJØRN BRATTEN, Østkantliv:

"Ingen skal klandre de
ansatte ved Munch-museet..


Kommunen har sulteforet Munch-museet i årevis - til gjengjeld har vi fått et hoppanlegg i Holmenkollen til 1.8 milliarder kroner..

" Ingen skal fortenke de ansatte ved Munch-museet i at de griper begjærlig muligheten til et nytt og forhåpentlig tidsriktig og formålstjenlig - det er lov å håpe! - Munch-museum i Bjørvika når Oslo kommune plutselig kaster alt de har av velvilje og ressurser etter prestisjebygget Lambda, slaktet av noen, oppskrytt av byråd og utbyggere, men elsket av - hvem?. Alle som følger med i kulturpolitikken slik den utfolder seg på østkanten vet at kommunen systematisk har økonomisk sulteforet museet på Tøyen gjennom årene - spesielt iøynefallende da japanerne måtte tre støttende til for en høyst nødvendig oppgradering for noen år siden.
Til gjengjeld har vi fått et hoppanlegg til 1.8 milliarder kroner i Holmenkollåsen!.. Derfor er det spesielt provoserende å se hvordan kommunens informasjonsavis, byrådets lydige talerør, tilsniker seg en støtte fra de Munch-ansatte som de ikke har. Ingen av dem vi snakket med på museet vil gå med på at det var Lambda de ville ha - om de hadde fått noe valg. Gjennomgangsmelodien er at de vil bort fra det de har nå. Og da passer det bra at politikere og kapitaleiere sårt trenger alle de prestisjebygg det er mulig å presse inn i Bjørvika for å berge det skjøre og høyrisiko-pregede utbyggingsprosjektet sitt..
Mange vil ha et nytt museum og Lambda er det eneste realistiske alternativet, sier fungerende sjef på Munch-museet, førstekonservator i grafikk, Magne Bruteig, i fravær av sin sykmeldte sjef, Mette Havrevold, som etter det vi får opplyst er utkjørt av å forsøke å få endene til å møtes i hverdagen på det økonomisk utpinte museet på Tøyen. Det er dessverre vanskelig å være uenig med ham, slik situasjonen er blitt.. Vi spurte Bruteig om hva han mener om det mange sier om at Lambda ikke er et bygg i Munchs ånd. Var det egentlig noen av forslagene til nytt Munch-museum som kunne sies å være mer i Munchs ånd enn noe annet?, spurte Magne Bruteig retorisk tilbake.
Der ble vi ham svar skyldig. Men mange vil nok likevel være enig i at når vi skal ha et nytt prestisjebygg til vår største internasjonale kunstner så bør det ha bred støtte. Hvem elsker Lambda, spurte arkitekt Peter Butenschøn i et innlegg i Aftenposten forleden. Det høres knapt en stemme som hevder at dette blir et flott bygg, dristig, vakkert og nyskapende for byen. Et nytt museum for Edvard Munch er for viktig til å bygges som en litt flau forpliktelse, mente Peter Butenschøn.
Tiltredes! Bortsett fra at den flaue forpliktelsen også ligner stygt på en kommersiell, eller finansiell, nødvendighet fra kapitaleiernes side for å berge det berget som fortsatt kan ende som et litt puslete svaberg i den poetiske fjordkanten..

Finn mer i lenkekjeden under KOMMENTAR/DEBATT

(Sist oppdatert 18.februar kl. 0430)

Munch-ansatte snakker ut om Lambda

MUNCH-
MUSEET:
- Vi tar
ikke til takke
med hva som helst,
sier fungerende
sjef på Munch-museet
på Tøyen,
Magne Bruteig.
I likhet med kollega Biljana Casadiego
(bildet under) er han svært fornøyd med samarbeidet med arkitektene..
(Foto: Bjørn Bratten og Jaro Hollan)







Fungerende sjef på Munch-museet til Østkantliv:



- Vi stiller knallharde krav!


"Mange vil ha et nytt museum og Lambda er det eneste realistiske alternativet..


Av BJØRN BRATTEN, Østkantliv


De ansatte ved Munch-museet på Tøyen vil ikke gå med på at de tar til takke med hva som helst for å komme seg ut av de nåværende lokalene i Tøyenparken. De legger vekt på at Lambda er det eneste realistiske alternativet. - Nei, det er ikke riktig å si at vi tar til takke med hva som helst. Vi stiller knallharde krav for at det nye Munch-museet skal bli et velfungerende museum for formålet, sier fungerende sjef på Munch-museet, førstekonservator for grafikk, Magne Bruteig, til Østkantliv.
Han føler at arkitektene fra det spanske arkitektfirmaet, Herreros Arquitectos, er lydhøre for de kravene de Munch-ansatte kommer med og er svært fornøyd med dette samarbeidet. Den siste uka er det kommet drepende kritikk av Lambda-konseptet fra ledende eksperter, samtidig som kommunen i sin informasjonsavis hevder bastant, uten å kunne støtte seg til noen av de ansatte ved Munch-museet, at de ansatte vil ha Lambda.

Ingen meningsmåling
- Mener du det er dekning for å si at de ansatte ved Munch-museet vil ha Lambda?
- Vi har vel ikke akkurat foretatt noen meningsmåling om dette, men mange vil ha et nytt museum, siden det er mye som ikke fungerer optimalt der vi er i dag, sier Magne Bruteig.
- Og Lambda anses for å være det eneste realistiske alternativet. Det brukes veldig mye energi på arbeidet med å få til et nytt museum som kan fungere bra, arkitektene er svært lydhøre og vi føler at det vi kommer med av innspill blir tatt godt vare på.

Drepende kritikk
- Hva sier du til kritikken av Lambda-konseptet fra ekspertene ved universitetet?
- De bebuder en omfattende rapport som skal komme i mars og den vil vi selvfølgelig se på. Men kritikken er foreløpig litt generell.
- Men de går konkret inn på en lang rekke forhold som f.eks. selve høyhus-konseptet, den omfattende bruken av glass som vanskeliggjør både det klimatiske og energisituasjonen?

Kjerne i betong
- Når det gjelder glassbruken i fasaden så er det jo ikke slik at hele bygningen er bygd i glass. Kjernen i bygget, og der bildene skal henge, skal bygges i betong med sluser mellom disse rommene og de øvrige publikumsområdene.
- Dessuten fins det også museer som er høyhus. Det er noe av det vi jobber med her, for eksempel forskjellige takhøyder som reguleres etter behov i hver etasje alt etter hvor store bilder som skal ha plass der. I horisontale bygninger vil det være vanskeligere å legge forholdene til rette på den måten.
- Mange reagerer på det estetiske ved Lambda-blokka, at den er for høy, for brutal, at den ikke er i Munchs Ånd. Hvordan opplever du det?

Munchs ånd
- Det er mange meninger om byggets utseende, men det er vanskelig å knytte Munchs ånd opp mot en spesiell arkitektur. Hvilke av de andre forslagene kan en egentlig si var mer i Munchs ånd?, sier Magne Bruteig.
Malerkonservator Biljana Casadiego er også svært fornøyd med samarbeidet med arkitektene.
- Jeg synes det er bra at denne prosessen er satt i gang. Vi jobber sammen med arkitektene for å få til et bygg som er skreddersydd for formålet, sier hun til Østkantliv.

Flott på Tøyen
- Det er veldig flott her på Tøyen, men det er også andre sider ved saken som gjør at det kan være fordelaktig å flytte et annet sted. Argumentene for Tøyen og Bjørvika er svært forskjellige, og det er et spørsmål om prioritering. Ingen alternativer er bedre eller verre, mener Casadiego.
- Vi forstår det slik at dere ikke er fornøyd med situasjonen på Tøyen, at det mangler mye på at det er et ideelt bygg og at dere ønsker dere bort derfra?

Mer oppdatert
- Først og fremst ønsker vi et velfungerende museum - det vi ser for oss er at det nye bygget kan bli et mer oppdatert konsept. Vi må huske at det nåværende museet er bygd på 60-tallet med justeringer på nitti-tallet. Det er bygd ut fra andre premisser enn de som gjelder i dag. Det blir litt den samme situasjonen som med Nasjonalgalleriet, sier Biljana Casadiego til Østkantliv.
- Hva er din egen mening om Lambda?
- Jeg er konservator, og det er en jury med egne faglige rådgivere på en rekke områder som har valgt dette, med flere rådgivere fra vår side. Jeg vil gjerne se et bygg som tilfredsstiller de faglige kravene, sier Biljana Casadiego.

Finn mer i lenkekjeden under BJØRVIKA

Kommentar: En gave fra Stalin

MUNCH-MUSEET PÅ TØYEN: "..et sympatisk bygg med entusiastiske direktører og ansatte, men økonomisk vanskjøttet av eieren Oslo kommune, mener bildekunstneren Hans Normann Dahl.. (Foto: Bjørn Bratten)


En gave fra Stalin..

"Skal verdenskunst trekkes ned til vannkanten hvor fuktigheten fra første dag vil kaste seg over mesterens sårbare lerreter..?


KOMMENTAR av HANS NORMANN DAHL, billedkunstner


" I 1955 ble et kontroversielt bygg ferdigstilt i Warszawa. En gave fra Josef Stalin, som for øvrig døde 1953. Vi ser for oss en lang byggetid og en undertrykket debatt om gavens form og innhold. Det skulle bli et kulturpalass. Da bygget endelig ble åpnet for publikum ble det fortalt at en eldre herre hver dag tok heisen opp i palassets utsiktsplass. En av vaktene fant denne rutinen litt interessant og spurte hvorfor han daglig kom for å se utsikten. Svaret kom raskt: Dette er det eneste punkt i min by hvor jeg kan stå uten å se dette ufyselige bygget. Nå er det ingen diktator i et naboland som har forært Norge og verden Munch-museet. Det var kunstneren selv som i sin tid testamenterte store deler av sitt livsverk til Oslo kommune. Han fikk da omsider sitt museum på Tøyen. Og resten kjenner de fleste. Et sympatisk bygg med entusiastiske direktører og ansatte, men økonomisk vanskjøttet av eieren Oslo kommune. Tydeligst demonstrert ved at japanere måte trå til ved en nødvendig utbygging.
Så opplever vi et pittoresk ran, som verdenspressen gir store oppslag med måpende kommentarer. Etter dette skal så Oslo kommune med et fjell av dårlig samvittighet bøte på elendigheten med sikkerhetsforanstaltinger som ved en flyplass. Greit nok, men det mest famøse: Museet skal få pulverisert identitet ved å sauses sammen med et annet museum i hovedstaden som relativt få har et forhold til her i landet og neppe noen i utlandet, nemlig Sternersenmuseet. Dette i seg selv er god nok grunn til en stor gjennomgang av lovverket som skal beskytte gaver mot oppdeling og fordreining av givers uttrykkelige intensjon.
Men tilbake til høyden over havet. Røsland og Ødegård, henholdsvis byrådsleder og kulturbyråd, understreker at juryen for arkitektkonkurransen for Munch-museet var meget kompetent. For arkitektmiljøet er dette en egen diskusjon, som vel går sin gang. Men når de to herrer som her i Aftenposten skal besynge et resultat som i tillegg betegnes som flott, understreker at man fra toppen av dette besynderlige bygget, hvor originalen allerede er bygget i Las Palmas, skal kunne se Oslo sentrum, fjorden og middelalderparken. Vel, da er tiden tydeligvis kommet til litt for forlokkende argumenter. Og vi er tilbake til Warszawa. Der kunne man sågar også se omkringliggende distrikter, men det byens innbyggere må finne seg i er at et kontroversielt bygg stadig dunker inn på netthinnen. Og middelalderparken får dette nesten pladask i ansiktet. Dette etter at operaen har åpnet området både for utsikt og harmoni.
Tilbake står et spørsmål som mange i disse Dubai-tider spør seg: Kan en utbygningsfeber over relativt kort tid binde oppe en hovedstad til en kompakt løsning. Meget kompetente juryer sier til publikum – nå kan dere kjøre heis og se byen fra oven. Men hva med den ikke ubetydelige del av befolkningen som ikke går inn i heis eller rulletrapper. Og hva med de som spør seg selv: Skal verdenskunst trekkes ned til vannkanten hvor fuktigheten fra første dag vil kaste seg over mesterens sårbare lerreter. Og hvor vinterperioden gjør Bjørvika til et trekkfullt og ufyselig område. Mens vi kan puste fritt på Tøyen - og om noen år se et fornyet museum med ubegrenset plass i strålende omgivelser. I sær om sommeren med Edens botaniske have, trygt vekk fra saltvann og sno. Og med et grasiøst utsiktstårn, kanskje - bygget for de som ønsker å se Oslofjorden og mye mer, hvis man altså så inderlig ønsker denne form for bonus – og da tenker vi på nettopp det med heisanordningene, som tydeligvis en meget kompetent jury har falt for.

Finn mer i lenkekjeden under KOMMENTAR/DEBATT

Glimt fra Østkantliv

Tegning: Hans Normann Dahl





"Min mor rømte fra moralpolitiet på Sørlandet - nå sitter jeg her med en øl på en pakistansk kafé - kafé-eieren har aldri mobbet meg.."



Finn mer i BLOGGARKIVET under GLIMT FRA ØSTKANTLIV

Restaurantspalten: To bønder i byen

KARAMA: Byens eneste somaliske restaurant har åpnet der Al-Barouk lå tidligere. Billig og helt grei mat..



(Foto: Taralf)




Stort potensiale i Motzfeldts gate


Karama Restaurant
Motzfeldts gate 5
Grønland


Alida og Taralf hadde reist til byen igjen for å treffe husvenninnen Ingeline som jobber i byen og var både sulten og tørst etter en lang dag i folkehelsens tjeneste. Da var det helt naturlig å innta et måltid, og siden Taralf både er eksperimenterende og nysgjerrig, hadde han funnet fram til en restaurant med god omtale på nettet. Al-Barouk het den og lå i Motzfelts gate 5. Det gjorde den etter en rask befaring slett ikke. Den hadde emigrert til Marokko, hele restauranten, kokk og kelner og hva som måtte ha befunnet seg der. Nå var det nye eiere og nytt navn, Karama Restaurant. Det blinket muntert Open i et lysskilt utenfor, og vi skred inn. Vi rundet noen stabler med tomflasker i kasser rett innafor døra, og i det relativt romslige lokalet var det noen spisegjester spredt ved bordene. Samtalene foregikk på språk verken Alida, Taralf eller vår husvenninne behersket. Det var ganske klart at dette var en restaurant som nordmenn med stamtavle ennå ikke hadde oppdaget.
Vi ble snart klar over at måltidet ble ganske halal, og på vår optimistiske anmodning om en halvliter ble vi dessuten betrodd at etablissementet dessverre ikke serverte alkohol. Slik at Alida som er ølhund i nøden tok en cola. Betjeningen besto av hyggelige unge menn med elementære kunnskaper i norsk, og vi fant raskt ut at det ikke var stemningsskapende å spørre etter svinekoteletter. Sultne var vi, og vi fikk en meny hvor det var listet opp en masse forskjellige grillretter av okse, lam eller kylling. Vi lurte på hvor i verden maten kom fra, og fikk vite at dette var norsk mat! Ja vel, vo var fortsatt nysgjerrige og sultne.
Vi gikk unisont inn for grillet mat, og mens vi ventet, kom en hyggelig og pent antrukket person og delte ut en banan til hver av gjestene. Så fikk vi helt overraskende en liten tallerken grønnsaksuppe som forrett. Den var riktig velsmakende, om enn noe lun, som Ingeline sa, men vi kan jo ikke klage på at mat som er gratis ikke er veldig varm. Siden vi ikke fikk kjøpt øl ville vi ha vann, og det fikk vi i store mengder, etter hvert som vi fikk forklart at vi også likte å drikke av hvert vårt glass. Maten kom raskt, det tok ikke lenger tid enn det som trengs for å grille kjøttet. Vi skal ikke gå i detaljer, for det er ikke nødvendig når det gjelder hovedretter som koster under hundrelappen. Både kjøttet, risen og spaghettien var hva vi kan rubrisere som helt greit.
En av de hyggelige karene fortalte at dette var Oslos første somaliske restaurant. Helhetsinntrykket kan oppsummeres i et velkjent uttrykk fra eiendomsmekleres festlige betegnelser på gamle hus. Etablissementet har stort potensiale. Kanskje ville restauranten ha vunnet på å ha et par somaliske spesialretter på menyen. Vi skal ikke spekulere på om det er somalisk aversjon mot alkohol eller manglende saksbehandlingsgebyr for bevillingssøknaden for øl og vin som gjorde at måltidet var noe amputert, men vi holder stivnakket på både ytringsfriheten, sutringsfriheten og valgfriheten her på Østkanten.
Billig var det i hvert fall.

..Alida og Taralf

Finn mer i lenkekjeden under RESTAURANTSPALTEN

Bjørvika: Byrådet skrøner om Lambda

PROPA- GANDA:
Den brutale
Lambda-siloen
skulle bety
Poesi i
fjordkanten?
Munch-
ansatte
vil ha
Lambda..?
Hvor mange
ansatte
og hvem er de
og er de hørt?
(Foto: Bjørn Bratten)


Panikk-
oppslag
fra byrådet


Skrøner og propaganda i kommunens informasjonsorgan


Av BJØRN BRATTEN, Østkantliv

Snaut ett år etter utstillingsåpningen for forslagene til nytt Munch-museum i Bjørvika i Frosken på Tullinløkka, og rundt et halvår etter at de folkevalgte i Oslo Bystyre stemte for ett forslag, Juan Herreros Lambda, av de tre som juryen gikk inn for, griper panikken byrådet. I et fire siders oppslag, fjongt anrettet i Kommunens informasjonsorgan, Oslonå, forsøker byrådet å snu det inntrykket befolkningen har begynt å få av det vi her på bloggen hele tiden har kalt Munch-siloen i Bjørvika.

Så seint som denne uka gikk to fremtredende representanter for konserveringsstudiet ved Universitetet i Oslo, professor emeritus Erling Skaug og førsteamanuensis Jeremy Hutchings, ut i Aftenposten med en drepende artikkel som nærmest fradømte de ansvarlige, byrådet og eierne, all ære i saksbehandlingen rundt Lambda-bygget til den spanske arkitekten Juan Herreros.
Før det hadde jo riksantikvar Jørn Holmes utspill om siktlinjene og muren av blokker i Kongsbakken og Bispevika, og Lambda-blokkas beliggenhet og høyde, dobbelt så høyt som reguleringsplanen tillater, gjort livet surt for utbyggere og bymyndigheter.

Nå rykker byrådet ut med kanonene sine, ladd, slik vi ser det, med fuktig løskrutt:
De to bærende titlene på de fire sidene på midten i kommunens informasjonsavis er først arkitektens påstand om at Munch-museet vil åpne byen. Hans argumentasjon er svært luftig. Her er et eksempel, hentet fra en av bildetekstene:

"Munchmuseet blir variert og levende, gåtefullt og uskarpt, det skal dukke frem og samtidig forsvinne med lysets skiftninger.."

Variert og levende, gåtefullt og uskarpt, hva i all verden mener han? Dukke frem og forsvinne? Ja, var det bare så vel!

På neste side dominerer utsagnet Poesi i fjordkanten i feit tittelskrift. Minner umiddelbart om det velkjente Ari Behn-sitatet Føling i fjæra!? Nok et gåtefullt utsagn, altså, som ikke synes å være et sitat, men må forstås som å ha sammenheng med en person som er avbildet i tilknytning til historien, Ole Slyngstadli. Han er, forteller historien, ansatt i kommunens kulturetat og er representant for de sju brukergruppene som har evaluert Lambda.
Gruppene er sammensatt av fagansatte og noen eksterne konsulenter, til sammen 30-35 personer, fremgår det av reportasjen, som forutsetter at alle i brukergruppa slutter seg til alt denne "representanten" sier, også det han ikke er sitert for:

Under bildet av Slyngstadli er det en undertittel hvor det står: Munch-ansatte vil ha Lambda, et arrangement som gir inntrykk av at det er Slyngstadli som går god for dette utsagnet. Men han er ikke sitert for det i reportasjen. Så hvem er det som sier at Munch-ansatte vil ha Lambda? Og eventuelt hvor mange ansatte på Munch-museet vil ha det nye museet?
Det kilder i miljøet rundt Munch-museet sier til Østkantliv er at ansatte ved Munch-museet er redde for at hvis de står fram og protesterer mot Lambda, får de ingenting.
Forholdene på det nåværende Munch-museet er ikke gunstig, de føler at de er blitt sulteforet økonomisk av byrådet gjennom mange år, og mange vil ønske å flytte fra de nåværende lokalene.
Men det betyr altså ikke nødvendigvis at det vil være riktig å si at "De Munch-ansatte vil ha Lambda".
Dermed er det altså arkitekten selv og en mann i brukergruppa, fast ansatt i kommunens kulturetat, sistnevnte synes å uttale seg på vegne av de ansatte på Munch-museet, som får råde grunnen.
Over fire sider, uten innblanding fra noen andre, ingen andre arkitekter, ingen andre i brukergruppa - og ingen ansatte ved Munch-museet får uttale seg i denne reportasjen! Enkilde-journalistikk av første skuffe.
I en faktaboks på side to av de fire sidene står det at Prosessene rundt planleggingen og utbyggingen av Bjørvika har vært av de største, mest langvarige og mest åpne i Oslos nyere historie. Neppe noen plan er noen ganger blitt debattert offentlig så grundig.
Mange tror kanskje på denne skrønen når det gjelder hele Bjørvika-utbyggingen, men her snakker vi om det nye Munch-museet.
Tre måneders saksbehandling for de folkevalgte, to av disse månedene sommerferiemåneder, og det skal være en usedvanlig lang saksbehandlingstid!? Det vi har å gjøre med her er et byråd som er styrt av næringslivets beinharde krav om inntjening, på tomter som jo altså i utgangspunktet var fellesskapets eiendom - og alle sammen er rikelig forsynt med frekkhetens nådegaver! Propaganda er ordet på slike fremstøt, som gis skinn av å være journalistikk, men som altså er noe helt annet.

Finn mer i ARKIV under BJØRVIKA

Østkanthelga

SHOOT
THE
MOON:
Fire balletter
av fem
koreografer.
Premiere
i operaen
lørdag..
(Foto: Erik Berg)





Skyt månen!

Fire balletter av fem koreografer i operaen lørdag

Nasjonalballetten presenterer urpremierer av koreografene Jo Strømgren og David Dawson og et avskjedsverk for danseren Christopher Kettner lørdag, i en samleforestilling under tittelen Shoot the Moon, på Hovedscenen i Operaen. Shoot the Moon består av fire balletter av fem koreografer.

Jo Strømgren skaper i løpet av ett års tid tre nye verk for Nasjonalballetten. Først Partita høsten 2009, nå urpremieren på The Wake og til høsten et nytt helaftens verk. The Wake er et abstrakt verk laget for sju dansere til nykomponert musikk av Bergmund Waal Skaslien.

Den andre urpremieren står engelskmannen David Dawson for. Det er første gang hans nyskapte tåspissdans settes opp i Norge. Til verket dancingmadlybackwards har han blant annet hentet inspirasjon fra operahusets arkitektur.

Christopher Kettner har danset i 30 år, vært danser i Nasjonalballetten i 17 år og nå blir han pensjonist – som 40-åring. Hans farvel blir balletten Access som ble skapt spesielt for ham og Victoria Herbert av koreograf Sølvi Edvardsen. Dette er en krevende og vakker ballett der det bare er de to danserne på scenen i 25 minutter. Kettner har danset store roller i både det klassiske og moderne repertoaret. Nå gjør han seg klar for sin siste store rolle.

Koreografduoen Paul Lightfoot og Sol León har stått bak noen av Nasjonalballettens største suksesser, blant annet den humoristiske balletten Skew Whiff som ble vist under Åpningsgallaen 12. april 2008. Nå kommer de med balletten Shoot the Moon. Nasjonalballetten er de første etter koreografenes eget kompani, Nederlands Dans Theater, som får mulighet til sette opp dette verket.

Glimt fra Østkantliv

Tegning: Hans Normann Dahl




Nytt fra Apple

"Hurra - det ene lesebrettet større enn det andre - snart er det så stort i format som avisene i gamle dager.."



Finn mer i BLOGGARKIVET under GLIMT FRA ØSTKANTLIV

Gamlebyen: Sveitserosten

FLERE HØL:
Den nye
Follobanen
får innslag
et eller annet
sted i foten
av Ekebergåsen,
enten øverst:
I Lodalen,
ved Dyvekes bro.
Eller: under Loenga
og den nåværende
Østfoldbanen,
som i dag
går under
sporene
som går mellom
Lodalen og
den såkalte
"Klypen"(nederst),
det store,
åpne sporområdet
rett bak
Middelalderparken.
(Foto: Bjørn Bratten)



Nå kommer Follobanen

Sveitserosten skal bli dørslag!


Av BJØRN BRATTEN, Østkantliv

Hvor mange høl er det plass til i en sveitserost før den blir dørslag?
Det er spørsmålet som Jernbaneverket, og alle vi andre, må stille oss nå når Follobanen skal realiseres med planprosess og reguleringsplaner og utbyggingsprosjekter høyt og lavt i vårt allerede overbygde, undergravde og gjennomhullete landskap - om det som er igjen av landskapslignende arealer her i vår bydel kan fortjene en slik betegnelse.
For hvordan få plass til enda flere dobbeltspor og jernbanetunneler og -bruer og viadukter osv. i et miljø som allerede er gjennomhullet i alle bauger og kanter med motorvei- og togtunneler, over og under vann, motorveisløyfer, spaghettilignende tilførselsveier, trikkelinjer og busslinjer, barcoder og T-banesystemer, nye sentralstasjonstunneler..?
Og om det skulle lykkes å få plass til enda flere slike høl og spor og bruer og skjæringer og viadukter, hvordan skal det være mulig å bo her?
Som om ikke Gamle Oslo, og Gamlebyen i særdeleshet, allerede har fått sitt!
I planprogrammet, som ble offentliggjort i dag, fremgår det at man tenker på to hovedalternativer for innføring til Oslo, som det heter, enten i Lodalen under Dyvekes vei og Minneparken eller under Loenga og den nåværende Østfoldbanen. Det høres kanskje tilforlatelig ut, men gå og ta en titt og tenk deg tanken med enda noen togtunneler under de som allerede ligger der..
I begge alternativer tas området "Klypen"" i bruk for å sikre en kapasitetssterk løsning for togtrafikken ut og inn av Oslo S. Dette området er såvidt vi forstår det store, åpne sporområdet rett øst for Middelparken, mellom Middelalderparken og leiegårdene innerst i den gamle Mosseveien, ved foten av Ekebergåsen.
Allerede i går ble planprogrammet for Follobanen, som det nye dobbeltsporet mellom Oslo og Ski skal hete, lagt ut for offentlig gjennomsyn på nettet (www.jernbaneverket.no/follobanen) og på følgende adresser: Plan- og Bygningsetaten, Vahls gate 1, Bydel Gamle Oslo, Platous gate 16 og i respektive lokaler på Holmlia, Ski og Oppegård.
Så det er bare å gå og ta en titt hvis du tror det hjelper.
Men hvis det stokker seg for deg kan du jo tenke på den positive siden av saken, nemlig at Follobanen vil bety en halvering av reisetiden fra Ski til Oslo, fra 22 til 11 minutter, den vil frakte folk i en mengde som tilsvarer trafikken på tre firefelts motorveier, vil kunne fjerne 750 trailere fra trafikken.
Den negative siden av saken er det vi i Gamlebyen som står for, og oldtidsfunnene våre. Her kan det bli mye utgravinger. Men de har jo vært overkjørt før..
Men altså: Toget til Ski skal gå i en eneste tunnel hele veien, skal kunne gå i 250 kilometer i timen, og kan når den tid kommer, knyttes opp mot en høyhastighetsbane til kontinentet. Det er vel fint! Ferdig? Tja, noen mener 2015, noen mener 2018. Skal vi si 2021, så har vi litt å gå på? Vi har ingen hast!

Bjørvika: Slakter Lambda

MUNCH-

BLOKKA:

Lambdas

form,

type og

plassering

gjør det

urealistisk

å snakke om

"justeringer".

(Ill.: MIR/

Herreros Arquitectos)

Hvem tør si s-ordet først?

Ekspertene slakter Lambda

Høyhus er mer kompliserte, usikre og ressurskrevende i oppføring og drift, mener konserveringseksperter. Hvem tør si s-ordet først?

Ekspertene slakter Lambda, det nye Munch-museet i Bjørvika.

- Etter vår mening har juryen premiert et teknisk sett uegnet museumskonsept, skriver Erling Skaug og Jeremy Hutchings, henholdsvis professor emeritus og førsteamanuensis ved konserveringsstudiet ved Universitetet i Oslo, i et innlegg i Aftenposten.

Dermed kan det bare være et tidsspørsmål før noen rykker ut og tar bladet fra munnen og sier det som det er - Munch-juryens førstevalg, Lambda-blokka til Herreros Arquitectos - er en skandale. En ting er at synsere som oss her på bloggen sier det - vi har ment det hele tiden.

Drepende

Men når de folkevalgte bryter sammen og tilstår det flere av dem har ment hele tiden, og noen må gripe inn og forlange at noe blir gjort med skandaleblokka før det er for seint, da er skandalen fullbrakt. Med disse konserveringsekspertenes dom er et slikt grep knapt til å unngå. Deres dom er forsiktig sagt drepende:

- Høyhus er gunstige sett ut fra plassmangel og tomtepris, men museer stiller andre krav. De blir derfor praktisk talt aldri bygget vertikalt. Høyhus er mer kompliserte, usikre og ressurskrevende i oppføring og drift.

Uerstattelige kunstverk

- Et museumsbygg må gi den best tenkelige bevaring av uerstattelige kunstverk. All risiko må reduseres til et absolutt minimum og forenes optimalt med hensynet til publikum.

- Byrådet har lenge kjent til advarsler om bygget som et energisluk, men har avvist dem som partipolitiske utspill og justeringsspørsmål. Lambdas form, type og plassering gør det urealistisk å snakke om ”justeringer”, skriver de to ekspertene.

Det er fortsatt under ett år siden Bernt Stilluf Karlsen, styreleder i Hav Eiendom, sa i i intervju med undertegnede, i forbindelse med åpningen av utstillingen av Munch-forslag, at en måneds saksbehandling for de folkevalgte var i meste laget.

Tre måneder

Siden satte daværende byrådsleder Erling Lae ned foten og fikk behandlingstiden forlenget med rundt tre måneder - til over sommerferien i fjor. Men når vi hører det disse ekspertene sier i dag så er det en fullbrakt skandale at slike eksperter ikke er hørt tidligere.

Innlegget i Aftenposten er del av en mer omfattende rapport om de museumstekniske sidene av Lambda som, peker ekspertene på, knapt har vært berørt i debatten om det fremtidige Munch-museet i Bjørvika.

I innlegget går de inn på klimaproblemet, der de peker på at kunstverk er ytterst sårbare for klimatiske variasjoner.

Stabilitet, sikkerhet og ressurseffektivitet i en bygning oppnås med minimal overflate versus volum og optimal bakkekontakt, det vi si lave, tilnærmet kubeformete bygninger. Lambda-tårnet er den motsatte modellen, skriver Skaug og Hutchings.

Permanent konflikt

- Juryen kaller Lambda en miljøvennlig og bærekraftig løsning. Bygget svarer ikke til et slikt honnørord, skriver de to som går nøye inn på energisituasjonen i Lambda-bygget og peker på at det i Lambdas løsning ligger en permanent konflikt mellom design og funksjon.

..bb

Finn mer i lenkekjeden under BJØRVIKA

Aftenposten og NRK inviterer til debatt på Litteraturhuset i Oslo mandag 15.februar klokka 1900. Tema: Hva vil vi med Oslo?

Restaurantspalten: To bønder i byen

EKSOTISK:
Restauranten
ligger litt
unnselig til
på hjørnet
i en langstrakt
og diskret
gul bygning
som fikk Alida
til å tenke på
en garnisonsby
i det gamle DDR.
Her var det
veldig eksotisk,
sa Taralf og
tok bilde
av den største
og flotteste
veggdekorasjonen.
(Foto: Taralf)





Darbar? Mmmmm - ubeskrivelig godt!

Delhi Darbar Tandoori Restaurant
Smedgata 45
Tøyen

Våre to bønder i byen, Alida og Taralf, hadde ikke vært i hovedstaden på lange tider på grunn av at Taralf hadde måttet måke flere kilometer med snø, og dessuten vært opptatt med allehånde juleaktiviteter helt fram til tjuendedagen. Nå har paret imidlertid vært ute i Tøyen-området igjen.

Nå kunne det smake med litt eksotisk mat, mente Taralf som hadde gått på tradisjonskost i flere uker. I Enebakk er folk nøye med at det skal være masse ribbe og steik, landsens mat med mye poteter og surkål ved juletider. Alida var skjønt enig, og foreslo å gå innom Darbar som skulle ligge i krysset Jens Bjelkes gate og Sørligata.

Det var ikke vanskelig å finne fram heller, bare et par lange hundremetere sør for Tøyen T-banestasjon. Inne var det godt og varmt, og en behagelig mild duft - for dem som er sulten - ség ut fra kjøkkenet.
- Ja, her er det veldig eksotisk, mente Taralf.
- Ja, på en skala fra en til ti tror jeg at jeg lander på sju, sa Alida, som har eksamen i statistikk.

Lokalene var romslige, med mange småbord. Taralf ville sitte i sofa, og det fikk han. Kelneren var raskt på pletten med menyen, og det varte ikke lenge før Alida, som er øltispe, fikk noe å leske seg på. Etter å ha sett på menyen gikk også Taralf inn for øl. Det var side opp og side ned med indiske og afghanske retter. Paret ble enige om å slå til med det dyreste huset kunne tilby, og da var det mange retter å velge mellom til 219 kroner.

Alida hadde mest lys på husets spesialitet, Kabuli, men den måtte bestilles flere dager på forhånd, og dessuten måtte vi være mange. Siden vi ikke var så mange og ikke ville vente i flere dager, valgte hun Gosht Tikka, som var renskåret lammekjøtt i tradisjonell marinade, grillet på spyd og med grønnsaker, salat og saus. Taralf syntes alt så godt ut. Han klarte ikke å bestemme seg før han kom til den siste retten som sto på kartet, Afghan Karahi. Etter beskrivelsen skulle det være en herlig blanding av Gosht Tikka og Shami Kebab tilbredt i halvstekt løk og ferske tomater, garnert med egg og servert med ris.

I tilegg bestilte vi afghansk nanbrød fylt med kokos og rosiner.

Maten var ubeskrivelig god. Alida fylte helt opp til plimsollermerket. Hun kunne ikke stoppe, enda porsjonen var rikelig til to onnekarer. Siden maten var ubeskrivelig god gjør vi heller ikke noe forsøk på å beskrive den, bortsett fra at den var mildt krydret. Av alle de spisestedene vi har besøkt i denne spalten, var dette helt uovertruffent. Taralf så bedende på kelneren etter å ha spist opp halvparten av sin porsjon - kunne han få med resten hjem? Det var første gang han hadde bedt om doggybag. Nå har han søndagsmiddagen i kjøleskapet.

- Hit må vi gå før vi begynner på våronna, sa Taralf.
- Ja, og da tar vi med oss syklubben, sa Alida, så vi kan bestille den afghanske spesialiteten.
..Alida og Taralf

Finn mer i lenkekjeden under RESTAURANTSPALTEN

Glimt fra Østkantliv

Tegning: Hans Normann Dahl




"Det sies at ikke to snøkrystaller er like. Når endelig to er like, blir den forskningen nedlagt.."





Finn mer i BLOGGARKIVET under GLIMT FRA ØSTKANTLIV

Film: Strengt hemmelig (No.)

HEMMELIG: Benedicte M. Orvung oppdaget som filmstudent en historie i et svensk avisutklipp om hennes grandonkel som ble skutt på åpen gate av en hjemmefrontgruppe i Oslo i 1944. Nå er det blitt helaftens kinodokumentar.. (Foto: Tom Edvindsen, Orvung Film)


Min hemmelige grandonkel var nazi-torturist


Et nytt dypdykk i den norske krigshistorien

Karakter: 1, 2, 3, 4, 5, 6

Av BJØRN BRATTEN, Østkantliv

Den unge norske filmstudenten Benedicte M. Orvung kom under sine studier i Stockholm over et avisutklipp som fortalte om en norsk nazipolitisjef, Karl Marthinsen, som ble likvidert av de norske hjemmestyrkene mot slutten av krigen, i november 1944. Det skulle vise seg at Karl Marthinsen, sjef for det forhatte statspolitiet i Norge og ansvarlig for jødedeportasjonene fra Norge med M/S Donau, var bror av regissør Benedictes bestefar.
Mandag kommer Benedicte Orvungs dokumentarfilm om denne historien, fullstendig ukjent for henne til hun altså ble nærmere 30 år og laget denne filmen, på 27 kinoer over hele landet.
Ingen hadde fortalt barnebarna at bestefars bror var en av de mektigste personene i det nazi-okkuperte Norge. Karl Marthinsen ble skutt på åpen gate av en hjemmefrontkommando som sto under Jens Christian Hauges ledelse i krigens sluttfase, i 1944.
Benedictes oppdagelse og hennes filmberetning gir anledning til et nytt dypdykk i den norske krigshistorien, men denne gang med en langt sterkere både følelsesmessig og historisk tilnærming enn den litt pappmachet-aktige heltehistorien vi ble fortalt i spillefilmen om Max Manus.
Filmskaperne har funnet fram til store mengder autentisk arkivstoff - mye av det fungerer svært godt, sammen med en drivende godt fortalt historie, fin regi med fint tempo og et dynamisk og fint kameraarbeid. Dette er ikke Max Manus med den velprøvde, for ikke si forterpete, Hollywood-dramaturgien, men mer levende, mer påtrengende, ja, nesten betagende, og også her og der sjokkerende.
Særlig kanskje nettopp fordi dette fortelles av en ung person som virker genuint og dypt personlig berørt - vi får altså oppleve dette fra hennes ståsted, nesten bokstavelig talt gjennom hennes øyne, en effekt i filmen som kanskje blir i overkant fikst, men man forstår at en regissør og en fotograf kan forelske seg i et slikt filmatisk knep:
Vi får hyppige, kanskje litt for hyppige, nærbilder av regissørens øyeeple der historiens bilder flimrer forbi som et skinnende speilbilde på netthinnen - hennes netthinne..
Men iallafall - her ser vi en helt ny og frisk norsk, kvinnelig dokumentarfilm-regissør i full blomst.

Finn mer i lenkekjeden under FILM/TEATER/MUSIKK

Østkantfolk: Øyonn Groven Myhren, musiker

VINTERSTORMEN: Øyonn Groven Myhren, kveder, musiker, ildsjel i Gamle Oslo..
(Foto: Bjørn Bratten)


Øyonn inn fra vinterstormen

- Jeg hater busser!


Av BJØRN BRATTEN, Østkantliv

Inn fra vinterstormen kommer Øyonn Groven Myhren (40), kveder, musiker og aksjonist. Frontfigur med sin klokkeklare lokketone i forrige ukes fakkeltog til støtte for riksantikvar Jørn Holme. Drakedreperen, som vi kaller ham på disse kanter. Øyonn er en hel naturkraft i seg sjøl, det er dagen før dagen, og da snakker vi om forskningsminister Tora Aaslands innstilling om plasseringen av Kulturhistorisk Museum - og vikingskipene.
- For å være helt ærlig tror jeg løpet er kjørt for vikingskipene til Bjørvika. Oslobenken på Stortinget er for, men departementet kommer ikke til å skille Kulturhistorisk museum og vikingskipene, og sterke krefter vil ha museet til Bygdøy.
- Men i morgen får vi se. Vi er vant til å bli skuffet her i Gamle Oslo, og vi er vant til å måtte gå videre for å finne nye veier. Nå er Oslo Torg vedtatt og der må vi sørge for å få til et skikkelig torg - muligheten er til stede for å få bilene vekk og ut på motorveien som går rundt hele dette området..
Øyonn Groven Myhren, barnebarn av komponisten og hardingfelespilleren Eivind Groven, født og oppvokst i Gamle Oslo, med sju plateutgivelser bak seg, en Spelemannspris, vunnet NM i vokal folkemusikk to ganger, komponist og sanger, tidvis også skuespiller, men uten det helt store gjennombruddet - og ingen Melodi Grand Prix-ambisjoner..

- Neida (ha-ha), det har jeg ikke. Men jeg har vel ikke vært ambisiøs nok til de store tingene. Og så ble det veldig mange barn etter hvert. Men nå til våren skal jeg til Kina, opptre på Expo i Kina. Og så skal jeg være med på den store konsertforestillingen TidarÅ i et elvejuv i Gudbrandsdalen, der blant andre dansegruppa Frikar og både musikere og fjellklatrere skal være med..
Øyonn har nettopp brakt det minste av sine fire barn til barnehagen på Ekeberg. Hun kommer gjennom vinterværet og forteller oss, når hun er vel plassert i en vaklende stol i vinduet på Det daglige brød i Schweigaardsgate, at hun hater busser.
- Jeg simpelthen hater busser, sier Øyonn, og vi forstår henne, for vi husker aksjonene mot de grønne bussene i Schweigaardsgate og på Vålerenga for 25 år siden da Vålerenga-tunnelen ble bygd, bilene ble borte, men bussene (du lurer på hva det er for noe gærnt med de grønne bussene, men det er altså fjernbusser, som ikke har noe med lokaltrafikken i Gamlebyen og Vålerenga å gjøre..!) fortsatte som om ingenting var skjedd.
Og slik har det vært, år etter år etter år. Vi sitter der i vinduet i kaffesjappa i Schweigaardsgate og teller passasjerer på de grønne bussene, klokka er halv elleve på formiddagen, på en onsdag.

En buss har tre passasjerer, en har fem, en har to, en annen har fire. Hvor mange har de plass til? 50? 60? Vår empiriske undersøkelse viser et snitt på rundt fire passasjerer, uansett i hvilken retning de går, til eller fra byen. Og det verste er at det er faktisk ikke stort annerledes i rushtiden. Folk går av og på på Helsfyr, sier Øyonn.
Så når endelig de grønne bussene blir kastet ut av Schweigaardsgate, da.. Det neste målet er når det stengte løpet i Ekebergtunnelen blir åpnet igjen i løpet av et års tid..
Imens skal Øyonn til Paris, på kurs i tidligmusikk.
- Visste du forresten at Oslo, altså nettopp dette området som vi snakker om rundt kongsgården og Middelalderparken, var det viktigste senteret for den tidlige balladetradisjonen i Skandinavia rundt år 1300, sier Øyonn.
Det spirer en idé hos Øyonn Groven Myhren. Kanskje et Myhrens verksted for tidligmusikk i Middelalderparken..?


Finn mer i ARKIV under ØSTKANTFOLK