Glimt fra Østkantliv

Tegning: Hans Normann Dahl








Finn mer i BLOGGARKIVET under GLIMT FRA ØSTKANTLIV

Film: The Hurt Locker (Am.)

OSCAR-VINNEREN: Bombespesialisten i full mundur i The Hurt Locker. Hva er det som får en mann til å glede seg til denne jobben, spør Kathryn Bigelow. (Foto: Filmweb)


Godt gjort, Bigelow


Kathryn Bigelow graver seg langt inn i sakene som foregår i menns hoder i krig. Godt gjort.



Film: The Hurt Locker (Am.)
Regi: Kathryn Bigelow
Med Jeremy Renner, Anthony Mackie, Brian Geraghty


Karakter: 1, 2, 3, 4, 5, 6


Av BJØRN BRATTEN, Østkantliv


Stabssersjant William James’ (Jeremy Renner) forgjenger i bombegruppa i B-kompaniet er nettopp drept av en bombe, utløst av en mann med mobiltelefon i en slakterforretning, når han kommer til avdelingen i Bagdad. Sersjant James er bombe-spesialist, med tidligere erfaring fra blant annet Afghanistan. Utstyrt med en solid polstret bombedress og en svær hjelm med pansret glassvisir klipper han ledninger og uskadeliggjør bomber. Hittil har det gått bra. Han har uskadeliggjort 837 bomber og hver dag kommer det nye bomber.
De som legger ut bombene pønsker stadig ut mer fantasirike anordninger. Strengt tatt er denne virksomheten en slags russisk rulett. Hans overordnede mener han er en villmann, men er imponert. Kollegene i bombegruppa er ikke like begeistret. Hans dristighet setter også kollegenes liv i ekstra fare. Hver dag svever han og de andre i bombegruppa i livsfare med stadig mer utfordrende bombesituasjoner.
Sersjant Sanborn (Anthony Mackie) er mannen som har ansvaret for at James og de andre i bombegruppa ikke tar unødige risker. Han og korporal Eldridge (Brian Geraghty) er ikke kommet til Bagdad for å dø. Men sersjant James er ikke redd. Men når han finner den unge gutten som har solgt ham dårlige DVD-er på gata, drept og arrangert som en bombefelle med magen fullstappet av eksplosiver, blir han forbannet og vil finne de skyldige.
Den erfarne krigs- og actionfilmregissøren Kathryn Bigelows krigsfilm fra Irak vant seks Oscars, for beste film, beste regi, beste manus, til manusforfatter Mark Boal, beste klipp, lyd, og lydklipp. Og den er forlengst utropt til den beste filmen som er laget om krigen i Irak. Så hva er det med Bigelows The Hurt Locker som gjør at Avatar, sci-fi-filmen til eksen til Kathryn Bigelow, James Cameron, måtte se seg slått i Oscar-racet av en kvinne på mennenes hjemmebane, krigsfilmen?
Med alt sitt vidunderlige tekniske hoopla var det vel ganske enkelt slik at Avatar falt igjennom av mangel på alvor. Avatar er en leksak, mens Bigelow graver seg langt inn i de sakene som foregår i menns hoder, i en krig. På høy tid at noen gjør dette ordentlig. Som kvinne, tør vi si, har hun såpass avstand til disse fenomenene at hun kan fortelle om dem uten å miste siktet.
Godt gjort, Bigelow. Og for en gangs skyld, en stor takk til Hollywood-akademiet som har stemt fram denne filmen..


Finn mer under KULTUR

Vrangviksposten Nr. 19, årgang 3

LØYPESJEF:
Løype- og friluftssjef
Skautraskerud med
den nye snøkanonen,
som har gjort jobben
sin for denne gang..

Gresset gror på
kunstgressbanen

Som alle vet, ble kunstgressbanen i Vrangvik åpnet med ikke så rent lite festivitas i fjor, og nå kan vi glede oss til fotballkampene utover sesongen. Det er redaksjonssekretær Streufert som tar seg av sporten, men han er for tiden i pappaperm, har han skrevet på en lapp som han la igjen på pulten før helgen.
Da jeg ringte ham og konfronterte ham med at han så vidt jeg visste slett ikke hadde noe barn, svarte han ganske nesevist tilbake at dette var som forskudd å regne, og at han slett ikke var i stand til å få barn uten tilstrekkelig fritid til selve unnfangelsen. Det er ikke så enkelt å gjøre kvinner gravide når de benytter seg av alle midler til å forhindre det, sa han, og derfor er dette en mer tidkrevende prosess enn en redaktør kan fatte.

Streufert, som altså er sportsreporter ved siden av å være redaksjonssekretær, skulle reist opp til kunstgressbanen for å fotografere gresset som altså har begynt å gro kraftig på grunn av regnet de siste dagene. Siden han er borte, må vi i stedet be våre lesere ta en tur dit bort selv for ved selvsyn å konstatere hvor langt våren har kommet på vår arena.
Vi kunne også ha ringt byggekomiteens formann Gudmund Kjellsen (H), men det er i grunnen Streuferts oppgave. Bane- og friluftssjef Skautraskerud har dratt på hytta i helgen og slått av mobiltelefonen, men det viktigste er jo å få opplyst at våren er i anmarsj. Til mandag må han i alle fall fram med gressklipperen.
Fra arkivet har vi hentet fram bildet av ham da han var ute med snøkanonen. Den kan han sette inn i garasjen nå.

Vrangviksposten er et organ for Vrangvik og nærmeste omegn

Redaktør: Hermod Strudel
Redaksjonssekretær: Carstein Streufert

Kanonprisen: Upperdog beste norske film

KANONPRISEN:
Sara Johnsens
film Upperdog,
med polske
Agnieszka Grochowska
og den norske
nykommeren
Hermann Sabado
i hovedrollene,
ble ble valgt til beste
norske film
i Trondheim
i natt. Beste
kvinnelige
hovedrolle
gikk til
Maria Bonnevie
i Margreth Olins
Engelen, mens prisen
for den beste mannlige
hovedrollen gikk til
Anders Baasmo
Christiansen i Nord.
(Foto: Filmweb)






Filmbransjen valgte Upperdog

Filmregissøren Sara Johnson og hennes filmstab stakk av med prisen som beste norske film i fjor under Kosmorama-festivalen, den norske filmbranjens egen prisfest, Kanonprisen, i Trondheim i natt.

Kanonprisen er den filmprisen som strengt tatt er det nærmeste vi kommer en Oscarpris-fest her i landet.

Prisen for beste kvinnelige hovedrolle gikk til Maria Bonnevie for rollen som den narkomane Lea i Margreth Olins film Engelen, som er Olins spillefilmdebut og som ga henne prisen for beste nyskaper, som er den eneste av Kanonprisene som er kåret av en jury.

Kanonprisen deles altså ut av filmbransjens egne faggrupper, mens den mer kjente Amandaprisen som deles ut i slutten av august i Haugesund er filmbyråkratenes og distributørenes prisfest.

Upperdog ble mestvinnende film med fire Kanonpriser i natt: Sara Johnsen for beste regi og beste manus, fotografen John Andreas Andersen for beste foto og den polske klipperen Zaklina Stojcevska fikk prisen for beste klipp.

Rune Denstad Langlos Nord fikk tre Kanonpriser: Anders Baasmo Christiansen fikk prisen for beste mannlige hovedrolle, mens Brede Hovland og Sigve Endresen fikk prisene for beste produsent og Bent Holm for beste lyddesign.

Sara Johnsens film ble også kåret til fjorårets beste norske film av norske kinosjefer i februar, og kom på sjette plass i Østkantlivs rangering i januar av fjorårets beste filmer uansett nasjonalitet her på bloggen, en rangering som ble vunnet av den polske En magisk sommer.

Finn mer i lenkekjeden under FILM/TEATER/MUSIKK

Ballett: Salt kyss, syrlig smil

BALLETT:
Det handler
om kjærlighet
og sukkertøy
på Scene 2 på
operaen fram
til 23.mars.
(Foto: Erik Berg)



"Generøst og mildt, morsomt og hjertevarmt.."

Salt kyss, syrlig smil og søt musikk er navnet på den nye balletten til Kristian Støvind som hadde premiere på Scene 2 på operaen i går. Urpremieren ble en gledelig overraskelse, skriver Aftenpostens anmelder Inger-Margrethe Lunde: Ettersom den timelange forestillingen leker seg fram, åpnes rommet både i høyde og bredde. Balkonger blir frydefullt levendegjort, musikken kjæler dansen, som danserne nærmer seg hverandre. Fem par av forskjellig karakter danser sin historie. Fargerikt som en godtepose.. Ikke minst den lekende koblingen mellom dansere og musikere live på scenen gjør dette til en svært severdig forestilling, skriver avisas anmelder.

Finn mer i lenkekjeden under FILM/TEATER/MUSIKK

Kommentar: Tanta i Akersgata og kamerat Lambda

FREMMEDFRYKT?: Aftenpostens kunstanmelder Lotte Sandberg spør om motstanden mot det nye Munch-museet kan skyldes fremmedfrykt! Er det den gamle tanta fra Akersgata som stikker hodet ut igjen, spør vår kommentator. (Ill.: Herreros Arquitectos)


En katedral for vår tid?


Er Lambda virkelig en kateral for vår tid, spurte arkitekten Peter Butenschøn i et Aftenposten-innlegg for en tid siden. Avisas kunstanmelder kommer med et merkelig tilsvar..

Av BJØRN BRATTEN, Østkantliv

Hvem elsker Lambda, spurte arkitekten Peter Butenschøn i et debattinnlegg i Aftenposten i januar. Er Lambda virkelig en katedral for vår tid, et ikonbygg for fellesskapet og kunsten, som kan gi byen stolthet i noen hundre år, spurte han videre. I en kommentar i samme avis sist uke legger avisas kunstanmelder, Lotte Sandberg, seg på en ganske annen linje og spør om motstanden mot Lambda kan skyldes fremmedfrykt. Fremmedfrykt?! Har det klikket for Aftenpostens kunstanmelder?

Under tittelen En Lambda-kamerat bekjenner oppsummerer hun at mens opera- og bibliotek-prosjektene, som ble ”tegnet av norske arkitekter, har opplevd lutter velvilje, utsettes de få prosjektene av utenlandske arkitekter for en tankevekkende motstand.”

- Behandlingen av disse prosjektene er nokså ens, og inkluderer trolig fremmedfrykt, motvilje mot ny arkitektur og partipolitisk kiving. Det er ikke lett å kombinere demokrati og folkeoppslutning med nytenkning, skriver Sandberg i sin kommentar, og avslutter med følgende:

- Ikke bare fortjener Munchs kunst å komme til Oslo sentrum: befolkningen fortjener en bymessig begivenhet. Realiser Lambda!, skriver Lotte Sandberg.

Hun kaller seg altså en Lambda-kamerat og vil ha Lambda fordi befolkningen fortjener en bymessig begivenhet(uthevet av red.). Men det er jo nettopp der hunden ligger begravet. Som mange andre som forsvarer Lambda gjør hun seg skyldig i en lunkenhet til selve kjerneprosjektet: Et hus til kunstneren! Et hus til Edvard Munch!

Det er vanskelig å forstå at man kan forholde seg lunkent til en slik oppgave, på samme måte som det er vanskelig til å forstå at det er mulig å forholde seg likegyldig, eller lunken, til Edvard Munchs kunst!

Det må jo være en sammenheng mellom det byggverket skal romme og selve bygget!.

Peter Butenschøn sier i sitt innlegg i januar at det høres knapt en stemme som hevder at dette (Lambda) blir et flott bygg, dristig, vakkert og nyskapende for byen.

Aftenpostens kunstmedarbeider forsøker seg heller ikke på det. Hun våger ikke å gå lenger enn til å kalle seg Lambda- kamerat. Og så griper hun altså til begrepet fremmedfrykt for å stemple dem som ikke elsker Lambda..

Bemerkningen om at det ikke er lett å kombinere demokrati og folkeoppslutning med nytenkning vitner om et tankesett som kjennes fremmed. Er det den gamle tanta i Akersgata som stikker hodet fram igjen?

Så blir det jo fristende å spørre: Hva er det som er så nytenkende med Lambda? Og som Peter Butenschøn sier: Hvem elsker Lambda? Ingen! Ikke en gang Aftenpostens kunstanmelder..

Finn mer i lenkekjeden under KOMMENTAR/DEBATT

Klikk på blyanten og skriv inn din kommentar nedenfor

TV-kvelden: Himmelblå, tredje sesong

HIMMELBLÅ: Stadig bedre kvalitet, men hvem er egentlig Marit? Her med sønnen, Robin. Nå kommer pappa på besøk.. (Foto: NRK)



Katta er sluppet ut av Himmelblå-sekken:


Kim lever - og skriver brev!?

TV-drama: Himmelblå (No.)
Regi: Petter Næss, NRK
Med Line Verndal, Sebastian Warholm, Elvira Haaland

Karakter: 1, 2, 3, 4, 5, 6


Av BJØRN BRATTEN, Østkantliv
Nå som katta er sluppet i hvert fall et stykke ut av sekken i det store eksistensielle spørsmålet for nasjonen - hvor er Kim? - og noen av oss har gjenopptatt Himmelblå-tittingen etter en tids fravær, er det hyggelig å kunne si at serien har tatt seg opp siden sist, sånn rent kvalitetsmessig. Selv om mange anmeldere synes å mene at første episode i den nye sesongen er sesongens dårligste. Så blir det altså enda bedre.
Så er det jo fristende å skylde på regissøren Petter Næss - mannen som kommer fra Hollywood til Ylvingen for å regissere norsk såpe. Han regisserer såvidt jeg forstår de to første episodene i den nye sesongen, og den ene vi har sett til nå, er sterk, sånn rent regimessig.
Karakterene er tydelige, det som skjer fortelles tydelig og poengtert, det er fin flyt i bildene og begivenhetene og historien får kort og godt en solid behandling.
Og det avsluttende bildet, som på filmspråket kalles cliffhanger, er forbilledlig løst i denne første episoden, velegnet til å spenne spenningsbuen enda høyere foran neste episode: Et brev, åpenbart falt ut av postsekken tidligere i episoden, ligger og flyter under brygga, adressert til Robin, Ylvingen, Norway! Så må det vel være fra Kim!?
Men om regien røper en dyktig regissørs faste hånd så er jo Himmelblå-handlingen - og karakterene - fortsatt på såpenivå, selv om stort sett alle rollene, ikke minst hovedrollen til Line Verndals Marit, er solid besatt nå. Men det er plagsomt med disse stadige unnvikende manøvrene i forhold til gryende konflikter. Det er sikkert meningen vi skal irriteres, men det er jo særlig Marit - hovedpersonen - som skyver problemene under teppet.
Alle konflikter løses med en litt distre eller atspredt, halvhjertet løsning - og en klem. Det er kanskje såpenes vesen, men det er jo stikk i mot det som anses å være gjeldende dramaturgiske leveregler - det er konflikter som er dramaets næring. I såpene er det nesten så det er omvendt, og i Himmelblå rammer det altså særlig karakteren til hovedpersonen, en evig overflatisk, konfliktsky, vakker, javel, men litt tanketom - og følelsestom? - kvinneskikkelse - ikke på noen måte noen idealskikkelse. Hverdagslig, javel, men spennende? Nei, mer irriterende.
Hvem er egentlig Marit?


Finn mer i lenkekjeden under FILM/TEATER/MUSIKK

Klikk på blyanten og si din mening om Himmelblå: Er du enig i det vi skriver om Marit? Er hun tanketom og følelsestom? Og hva betyr brevet under brygga? Lever Kim?

Operaen: Suksess for Tannhäuser

SUKSESS:
Det er bare å bøye seg i støvet, skriver anmelderne om Norges største operaoppsetning noen gang, Richard Wagners Tannhäuser, som hadde premiere på operaen i Bjørvika lørdag. (Foto: Erik Berg)



Knallsuksess på operaen:

Kritikerne elsker Tannhäuser

"På ett vis er det bare å bøye seg i støvet. Det er velsignet meningsløst å diskutere enkeltprestasjoner, fordi alle små og store roller på scenen framstår som nødvendige brikker i en helhet som handler om å gi oss en tolkning av verket Wagner har laget. Samtidig er det så elegant at jeg vil ha mer. Jeg vil fortsatt underholdes. Jeg vil fortsatt tumle beruset ut og lengte inn igjen til alle detaljene jeg ikke fikk med meg. Jeg vil fortsatt bli minnet om at jeg sitter i et marmorkledd, oljefinansiert titteskap og om hvor radikal denne forestillingen må ha vært da Wagner lagde den."

Det skriver Dagsavisens opera-anmelder Hilde Borchgrevink om helgas Wagner-premiere på Den norske opera. De andre avisene følger opp i samme stilen. I Aftenposten er det regissøren, nordmannen Stefan Herheim som får mye av skylda for suksessen:

"Med sine uforståelige rollefigurer og merkelige handling virker det store og ambisiøse musikkdramaet Tannhäuser umiddelbart både problematisk og virkelighetsfjernt. Men med den norske regissør Stefan Herheims(40) fantasifulle, intelligente og inspirerte grep fremsto denne oppsetningen både nærværende og aktuell, skriver Aftenpostens anmelder, Ingrid Røynesdal, og fortsetter:

"Store deler av regien og scenografien bobler over av en detaljrikdom og av tekniske finesser. Det imponerende ligger i at regi-grepene ikke fremstår som løse påfunn, men oppleves som smakfullt, relevant og musikalsk integrert.. Tannhäuser på Den norske opera og ballett fremstår i sin helhet som en oppsiktsvekkende og først og fremst svært visuell forestilling, skriver Aftenpostens anmelder, som minner om at forestillingen går bare ni ganger, siste gang 27. mars, og håper at operaen har booket Herheim for fremtidige sesonger.

- For med den karrierestigen han har hatt de senere årene, kan han etter hvert bli en vanskelig mann å få tak i, skriver Aftenposten.
Dagbladets musikkanmelder Ståle Wikshåland mener også at regissøren har mange odds mot seg når han gir seg i kast med Tannhäuser.

"Tannhäuser er stinn av Wagners mytografier, om rå sensualitet stilt overfor askesens rene idealer, om skyld og soning og framfor alt om kvinnens forløsende selvoppofrelse - der det selvsagt er den mannlige heltens forløsning det dreier seg om, skriver Wikshåland.

"Resultatet blir en Tannhäuser brutt opp i alle sine indre motsigelser og stilt fram for oss med stort overskudd. Det er subtilt, det er lekende, og det er tildels overdådig komisk, skriver Dagbladets anmelder.

Finn mer i lenkekjeden under FILM/TEATER/MUSIKK

Les hva andre skriver: Dagsavisen, Aftenposten, Dagbladet

Ukas medieblikk: Vidunderlig nytt Østkantliv

Storebror har gjort jobben:

Nå kan du overvåke deg selv..

Det faktum at stadig flere mobiltelefoner har innebygde GPS-enheter åpner nye muligheter for sosiale nettverk som Facebook. Og mobilprodusentene lar seg ikke be to ganger. Her er en reklamesnutt fra Nokia som viser hvordan dette, som de kaller "lifecasting", fungerer allerede i dag med deres nye telefon N97. I eksemplene på denne videoen handler det om verdien av stadig å kunne ha kontakt med sine venner på nettet, om man skal på kino eller på kafe, eller bare, tja.. "Self-surveillance" kunne kanskje være en mer passende betegnelse enn "lifecasting". Hvor er George Orwell? Død? Uffda!



http://www.youtube.com/watch?v=8blPNtqJaeM&feature=player_embedded

Film: 2020: Bjørvika (no.)